Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 12 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 12
Innsettelsen
Tordenbrakene og lynene økte fra tronen, og ild slo opp av og til.
Ved to vitner
Jesus talte: ”Far, hun er min og tilhører mitt rike. Hun er klar til å utføre oppdraget du har gitt henne.”
Han gikk mot meg.
”Jeg bekrefter dette oppdraget, for dette er ved to vitner. Både min Far og jeg er vitne til dette.”
Gullkjedet
Min Fars enorme lyshender kom ut fra tronområdet og hang et stort gullkjede på meg. Det var laget av 24 medaljonger som var lenket sammen, og midt over hjertet mitt hang en enda større medaljong. Da jeg så ned på kjedet, ble jeg klar over at under kjedet bar jeg den mangefargede kjortelen som Jesus hadde gitt meg tidligere.
Min Fars navn
Så tok min Far hånden og rørte ved pannen min. Det brant som et brennemerke.
”Mitt navn er på hennes panne”, sa han med en røst som mektige, fossende vann.
Han strakte seg ut igjen og rørte ved skuldrene mine med et septer.
”Hun er min kansler.”
Jesus bekreftet det:
”Jeg er vitne til dette.”
Ånden, som er usynlig, talte fra min Fars venstre side:
”Jeg er vitne til dette.”
Gaver fra de eldste
Så talte en annen stemme:
”Stoler du på Gud?”
”Det gjør jeg”, svarte jeg og snudde meg for å se på en av de 24 eldste som sto rundt tronen.
”Kom hit”, sa han.
Han la hånden sin på den ene av gullmedaljongene i kjedet og talte høytidelig og med stor autoritet:
”Alle gaver jeg har og den nåden jeg har fått, gir jeg nå til deg.”
Så ga han tegn til meg at jeg skulle gå videre til den neste.
Jeg gjorde det, og hver av de eldste spurte meg om det samme som den første. Hver og en la hånden på en ny medaljong i kjedet med den samme overrekkelsen.
”Ditt hjerte tilhører meg.”
Så talte min himmelske Far igjen.
”Kom hit”, sa han.
”Se på distinksjonene.”
Gullet i de 24 medaljongene skinte som diamanter under et intenst lys.
”Kristi gaver og Kristi nåde tilhører deg”, sa han.
Så la han hånden sin på medaljongen i midten og sa med stor ømhet:
”Ditt hjerte tilhører meg. Ditt hjerte tilhører meg. Ditt hjerte tilhører meg.”
Guds finger
Etterpå rørte han ved øynene mine med pekefingrene. Det var som om lyn skjøt gjennom meg.
”Guds finger har rørt ved øynene dine, Anna.”
Så la han den nederste delen av håndflatene sine på øynene mine, og kraften bøyde meg nesten bakover. Han tok bort hendene og stakk fingrene inn i ørene mine, og et nytt lyn traff meg. Så ett på nesen.
”Lukk opp munnen”, sa han og rørte ved tungen min. Det brant som kull fra alteret.
”Løft opp hendene”, fortsatte han.
Lyn skjøt inn i fingrene og håndflatene. Han la hendene på skuldrene mine, og så krysset han hendene og la dem på skuldrene igjen. Han beveget seg til hjertet og mellomgulvet, hoftene og knærne, og så bøyde Gud seg over og la hendene sine på føttene mine. Kraft skjøt inn i dem som nagler.
Sverdet – ikke av mennesker
”Jeg gir deg i dag i hånden sverdet ikke av mennesker. Dette sverdet er toegget. Det kan stenge eller åpne veien til livets tre.”
Han talte til noen like ved. ”Kom med sliren til henne.” En stor og mektig engel knelte og brakte sliren inn i lyset rundt tronen. To kjeruber var på hver side av engelen. Disse kjerubene må ha vært omtrent to og en halv meter høye. Begge hadde to ansikter. Den ene kjeruben hadde menneskeansikt foran og løve bak. Den andre hadde ørneansikt foran og okse bak. Begge hadde to vinger med hender under vingene. Beina var rette som hos et menneske, men endte i hover. Brungrå fjær dekket kroppene deres som fiskeskjellbrynje. Jeg hadde ikke sett noen himmelske skapninger som var så fryktinngytende og majestetiske.
”Gå nærmere”, sa min Far, ”Og la meg spenne denne på meg.”
Sliren var svært fin, av rent gull, og ble hengt på venstre side.
”Nå sverdet”, sa han.
Fra lyset som er min Far, kom det vakreste sverd. Det viste seg å ha et blad av hvitt gull eller diamant med et gullhåndtak som var juvelbesatt. Jeg kunne se gjennom det. Det var fullt av lys og ild og svevde i luften. Jesus kom fram, og han og min Far la hendene på det. Det glødet enda klarere. Det var som om lyn og torden eller en eksplosjon skjedde inne i det. Så tok de bort hendene sine, og en nydelig lyd av musikk eller sang kom fra det.
”Grip det”, sa min Far.
”Anna”, sa Jesus, ”la meg hjelpe deg.”
Han kom på høyre siden av meg og la hånden sin over min, og sammen strakte vi oss ut etter sverdet. Det hoppet inn i hånden min. Jesus smilte til meg.
”Du kan håndtere dette sverdet fordi vi er ett. Dette sverdet er dekket utvendig, men det er også skjult innvendig for hånden og munnen.”
Plutselig ble sverdet til en rød fjærpenn og et blekkhus fullt av gullblekk. Jesus fortsatte:
”Den Hellige Ånd skriver for Faderen. Den Hellige Ånd fører alltid saken, men tar aldri initiativet, Anna.”
Rent, rent vann med ildgnister i begynte å flyte fra pennen.
”Han skriver for meg og for rikets skyld.”
Pennen og blekkhuset forandret seg til sverd igjen. Jesus fortsatte:
”Med sverdet ikke av mennesker, vil lenker bli hugget over og åk av jern bli kløvd.”
Jakin og Boas
Min Far talte. ”Jakin og Boas vil bli med deg nå”, sa han om de to kjerubene.
”De vokter sverdet. De er svært sterke og fulle av kjærlighet og vil være dine venner.”
Han henvendte seg til kjerubene:
”Pass nøye på.” De bøyde seg, snudde seg rundt og bøyde seg igjen. Kroppene hadde to forsider og ingen rygg. Så talte min Far igjen:
”Nå, Anna, kappen.”
Kappen
Fra Faderens venstre side, der hvor Den Hellige Ånd hadde talt, kom det frem en skinnende kappe. Jaking og Boas flyttet seg så de sto en på hver side av den. Den svevde i luften. Kappen var synlig og usynlig, floraktig. Det var tusenvis av lys i den, for materialet var som åndedrett, men pust som var fullt av levende lys.
”Kappen”, sa min Far og pekte mot den. ”Kappen som du skal bære.”
Virvelvinden
Jeg stakk sverdet i sliren for å ta på meg kappen. Jeg ventet at Jakin og Boas skulle hjelpe meg, men i stedet blåste en voldsom virvelvind foran tronen. Drakten virvlet opp og inn i virvelvinden. Englene som var over, fløy inn i virvelvinden og ble med, rundt og rundt.
”Den Hellige Ånd vil selv gi bort sin egen kappe”, sa min Far.
Da kappen begynte å komme ned, var der lyn i den. Lyset forandret seg og pulserte rundt den, og Den Hellige Ånd begynte å proklamere gjennom englesangen:
Den Hellige Ånds sang
La streifet av englevinger
aldri blende øynene
på dem som ser bakom sløret
for å betrakte Paradis.
Se forbi, se forbi den gyllne kanten,
se forbi gater av gull,
se forbi alt som er skapt,
til den Nye, alltid gammel.
Alltid gammel og alltid ny,
den gamle av dager er han.
Evigheten i hans hender.
Evig lys,
medlidende Gud, han som er god,
medlidende, mektig Gud.
Liv flyter som en elv fra din trone
til dem som vender seg bort fra natt.
La kjerubene i ærefrykt,
serafene i pris,
lik dem som ser bortenfor sløret,
alltid betrakte ham.
Se forbi, se forbi den gyllne kanten.
se forbi gater av gull,
se forbi alt som er skapt,
til den Nye, alltid gammel.
Da kappen nærmet seg glasshavet, smalt og gnistret noe som så ut til å være elektrisitet, inne i kappen. Farger bølget i den, lik de skiftende fargene i en spesiell sort maneter i havet. De to kjerubene gikk til side for å gi rom for kappen. Den hang i luften foran meg.
”Hva skal jeg gjøre?” spurte jeg.
”Vent, Anna”, sa min Far.
Der var stillhet i himmelen. Det var som om alt holdt pusten. Alle i tronrommet var stille. Smått om senn, med en fin, behagelig bris, beveget drakten seg mot meg. Jeg strakte ut armene som om noen skulle hjelpe meg med å ta på en kåpe. Kappen var skinnende. Den var som et pust. Men da jeg gled inn i den, ble jeg klar over at jeg ble gjennomsiktig, usynlig på visse områder. Det eneste som kunne ses av meg, var hendene, føttene og hodet.
Før jeg kunne tenke mer på dette, sa Jesus til meg:
”Anna, ta disse.”
”Hva er det?” spurte jeg.
Skoene
”Sko av takasskinn”, sa han. Jeg følte at dette var et ordspill med ordet hensikt, men jeg visste ikke hvorfor. (Takas = porpoise. Hensikt = purpose. Uttalen ligner. O.a.)
Jeg så på dem. De var også flortynne. De hadde snøring foran som høye arbeidssko som dekket ankelen, men der var ingen såler i skoene.
”De har ikke såler”, sa jeg.
Jesus smilte.
”Nei, Guddommen skal være sjelens uttrykk.”
Det så ut som om han nøt ordspillet. (Soul = sjel og sole = såle, uttales likt på engelsk. O.a.) ”Disse skoene lar føttene dine være bare når du går på hellig grunn der oppe, men gir deg ingen rettferdighet overfor menneskene. Du vil være usynlig for mennesker; men intim med Gud. Disse dekker ankelen og hælen også. Det å være usynlig, vil virke fram korset i ditt liv i så sterk grad at der ikke blir noen ubeskyttet hæl, og der vil heller ikke være noen synlig styrke i det naturlige menneske.”
Jeg satt på glasshavet for å ta dem på.
”Dette er de rareste skoene jeg noen gang har sett”, sa jeg.
”Ja”, svarte Jesus. ”Få ønsker å ha dem på. De er umoderne.”
”Vil de holde seg på plass?” lo jeg.
”Ja, hvis ikke du selv tar dem av. Du kan vise din vandring for menneskene, men det vil ikke være noe liv i det. Dødens orm vil krype inn og ut av den fremvisningen, Anna.” Så spurte han:
”Kan du gå inn i usynlighetens ild slik at mennesker ikke skal gi deg ære? Få som lever i dag, vil ta på seg disse skoene, for de ønsker ære av mennesker i stedet for av Gud.”
Jeg snørte skoene ferdig og reiste meg. Overflaten på føttene var usynlig.
”Herre”, spurte jeg alvorlig. ”Blir jeg i stand til å gjøre dette?”
”Nei”, smilte han. ”Men jeg er i stand til det, dersom du vil la meg gjøre det.”
Jeg studerte ansiktet hans.
”Jeg tror”, sa jeg mykt. ”Hjelp min vantro.”
En brennende kjærlighetsflamme
Plutselig ble tronen en kneisende ildsøyle som brølte høyere enn noen smelteovn på jorden. Ufrivillig gikk jeg bakover, for ilden virket hetere enn i smelteovnene som smelter jernmalm til flytende magma.
”Anna”, sa min Far med en røst som hørtes som torden. ”Kan du bo i ilden?”
”Far”, sa jeg nølende. ”Jeg kan ikke ønske meg smertefulle opplevelser, men jeg kan ønske meg deg. Gi meg nåde til å ønske deg mer enn selve livet.”
Store ildhender strakte seg ut mot meg.
”Kom”, sa han.
Med et stort hikst, begynte jeg langsomt å bevege meg fremover.
Jesus tok meg i hånden. ”Jeg vil gå med deg”, sa han alvorlig.
Plutselig, da Jesus tok hånden min, ble min lengsel etter Faderen enda mer intens, og jeg begynte å rope ut i mitt begjær etter mer av ham:
”Pappa, pappa, pappa, pappa!”
Da jeg begynte å rope til ham, var det som om Gud åpnet seg selv med et stort, stille rop eller en hunger etter å ha meg nærmere for sin egen del også. Øyeblikkelig var det som om vi ble sugd inn til ham.
Vi sto blant glørne som var hvite av den intense heten. Jeg begynte også å bli het. Lyset var så skarpt at jeg knapt kunne se Jesus for herligheten inne i den flammende, hvite varmedisen.
Ildkometer
Så begynte ild som lignet store, flammende kometer, å treffe meg fra alle kanter. To traff øynene mine, og øynene eksploderte i flammer. Da disse ildprosjektilene angrep meg, begynte min Far å tale:
”Min hellighets ild, min kjærlighets ild, min medlidenhets ild, min visdoms ild, min forståelses ild, min kunnskaps ild, min nidkjærhets ild, min renhets ild, min nådes ild…”
Jeg løftet fingrene opp til de brennende leppene mine.
”Klokskap”, sa han. ”Pust det inn.”
Jeg sugde inn ild. Nå var det ild både utenfor meg og inne i meg.
De vakre og fryktelige øynene
Midt i glørne så jeg to kjempemessige øyne som brant: vakre, ubeskrivelig herlige. Øynene så på meg. Jeg kunne ikke ta øynene mine bort. De var så fantastiske i skjønnhet og fryktelig underfulle.
”Øynene dine er vakre”, sa jeg. ”Jeg ønsker å se slik som du gjør.”
”Fest blikket ditt på meg”, sa han, og øynene hans kom inn i mine og så tilbake igjen. Jeg fortsatte å se og brenne inntil det føltes som om øynene mine var utbrent i øyehulene.
Han talte: ”La meg se gjennom dine øyne. La mitt hjerte se med barmhjertighet på mine barn og på de fortapte. La mine lepper tale.”
Lidenskapelig, altfortærende kjærlighet vellet opp inn i meg.
”Gjør meg til en brennende kjærlighetsflamme for deg!” ropte jeg fra mitt aller innerste.
Herren i sin herlighet
Plutselig sto Jesus rett foran meg inne i glørne. Strålende, hvitt lys kom fra ham, og ildtunger strålte ut fra ham med visse mellomrom. Øynene hans var i flammer også. Han talte:
”Som mitt hjerte er representert ved hagen i Paradiset, så er enhver troendes hjerte representert ved en lukket hage hvor vi møtes. Faderens hjerte er representert ved disse glørne som brenner av kjærlighet. Vår Fars hjerte er rent og brennende og hellig. Du må bli invitert for å vandre blant glørne, for selv om Faderen elsker alle, så blir ikke alle invitert innenfor. For dem som han inviterer, er fullstendig enhet det eneste som vil tilfredsstille: å konsumere og bli konsumert, der hvor all synd er utenkelig og ekstremt smertefull. Som en møll blir dradd mot en flamme, blir en dradd nærmere og nærmere inn i hellighet. Enhver mørkets tanke som hindrer fullkommen forening med lyset, blir smertefull, enhver nøling til ulydighet, enhver tanke som ikke er kjærlighet, så lite skal det til for å forstyrre den fullkomne enhet med Faderen. Kjærlighet begjærer mer og mer av den elskede. Der er smerte i atskillelse. Mørke skaper blokkeringer, men kjærlighet søker mer og mer av lyset – mer, stadig mer, inntil barnet også er en vandrende kjærlighetflamme i konstant samfunn med kjærligheten selv.
Mitt hjerte lengter etter en stadig økende mangfoldiggjøring for min Far. Hans kjærlighet oppsluker meg, og jeg hungrer og tørster etter mer.
La dette begjæret være slik i deg at hans godhet drar frem takknemlighet og lovprisning, at hans barmhjertighet drar frem beundring, at hans hellighet drar frem tilbedelse, slik at Kjærligheten føder frem kjærlighet og tillit som hos et sant barn av Faderen.”
Med det tok han meg i hånden og ledet meg ut av de brennende kullene.