Kapittel 10 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree

Kapittel 10

Guds trone

Mens vi steg opp, ble lyset mangefarget, vibrerende, nesten levende.

Lyden av sangen forsterket seg hundre ganger mens vi fulgte den flammende loddesnoren inn i den tredje himmel.

Hans rettferdighet varer fra evighet til evighet.

Hans dommer er visse og blir ikke lenger holdt tilbake.

 

Jublende fest

Da Jesus viste seg på ”glasshavet”, steg det opp et stort rop, og de som sang, brøt ut i spontan jubel ved synet av Ham.

Vi var kommet inn i den tredje himmel, tilsynelatende bakerst i tronrommet.

De gjenløste begynte å danse som én, sidelengs med en rask, glidende bevegelse, slik som dansere på jorden kan gjøre det i en gammeldags courante. Bevegelsene var livlige og gledesfylte. De som passerte nær oss, rakte en hånd for å røre ved Jesus. Han rakte også ut hånden for å røre ved den ene hånden etter den andre hos dem som danset fordi. Både han og de lo.

Jeg var sikker på at dansen var spontan. De gjenløste danset i Den Hellige Ånds kraft, tusener på tusener ledet av Ånden selv.

Jesus kikket bort på meg:

”Det er bruk for meg, Anna.”

Han gjorde tegn til at noen skulle komme bort til oss. Det var den store, korrekte engelen som jeg hadde møtt på den rullende stien. Mens Herren talte til meg, fortsatte Han å smile og røre ved hendene som var utrakt mot Ham.

-Epaggelias vil være sammen med deg.

 

Engelen Epaggelias

”Så det er det han heter,” sa jeg for meg selv og smilte innvendig.

Engelen bukket for Jesus. Herren smilte til meg, strakte seg bort og klemte hånden min, og var borte.

Epaggelias og jeg fortsatte å betrakte den livsglade dansen.

”Du er kommet på en gledesfylt tid,” sa Epaggelias.

”Hvorfor?” spurte jeg.

”Vi gleder oss daglig over dem som nylig er kommet inn i riket, men denne festen er et gjensvar på vår Fars proklamasjon om at en stor innhøsting snart skal begynne. Hans barn er fylt med takknemlighet til ham for hans trofasthet, for han skal handle raskt og gjenløse mange av brødrene og søstrene deres i Kristus Jesus, vår Herre.”
”Det er spennende,” smilte jeg.

”Takk for at du fortalte meg det, Epaggelias.”

Han gjengjeldte med et bukk og smilte til tross for den han var, for det ble en spøk oss imellom at Jesus nettopp hadde gitt meg navnet hans.

Danserne i tusentall samlet seg i sirkler med ca. 24 i hver. De begynte å gå rundt og veve seg inn og ut av ringene. Noen lo, men over alt var der jubel. De begynte å synge mens de danset:

Igjen og igjen vi synger om Hans ære.

Igjen og igjen vi fryder oss i vår Gud.

Alle gjorde de samme bevegelsene og sang den samme sangen over alt på glasshavet mens de dreide rundt og virvlet av sted inne i sirklene.

 

Stille tilbedelse

Da, som ledet av Ånden, saknet musikken farten og stilnet til et sukk, en pause, et sela. De gjenløste stanset også, sto stille med armene løftet, overgitt til Gud. Jeg husket Salme 65 hvor det står:

”Gud, i stillhet priser de deg på Sion.” Stille tilbedelse.

Etter en lang pause begynte en langsom, veldig melodi. Ved siden av lyden fra instrumenter som jeg gjenkjente, ble noe av musikken spilt på instrumenter jeg aldri hadde hørt. Kanskje de var fra andre kulturer eller var en gammel modell. I harmoni med den instrumentale musikken var en annen vidunderlig lyd. Hva var det?

 

Tilbedelsesdans

Den gjenløste svarte på musikken med å begynne en majestetisk tilbedelsesdans. Bevegelsene var kongelige og noble, og de ble utført  med stor omhu og intensitet. Kanskje pavane er den jordiske dansen som ligner mest på denne tilbedelsen fra de gjenløste. Jeg følte at de danset ut sin respekt. De danset en hyllest.

Forandringen i tempoet gjorde at jeg kunne orientere meg.

 

Guds trone

Tronrommet var like strålende av lys som Satans rike hadde vært mørkt.

Overflaten de gjenløste danset på, var et dekke av lys som virket gjennomskinnelig blått. Området var like enormt som en kjempestor plass. Lengst borte i dette vidstrakte ”havet”, var et blendende hvitt lys og midt i det var Guds trone.

En stor lengsel veltet opp inne i meg, og helt ufrivillig unnslapp et hvisk:

”Pappa!”

Hans nærvær dro meg med kjærlighets bånd. Epaggelias så ned på meg og smilte.

Faderens skikkelse er manifestert av lys i en ubeskrivelig hvithet. Hans uskapte herlighet stråler ut i alle retninger og danner en stor krets av vidunderlige farger. På stor avstand ser denne utstrålingen ut som et øye med en blendende hvit pupill. Kanskje denne kretsen skyldes reflekser i glasshavet. Jeg vet ikke. Men jeg husket at oldtidskirken ofte hadde mosaikker eller freskoer av ”Guds øye” i bygningene sine. Der jeg sto på glasshavet, undret jeg meg på om de prøvde å avbilde Faderens herlighet likeså vel som hans allvitenhet.

Prakten i hans skikkelse stråler ut i bånd av farger, som en bue hvis nyanser går over i hverandre, fra hvitt til gult, til gull, til det røde gull i shekinaen, og videre gjennom fargespekteret av rødfarger, lillafarger, blåfarger og til slutt grønnfarger. Regnbuen på jorden er et eksempel på ”Min (Guds) bue.”

 

Nærmere tronen

Jeg var fortapt i beundring av Ham, som naglet fast. Eppagelias rørte ved skulderen min for at jeg skulle bli oppmerksom på det han skulle si.

”Bli med meg,” sa han, og dermed begynte han å bevege seg mot tronområdet. Vi begynte å gå forbi dem som tilba, av og til dukket vi under armen til en danser på vår vei fremover.

Lyset som vi gikk inn i, begynte å bli mer intenst, likeså følelsen av makt. Som vi kom nærmere tronen, virket utstrålingen mer som bølger i et nordlys når det danner en lysbue tvers over himmelen.

Det strålende lyset blendet ikke, slik som sollyset på jorden gjør hvis du stirrer på det. En kunne oppleve, føle, til og med se på dette lyset.

 

Lovsang av engler

Tusenvis av engler sirklet over tronområdet, og nye tusener så ut til å ankomme for å slutte seg til dem.

Utallige engler var allerede inne i koronaen rundt tronen. Hver gruppe bar fargen til den spesielle nyansen. De laget musikalske lyder ved å fly i forskjellige høyder, forskjellig tempo og forskjellige mønstre. Akkurat som en virvlende stav kan lage forskjellig lyd – stadig høyere eller sterkere ettersom hvilken fart den blir virvlet med – slik laget disse englene lovprisningslyder i flukten. Tonene som denne flukten laget, var annerledes enn sang eller instrumental musikk. Dette må ha vært den musikalske  lyden jeg tidligere ikke kunne skjønne hvor kom fra – sjelden i sin skjønnhet.

De virket ufattelig lykkelige der de på en måte svømte i Guds herlighet. Jeg følte også denne gleden, og at den for alltid ikke ville være lenge nok til å lovprise ham og få gleden hans tilbake fra ham.

Av og til ville noen engler fly sammen og slik produsere en tone annerledes enn lyden fra dem som fløy i en enkelt farge.

 

Ett med lovprisning

Melodiene, akkurat som lyset i tronrommet, gikk rett gjennom meg. Lovprisningsmusikken gikk inn i meg og passerte gjennom meg, og jeg ble ett med lyden. Det var som om jeg ble lovprisning. Jeg husket at David sa i salmene: ”Men jeg er bare bønn.” Slik er det med lovprisningen i tronrommet.

”Harmonien, enheten og ønsket om å gi Faderen det som tilkommer ham – dette å hele tiden gi av seg selv og motta mer av ham når de priser og tilber – frembringer en sødmefylt musikk.”

”Ja.” Jeg var enig.

Vi så på og lyttet et øyeblikk før vi gikk fremover igjen.

Som vi kom nærmere tronen, var det som om jeg begynte å se lovprisningen. Den var gjennomskinnelig, nesten usynlig, men jeg kunne se den. Den så ut til å ha forskjellige egenskaper. En slags lovprisning var som tøy, et annet slag som partikler. Takksigelse så ut som fugleformasjoner av lys.

 

Renset lovprisning

Englene som fløy, samlet inn noe av lovprisningen fra glasshavet og vevde den inn i sin lovprisning innenfor hver farge i buen (det vil si utstrålingen rundt Faderen) før den gikk til Ham. Noe tilbedelse gikk til et lite alter hvor der så ut til å være glødende kull. Jeg undret meg på hvorfor noe gikk den ene veien og noe den andre.

Eppagelias svarte på dette stumme spørsmålet:

”Noe lovprisning er allerede i harmoni med den himmelske lovprisningen, men noe må gå gjennom ilden,” sa han.

 

Engler i Guds nærvær

Engleskikkelser i lys lavendelfarge var ved dette lille alteret. Kjortlene deres var brodert med mørk purpur og gull på ermene og kanten, og de hadde gullbelter på. Håndflatene var også farget med purpurfargen. Jeg følte at de måtte være engler i Hans nærvær. De tok nøye vare på alt som gikk til Faderen.

Det var en finfølelse i berøringen av det som tilhørte ham, akkurat som en hyrde som oppmuntrer og hjelper nyfødte lam, slik at enten det ble vevd inn i engleharmonien innenfor hver farge i utstrålingen, eller det var som en due som vender hjem og ble dratt inn i kullene på det lille alteret – alt, alt går til ham. Ingen ting blir båret bort eller stjålet.

 

Sammenvevd

Jeg ble mer klar over den behagelige duften rundt tronområdet, og over sammenvevningen av lyd og farge og lukt. Disse tre kan ikke bli vevd sammen på jorden slik som de blir blandet her i himmelen. Vi der nede kan oppleve dem på samme tid, men der oppe later de til å ha de samme egenskaper. De ligner mer på vann som blir tømt ut i vann. Vann som har de samme egenskapene, kan bli blandet. Slik er det her med lyd og lys og duft. Det virker rart å se lyd, høre farge og at lukt har en følbar egenskap ved seg, likevel, i himmelen virker alt naturlig og riktig, ja til og med innlysende.

 

Syv store flammer

Det sto syv store flammer av ild foran tronen: syv fakler.

Epaggelias talte:

”Dette er manifisteringer av Den Hellige Ånd. Det brenner alltid foran tronen. Han åpenbarer seg selv her og på jorden. Lammet legemliggjør disse, og Ånden tar fra Ham. Av de skapte, himmelske hærskarene er det serafene, brennende i hellighet, som mest ligner på disse Åndens lamper. De brenner over, og lampene brenner foran (tronen).”

 

Serafer

Jeg så opp og fikk se himmelske skapninger som brant rett over det mest intense lyset fra tronen. Hver hadde seks vinger. Av og til kunne jeg se ansiktene eller hvordan vingene beveget seg. De brant som blåselamper. Fra dem kom den herligste og reneste musikken jeg noen sinne hadde hørt.

 

De 24 eldste

Midt i det intense hvite lyset i tronrommet, sto 24 svært høye skapninger med kroner på hodet. Hver av dem bar et kjede med en eneste medaljong i gull hengende ned. Håret på hodene var hvitt, og de var fulle av lys. Jeg kunne merke at de var gamle, vise og hadde mye autoritet.

Epaggelias ledet meg inn i det åpne området nærmere tronen.

 

De fire livsvesener

Innenfor det største lyset kunne jeg se fire livsvesener. Alle var hvitere enn hvitt, så fulle av lys var de. Hver enkelt av dem hadde seks vinger. En så ut som en kalv, en som en løve, en som en ørn og en som en mann. Hodene, føttene, labbene, hovene og klørne var av gull. De var fulle av øyne, herlige og svært vakre.

Lysets livsvesen så ut omtrent som et menneske. Han hadde på seg en gjennomsiktig drakt med en krage som gikk opp fra halsen til ørene. Denne kragen lignet på en åpen vifte med hvite blonder innvevd med gulltråd. Et bærestykke av gull og en gullplate foran utgjorde resten av midtpartiet på kjortelen. Gjennom det florlette tøyet i klesdrakten, kunne jeg se at kroppen var dekket med øyne. Under vingene på hver av disse livsvesener var der hender.

Når de forløste falt på kne under dansen, bøyde disse fire seg for Kongen. I hendene holdt de gullskåler som de bar frem for tronen.

Epaggelias talte til meg:

”Disse representerer fire store deler av skapelsen. Ordet sier at alle ting skal lovprise Ham. Disse er resten av skapningen som oppfyller det ordet. Det som de utgjør, blir tilskrevet alt som Gud har skapt.”

”Hvorfor har de hoder av gull?” hvisket jeg.

”Gull viser deres plass blant dem som representerer skapningen for tronen. Det er et dyrebart metall på jorden og representerer Kristus her, så farger reflekterer det som er dyrebart: tilbedelse av Gud. Gud tar seg av levningen. Disse fire er en spesiell levning. Foran tronen blir Gud Den Allmektige, den Herlige, lovprist og tilbedt av sin skapning. Det hvite representerer uskylden i alt det som han fødte frem opprinnelig. Det minner ham om at det som han skapte, ble skapt rent og ufordervet i begynnelsen.”

 

Avslutning på lovprisningsofferet

Offeret med tilbedelse og takk fra de gjenløste nærmet seg slutten. Som én gikk de gjenløste hellige fremover, med armene rundt livet på hverandre. De knelte ned på høyre kne foran tronen og bøyde hodene i ærbødighet. De 24 eldste og de fire livsvesenene knelte og sa ”amen” når dansen stanset.

[En annen som var i himmelen sa at de 24 eldste var 12 fra den gamle pakt og 12 fra den nye pakt. Bemerkning fra utgiver (Esca Forlag)].

Myriader av engler som priste Ham høyt der oppe i stråleglansen, sto stille. Det lignet tusener på tusener og rekke på rekke av orgelpiper så langt jeg kunne se.

I stillheten som fulgte, talte Gud.