Kapittel 8 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 8

Barna i Paradiset

Da ånden sluttet å tale så jeg hvordan en del av de mindre bygninger til høyre åpnet seg – som om en usynlig hånd hadde tatt et forheng til side. Og for min allerede mer enn forbausede ånd kom nå det innvendige av denne bygning til syne. I det strålende lys så jeg den skjønnhet og majestet som preget barnas hjem i Paradiset. Først var jeg veldig tilbakeholden fordi jeg følte hvor lite verdig jeg var til å få se en himmelsk bolig, så ren og skjønn og oveveldende.

 

-Der, sa jeg halvt ubevisst, -der er himmelen.

 

Min fører forsto mine tanker og følelser og sa:

 

-Marietta, her ser du hvordan barna har det i Paradiset. La oss gå inn der, så skal du få se hvordan de små barn har det i virkeligheten – de barn som forlater jordens jammerdal og som en gang blir brakt til dette sted, hvor de er lykkelige for alltid. Men de dødelige vet lite om den lykke som blir disse små til del, når de forlater jorden på et så tidlig tidspunkt i sin tilværelse. De som tror på Kristus blir fortrolig med tapet av sine barn, men det er fordi de bøyer seg i den rette underkastelsens ånd som bor i et hvert troende hjerte. Jeg var også en gang en mor i den verden hvor en må lide slike tap og sorger. Der lærte jeg å gråte, men jeg lærte også å forstå den uvurderlige verdi av troen på Guds barmhjertighet gjennom vår Herre Jesus Kristus. Og der måtte jeg si farvel til de små barn som syntes født bare for å smerte et mors hjerte, da de ble tatt fra meg.

 

-Gang på gang trykket jeg de små elskede barn til mitt skjelvende hjerte – disse barn som var av kjøtt og blod av mitt blod, og takket Gud for disse dyre gaver. Men neppe hadde jeg fått tid til å drømme om deres strålende fremtid, før døden tok dem fra meg som frosten dreper de nye og spede knopper, og mitt hjerte som nettopp var blitt fylt av forhåpninger og drømmer, føltes tomt og sønderrevet. Jeg satte mitt håp til Jesus og overga dem i Hans hender og trodde at da var alt vel. Men hadde jeg bare visst, Marietta, ja, da ville min troende sjel ha fått en visshet som ville ha gjort den enda roligere. For her kan det lille barn som har forlatt sine foreldre i sorg, vente på deres ankomst, og her er det i trygg forvaring mot påvirkning fra fortapte menneskers synder og laster. Se, Marietta, de små barn i Paradiset.

 

Jeg så det indre av en strålende skjønn bygning åpnet foran meg. I sirkelrunde gallerier, der det ene løftet seg over det andre, var det nisjer som av drevet gull og hver overvåket av en vaktengel. I hver av disse hvilte ånden til et lite barn og foran hver av dem sto en skytsengel som tok seg av dem for å gjøre deres sjel skikket for høyere liv i evigheten. Engelen ånder på dem og med hvert åndepust utfolder deres sjel seg, for dette åndepust er fylt av hellig kjærlighet og inspirasjon, liksom hele hennes liv er i Gud og Hans livgivende ånd gjennomstrømmer alle engler i himmelen.

 

Og nå så jeg at disse barnesjeler smilte i lykksalighet ettersom de våknet til stadig større forståelse, mens deres skytsengler bøyet seg over dem. Å, hvis jeg bare kunne gjengi i ord dette billede – hvis jeg kunne få andre til å forstå og fatte denne opphøyede herlighet, ville jeg være mer tilfreds, men jeg kan ikke. Slike evner er nektet meg og ingen dødelig kan forstå det. Men kunne du kommer inn der med meg, så ville du se en engel i midten som holdt et kors i sin hånd, og dette kors var som av rent gjennomsiktig og åndeliggjort gull. På begge sider av henne var himmelske vesener, som lik mødre ledet andre ungdommelige ånder i deres arbeid med de barnesjeler som nettopp var kommet og som var overlatt til deres omsorg. Og her reiste de seg hele tiden – disse små sjeler som var blitt lagt der av de ånder som hadde mottatt dem av sørgende foreldres hender. De reiste seg fra sine vuggelignende hvilesteder, smykket med blomster i alle farger og overvåket av vaktenglene. Og når de reiser seg, svever de som på vinger av rent lys mellom englene som fører dem når de lærer å bevege seg og iaktta livet og arbeidet i den familie av ånder som våker over dem. Hver engel har også mange slags billedmessige leketøy, som tjener til å innprente barna sannhetens første prinsipper, alt etter deres størrelse og forståelse.

 

Der er også engler som har til oppgave å frembringe de bløteste toner på de forskjelligste melodiskapende instrumenter. Denne musikk blander seg alltid med de rene og himmelske englestemmer. Og templet er slik dannet at hver tone kom igjen som et ekko, og den syntes å være fylt av livet som var på dette stedet. Så sakte, skjønn og melodisk var den musikken, at den virket som livet selv ved å gi kraft og bevegelse til de små sjeler, der de lå under sine skytsenglers smil.

 

-Dette, sa ånden som hadde ført meg dit, -er bare ett av de mange strålende templer av samme slag og slik er de alle på dette spesielle trinn. Men hvis bare de jordiske foreldre kunne forstå dette, at her er så å si fødselsstedet for alle de som ikke fikk forbli der nede i den ytre verden inntil forstanden våknet hos dem. Fra dette sted stiger de opp til andre steder som er forberedt for dem. Men enda har du ikke vært vitne til den vidunderligste av alle ting i dette tempel.

 

Den himmelske lovsang har rikere toner,

mer liflig og sølvren en klang.

Enn all jordisk musikk, skjønt vårt hjerte seg fryder,

når skogen og dalen gjenlyder av sang.