Kapittel 3 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 3

Fredens by

Da vi var kommet til en slette som lå høyere opp, så jeg i det fjerne en velving av lys.

 

-Det, sa min fører, -er portalen som fører inn til Fredens by. Der vil du få se din Frelser og Forløsers skikkelse, og der holder de hellige og englene til – til klangen av gullharper og strengeinstrumenter –synger de sitt halleluja, forløsningens sang, fredens sang – sangen om den udødelige kjærlighet.

 

Igjen rørte hun ved mine lepper, og de beveget seg av seg selv i lovprisninger, som hittil hadde vært ukjente og som smeltet inn i den himmelske kjærlighets harmoni.

 

Etter som vi kom nærmere samlet en skare himmelske tjenere seg ved portalen. Disse var enda mer strålende, og en av de fremste snakket til min fører på et språk som jeg ikke kunne forstå. Det var musikk, kjærlighetens musikk, i deres tale og gleden var som en stråleglans rundt dem da de ønsket oss velkommen ved inngangen til den fredfylte Helligdom.

 

Den diamantbesatte port åpnet seg og to engler nærmet seg. De tok meg en ved hver hånd, og førte min skjelvende ånd henimot en indre port, som førte direkte til lysets bolig.

 

Da husket jeg min tvilende og stridende sinnstilstand fra før – mine tidligere synder, mine tvil og min opprørske natur strømmet inn på meg. Og jeg følte meg fullstendig uverdig til å møte disse herlige vesener, mitt mot sviktet meg. De himmelske tjenere bar meg i sine armer langs portalen hen til føttene av det mest strålende vesen. På Hans hode var en krone av det mest strålende lys og over skuldrene lå lange gylne lokker. Det er umulig å beskrive denne skjønnhet.

 

-Dette er din Forløser, Marietta, sa en av de himmelske tjenere. –For deg led Han i sin menneskeskikkelse, og for deg døde han.

Overveldet av Hans godhet, ømhet og kjærlighet bøyde jeg meg i følelsen av at jeg ikke var verdig til å tilbe Ham.

 

Men idet Han strakte ut sin hånd, løftet Han meg opp og sa med en stemme som fylte meg med usigelig fryd:

 

-Velkommen, mitt barn – du datter av en fortapt menneskeslekt, for en stund skal du få komme innenfor de forløstes porter.

 

Og så vendte Han seg til de vesener som var rundt Ham og sa:

 

-Ta imot denne ånd i deres midte.

 

Og se! Hele den tilbedende skare løftet seg som på kjærlighetens vingefang i hellig jubel og ønsket meg i ydmykhet velkommen som en arving til nåden – og med stemte instrumenter tonet det udødelige kors’ lovsang til ånders velkomst:

 

”Ære være Lammet som har forløst oss. Pris Hans navn alle hellige, ja tilbed Ham dere salige som lovpriser i guddommens himler. Tilbed Ham, for Han har opphøyet oss. Vi vil prise Hans navn – vår Gud, den Allmektige. Vi kneler og tilber ved Hans føtter. Vi vil synge om Hans uendelige kjærlighet. Hans navn skal fly på kjærlighetens udødelige vinger gjennom hele universet med dets tilbedende skarer. For se! Fra syndens dyp og fra døden mottar vi vår søster av Vår Herres og Frelsers hender. Syng deres halleluja til Ham i all evighet, dere tilbedende skarer, lovpris Ham for evig.”

 

Englekorets bløte og melodiske sang steg som en brusende musikk av tusen rislende kildevell til den fylte hele hvelvingen – og etter som sangen begynte å ta slutt, døde ekkoet bort i det fjerne som båret fra bølge til bølge i den hellige eter.

 

Lovprisningens glede og den guddommelige melodis skjønnhet beveget hver deltaker i koret til å gripe sine gullharper. Og nå klang hver tone fra sølvstrengene dobbelt igjen – som en herlig gjenklang i åndenes hjerter, hvor alt gikk inn i en eneste fulltonende harmoni.

 

Som lydløse bølger gled tonene over dette åndens hav og det forekom meg som om jeg selv, sakte vuggende ble båret oppe av dem, da en ånd fra de talløse skarer nærmet seg og kalte meg ved navn, glad over å kjenne meg igjen.

 

Musikkens trylleri var brutt og jeg ble selsom beveget ved å bli omfavnet av en som jeg hadde holdt meget av, da jeg var et lite barn på jorden. Med glede sank jeg i hennes armer, og med en søsters ømhet trykket hun meg inn til sin udødelige skikkelse, idet hun sa:

 

-Vær velkommen, min søster i ånden, for en stund til dette vårt fredens hjem.

 

”Velkommen, velkommen, velkommen,” lød det som musikk fra tusen stemmer, og se! Samlet rundt meg sto alle de som jeg hadde kjær, ivrig etter å hilse meg med vennlige omfavnelser.

 

I det store rom var det benkerader plassert i en halvsirkel, den ene høyere oppe enn den andre, og det hele var herligere enn ord kan beskrive. Her satt vi og hvilte, og blant dem var mange gamle og kjente venner.

 

Skjønt jeg kjente dem, var deres utseende forskjellig fra den gang de var på jorden. De var helt åndeliggjort og hadde ikke noe av den legemlige skikkelse som jeg hadde kjent dem før i. Men jeg har ikke verken makt eller noen måte å gi et rettferdig inntrykk av dem. Jeg kan bare gi et svakt uttrykk for min mening når jeg sier at de synes å være helt ånd, i et strålende lys av fred og himmelsk kjærlighet.

 

De snakket fortrolig sammen, men de brukte ikke noe menneskelig språk. Når de talte hørtes ikke lyd, men allikevel fulgte den ene tanke den andre og alle kjente og forsto hva de andre tenkte og følte. Tanker om deres himmelske liv gikk uhindret fra den ene til den andre, og jeg forsto snart at i himmelen finnes ingen skjulte tanker. Det var en eneste harmoni i sjelen, i deres ønsker, deres tale, sang og bevegelser – og harmoni i stadig høyere tanker var deres liv og høyeste glede.

 

På nytt ble harpene stemt til lovprisninger til deres Skapers pris, og min fører ba meg være med i denne gjenløsningens sang, men jeg kunne ikke delta i sangen, da jeg var helt betatt av den glede jeg følte over dette herlige fredens hjem. Da de var ferdige med denne hellige hymne, rørte min fører igjen ved mine lepper med lysets stav og sa at nå kunne jeg få være sammen med disse himmelske vesener som en av dem.

 

Den ene etter den andre tok meg i sine armer som en av deres – en nyfødt sjel. Og de så opp til sin Gjenløser og Herre med takknemlighet.

 

-Er dette himmelen? Spurte min ånd. Er disse lykkelige sjeler mennesker som en gang måtte kjempe med synden og døden? Er disse ansikter som stråler i denne herlige boligs lys, de sjelelige ansikter av dem jeg har sett før i mitt jordiske liv? Og hvor er alderen og de menneskelige skrøpeligheter flyktet hen?

 

Ofte hørte jeg min jordiske prest, når han forsøkte å gi en svak idé om de himmelske ting og det evige liv. Og da hadde jeg spurt om Himmelen kunne være så skjønn? Er det ikke et forherliget fantasibilde? Men jeg kan forsikre at menneskenes høyeste forestillinger ikke på noen måte kan fatte virkeligheten av denne himmelske bolig.

 

Borte om flodens strandbredd jeg ser,

hvitkledde skarer, ventende fler,

fri fra all sorg og lidelse her,

våker og venter tålmodig der.

 

Kor:

Se denne vei, ja, se denne vei,

elskede venner ser etter deg.

Hist i Guds himmel, o vet du ei,

kjære fra himlen ser etter deg?

Fader og moder, broder og søster

venter at båten nærmer seg land,

som bringer kjære over til dem,

inn i det lyse, herlige hjem.