Tirsdag 22 Oktober
Avslutning / Konklusjon i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Konklusjon
Tilbakereisen
Jesus ledet meg tilbake til den store forsamlingen.
Da vi viste oss, reiste min far seg og proklamerte:
”La det bli nedskrevet: Hun har gått gjennom ilden, og mitt navn er på hennes panne. Hun er min kansler.”
Så la han hendene sine på skuldrene mine og snudde meg rundt så jeg sto ansikt til ansikt med dem som var på glasshavet.
”Jeg aksepterer dette ansvaret”, sa jeg.
”Så er det slik”, sa han.
Da brøt hele himmelen ut i høy lovprisning av Gud for hans trofasthet. Musikk og kor og dufter og farger sammen med engler uten tall bøyde seg for ham som sitter på tronen. Gleden var overstrømmende.
Stille fortalte jeg Jesus at jeg ikke var sikker på hva alle mine nye plikter medførte.
Han lente seg over og hvisket:
”Skriv ned det du har sett og hørt.”
”Å”, nikket jeg.
En livlig runddans begynte, og englene kom ned fra sine oppholdssteder der oppe og ble med i sirklene sammen med de gjenløste: mahanaim.
Mens jeg sto der, var det to engler som børstet av meg med vingene sine, for jeg var dekket av aske. Jeg følte meg litt uklar også, som om jeg hadde gjennomgått noe og ikke kommet meg helt eller blitt stabilisert. Øynene mine virket anstrengt.
Gaven fra en ærverdig engel
Mens festen fortsatte, sa min Far fortrolig til meg:
”Anna”, sa han. Jesus og jeg snudde oss mot ham.
”Jeg har en gave til deg.”
En stor engel som så gammel ut, kom og sto ved siden av meg. Han virket litt blå på grunn av det blå lyset som strålte ut fra ham. Han hadde delvis skallet hode og svært langt, hvitt skjegg. Han bar en sid, ermeløs kappe vevd i forskjellige blå sjatteringer. Under var en mørkere blå kjortel. Lys glimtet inne i kappen.
”Dette er en venn av meg, Anna”, sa Jesus til meg.
”Han er kommet for å gi deg opplæring.”
Min far sa: ”Elias er en gave fra min hånd. Han er elsket av meg og aktet av englene. Han skal være med deg nå på reisen til jorden.”
Han sa til engelen: ”Elias.”
Elias knelte foran Faderen.
”Vil du hjelpe til med å gi datteren min opplæring?” spurte min Far.
”Det vil jeg”, svarte Elias.
”Min venn”, sa Jesus og tok ham i hånden og løftet ham opp på beina. Han kysset engelen på begge kinn.
”Dette er min Anna, Elias”, sa Jesus.
”Hun er elsket av meg.”
”Hallo, Anna”, sa engelen og tok den høyre hånden min med begge sine.
”Det er en ære å få hjelpe”, sa han. ”Det er mitt begjær å tjene den store og levende Gud.”
”Takk”, sa jeg. ”Jeg håper jeg blir en flink elev.”
Faderens formaning
”Anna”, fortsatte min Far. ”Mitt folk venter på håpet som vil forsegle min fredspakt. Er du klar?”
”Ja”, pappa.
”Vel, vel, min Anna”, sa han.
”La oss bringe dem inn i tronrommet og inn i mitt hjerte.”
Hans herlighet kom ut fra ham og kysset pannen min.
”Jeg er med deg”, sa han og så meg dypt inn i øynene.
”Takk”, smilte jeg og fortsatte å se på ham som mitt hjerte tilber.
Han klemte hånden min.
Avreise
Elias og jeg bøyde oss og snudde oss for å gå. Før vi nådde området der dansen fant sted, snudde jeg meg igjen for å se på min Far. Guds nåde og glans og trofasthet overveldet meg. Jeg fikk en liten klump i halsen og sa:
”Jeg elsker deg, pappa.”
”Jeg elsker deg, Anna”, svarte min Far.
Jeg smilte igjen og begynte å gå fra tronrommet sammen med Elias. Epaggelias fulgte rett bak oss, og Jakin og Boas dukket opp bak ham igjen, litt på siden.
Mens vi gikk blant danserne, hilste de gjenløste da vi gikk forbi. Blikkene var varme. Jeg følte meg så vel. Det var enda bedre enn å være sammen med mine kjære på jorden.
”For en familie”, tenkte jeg for meg selv. ”For noen venner.” Klara vinket til meg. Hun var med i dansen. Jeg så etter andre engler som jeg kjente nå, men det var så mange av dem som sirklet rundt, at det var vanskelig i farten å skjelne det ene ansiktet fra det andre.
På stien
Nesten med en gang gikk vi på stien i Paradis.
”Enda et løfte som er oppfylt”, sa Epaggelias.
Han snakket høyt med seg selv.
Jeg snudde hodet for å se på ham.
Han lo stille for seg selv: ”Du store min. Han er trofast.”
Jakin og Boas viste respekt for dybden i Epaggelias’ takknemlighet. De nikket alvorlig.
Spørsmål til Elias
”Elias”, sa jeg.
Han så på meg.
”Hvorfor ga Faderen meg et nytt navn?”
”Fordi du er ny. Ditt oppdrag, ditt kall, din retning på jorden har forandret seg. Nå er du kalt til å åpenbare Faderens hjerte, og jeg skal assistere deg i dette. Det er så få som forstår, Anna, men de lengter etter å forstå.
Verden har for stor del i Guds barn. Det er som om jorden, som kroppen deres er skapt av, har for sterkt grep på dem. Disse leirkarene skulle sannelig ikke diktere livskursen til de gjenløste, men det ser ut som om de har problem med å skille karet fra det som karet inneholder – gjennomsivning. Det er som om leiren deres fortsatt er våt og har sivet inn i sjelen. Men et slikt liv vil ikke lenger strekke til. Tiden kommer og er allerede nå, når atskillelsen mellom sjel og ånd, mellom kropp og sjel, sammen med renhet i hjertet, må finne sted for å overleve.
Anna, der er en ånd i landet som hele tiden distraherer fra det sanne. På grunn av dette sender vår Gud igjen Elias’ ånd.
Det største behovet er fortsatt å kjenne Faderen. Han må åpenbare seg i større mål før denne tidsalderen er omme. Jeg er kommet for å hjelpe til med å åpenbare Faderens hjerte for barna – for hans hjerte er for dem – og for å stikke dem i hjertet, slik at de søker ham for at de kan kjenne ham. Faderen har oppreist deg for denne tid for at du skal være én (Jeg følte at ”blant mange” var underforstått) som åpenbarer hans hjerte.
Når Elias’ ånd er i landet, er der dom, tørke og synlige konfrontasjoner med Guds fiender. Som det var med dem som tilba Baal, vil der alltid bli voldsomme konfrontasjoner og stor fremvisning av Guds kraft, men først, Anna, må Faderens barn få en større visshet om hans kjærlighet.
De må bli rotfestet og grunnfestet i Kristus, få kraft av Den Hellige Ånd, og ha øynene vendt mot det som er der oppe og ha dem festet på ham.
Du vil synes om å åpenbare Faderens hjerte. Jeg vil synes om å assistere deg.”
Den mørke skyen
Jeg spurte: ”Hva er det med den mørke skyen som min Far snakket om, Elias?”
”Den mørke skyen som omgir Gud, er faktisk Åndens kompakte olje, et stort gode, et synlig tegn på hvor viktig salvelsen er, uforståelig for menneskeslekten og derfor tilsynelatende mørk. For folk flest er han skjult i mørket. Lys som de ikke kan se, stråler ut fra ham. For mange av hans barn ser det ut som om han er skjult, men hans kjærlighets ild brenner gjennom den tykke oljen nå og vil la hans barn få se hans kjærlighet, hans barmhjertighet, hans faderlige medlidenhet, likeså vel som den skremmende virkeligheten i hans hellighet.
Ilden vil brenne opp alt som er tre, høy og halm i hans barns liv. De må ønske ilden og lengte etter hans hellighet. Hans hjerte er vendt mot dem, og hans kjærlighets ild vil åpenbare dette. Hans barns hjerter vil lengte etter å vende seg mot ham og gå gjennom renselsens ild, og hvile i hans armer. Som fienden hater ilden, så må Guds barn elske den, for i og gjennom ilden, vil de se Gud.”
Ved trappenedgangen
Vi har kommet til trappenedgangen.
Elias smilte til meg: ”Er du klar til å begynne å arbeide?”
”Ja”, smilte jeg tilbake. Jeg tok ham i hånden.
”Takk til deg, Epaggelias, og til dere alle sammen”, sa jeg og snudde meg mot Epaggelias, Jakin og Boas.
”Takk skal dere ha. Jeg velsigner dere i den Herre Jesu navn.”
”Takk, Anna”, svarte de i kor. ”Det tar vi imot.”
Vi sto der litt keitet.
”Hva gjør jeg nå?” spurte jeg.
Alle fire ansiktene til Jakin og Boas sa:
”Vi går med deg, Anna. Husker du?”
”Åh”, sa jeg perpleks. ”Det stemmer.”
Jeg snudde meg for å gå mot dokkstasjonen, og de forsvant, selv om jeg visste at de var med meg.
Azar viser seg igjen
Azar kom til syne. Han lente seg mot dokkstolpen.
”Åh, der er du – vel, i hvert fall noe av deg”, smilte han, og hentydet til at bare hodet og hendene var synlige.
Jeg så ned på kappen og skoene. Jeg kunne se rett gjennom dem ned på stien.
Han begynte å løsne den røde snoren fra stolpen.
”Og din Far har åpenbart for deg grunnen til at du kom?” smilte han bredt.
”Ja”, smilte jeg, og så ble jeg overveldet av underet og mysteriet i det alt sammen.
”Ja”, gjentok jeg med stor ærefrykt.
”Er du klar til å vende tilbake da?” fortsatte han og prøvde å hjelpe meg med å samle tankene.
”Å ja”, sa jeg og var plutselig klar over at jeg måtte konsentrere meg om oppgaven som lå foran. Jeg gikk mot trappen.
”Husk at du ikke må se ned på siden av trappen når du går tilbake. Det tar litt tid å bli vant til det, men vi trenger å lære av og til, ikke sant?” Han hørtes ut akkurat som en barnepike. Han begynte å slippe ned trappen.
”Takk for hjelpen, Azar.”
”Det er det jeg heter”, kvitret han. Likevel håper jeg at vi ikke møtes for ofte. Næh, det var bare tøys”, sa han. ”Hvis du glir på trinnene, skal jeg støtte deg.”
Jeg lo av ham og ristet på hodet.
”Gi meg hånden”, sa han og førte meg til toppen av trappen.
”Vær nå forsiktig med det første steget. Lys er ikke glatt, men det føles annerledes enn materialer på jorden, vet du.”
Han holdt meg i hånden inntil jeg hadde tatt det første trinnet og så det neste.
”All right”, sa han muntert og begynte å plystre gjennom tennene og klappe høyt slik som en gjør under en sportsbegivenhet.
”Vær forsiktig, vennen.”
Nedstigningen
Jeg kunne ikke la være å smile, til og med mens jeg støttet meg på trappen.
Da jeg begynte å gå nedover, ropte han etter meg:
”Husk at det er trappeoppganger over alt i verden, klar til bruk for deg!”
”Takk!” ropte jeg høyt tilbake til ham og løftet hånden uten å se meg tilbake. Jeg kunne merke at han holdt øye med meg hele trappen nedover. Han holdt fortsatt i enden av snoren.
Da jeg nådde bunnen, snudde jeg meg og vinket, enda han bare var en liten prikk. Snoren ble strammet, og første del av trappen ble trukket tilbake, så den andre og så den tredje, til alt forsvant.
På jorden igjen
Jeg var tilbake på det stedet jeg hadde rømt fra. Langt borte i det fjerne kunne jeg høre lyden av et voldsomt slag som ble utkjempet.
Raskt klorte jeg meg fast oppover toppen av åsen med sand igjen. Jeg ville se om det var noe igjen av byen etter rambukkens angrep.
Hvor den befestede byen hadde stått, var der nå bare ruiner igjen. Steiner lå strødd utover, og det brant både her og der. Likevel visste jeg at steinene, de levende steinene i Kristi sanne menighet, var i sikkerhet. Kanskje de hadde klatret opp en trapp, eller gjemt seg i huler eller i flåter på vannet. De levende steinene hadde overlevd.
Jeg sto der et øyeblikk og betraktet ødeleggelsen foran meg. Deretter så jeg opp, la hodet på skakke og smilte:
”Melder meg til tjeneste, pappa.”