Kapittel 11 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 11

Staden sett fra et høyere plan


Da hørte jeg en stemme over oss som sa:

 

-Kom opp her.

 

Og i det samme så jeg et rundt rom, omtrent som det indre av et tårn hvor veggene var som stigende gallerier som gikk oppover som en spiral til de tapte seg i en uendelig herlighet. Denne skjønne vei syntes å være laget av regnbuer, omkranset av spiraler i alle regnbuens farger, og ga et gjenskinn av alle mulige og stadig skjønnere fargetoner av en enestående glans.

 

Båret som på en sky av det reneste lys steg vi oppover. Vi forlot stadens overflate og ble ført langs de stigende gallerier i dette tårn som syntes skapt av all regnbuens herlighet. Som jeg satt ved siden av min ledsager – den ånd som hadde kysset Korset – fyltes mitt hjerte av en rolig hellig fylde av fred og glede som overgikk alt hva jeg før hadde følt. Og det var som om selve denne veien bølget av levende åndedrag og ble stadig skjønnere etter som vi kom fremover. Den syntes å bestå av bitte små edelstener av flytende lys, med gjenskinn på de glitrende flater av hver skjønn blomst som hadde frydet mitt øye, da jeg gikk gjennom staden som vi nettopp hadde hevet oss over.


Men jeg fikk ikke tid til å skjelne mellom alle disse artene og fryde meg over deres skjønnhet, for snart kom vi ut fra det stigende galleri av regnbuer og sto på en slags flate som hvilte i den gjennomsiktige luft over den storslagne og velvede kuppel over lærdommens tempel i den paradisiske bolig.

 

Nå kunne jeg under meg se den store stad som strakte seg i alle retninger og herfra oppfanget jeg med ett blikk hvordan den var i store trekk og for et uendelig skjønt billede det var.

 

Under meg lå det vidunderlige tempel, bygget av de kosteligste materialer og i en arkitektonisk stil som jeg ikke er i stand til å beskrive. Det hevet seg i midten av en stor rund plen med den bløteste og rikeste flora. Majestetiske grupper av trær reiste seg med regelmessige mellomrom og de hadde en mengde duftende og skinnende blomsterklaser. Under deres skygge og på de mer åpne plasser, var det mindre blomsterbed som var fylt av en rikdom av alle mulige planter og blomstrende busker. Jeg kunne også se fontener av levende vann – enkelte sprang fram fra det grønne gresset og fløt gjennom marmorkanaler eller renner av gyllen sand med en sakte og behagelig rislen, mens andre sprang i været med svære vannmasser i en imponerende høyde. Vannet falt ned igjen i glitrende strømmer i bassenger hvor enkelte var som av glitrende diamanter, andre lik sølv eller den hviteste perle.

 

Denne plen var omgitt av et høyt, men åpent rekkverk og på dens østlige side var der en stor port, men uten dører. I midten av denne strømmet der fram en flod av levende vann og den fikk sin tilførsel fra fontenene innenfor innhegningen.

 

Nå vendte jeg min oppmerksomhet til den staden som lå rundt omkring og jeg oppdaget at den var oppdelt i tolv store avdelinger ved denne flod av levende vann. Den var begrenset på begge sider av en bred og alminnelig gate, som i tolv store kurver eller sirkler gikk ifra midten og ut til ytterkanten av staden. Jeg så også at tolv andre gater skar denne brede gaten som gikk som i en spiral med midtpunkt i den hellige grunn omkring tempelet idet den strålte ut mot tolv punkter med like stor avstand fra hverandre til den ytterste grense.

 

Som mitt blikk fulgte flodens vei og de prektige gater, ble mitt sinn helt fylt, inntil all følelse av person og tid gikk helt opp i dette enestående syn. Staden var oppdelt i ett hundre og fire og førti bydeler eller kvartaler, hver av dem skjønnere og mer storslått enn den andre. Rundt hele den ytre grense og til midten gikk der en vei som åpnet stadig større skjønnhetsinntrykk og hver bydel var preget av nye og vakrere former av blomster og trær, fontener, statuer, palasser og templer. Hver bygning var av en umåtelig utstrekning og stod i stil til alle de andre som en fullkommen del av et fullkomment hele. Slik bestod staden av en hage, en skyggefull lund, ett galleri av statuer, en bølgende sjø av fontener, ett ubrutt hele av enestående praktbygninger – alt i et landskap av tilsvarende skjønnhet. Og over alt dette hvelvet det seg en himmel med fargetoner av evig lys som omga alle ting med en stadig skiftende og større skjønnhet.

 

Og nå så jeg innbyggerne bevege seg, men det er bare et svakt inntrykk jeg kan gi av det jeg så. Jeg kan bare beskrive det med å si at all bevegelse var som en melodi. Alle engleskarene syntes å være inspirert av en livgivende kjærlighet og all deres gjerning var preget av en viss plan for oppdragelsen av barnesjelene til en fullkommenhet rundt dem. Det var ingen av englene som skilte seg ut fra denne altomfattende harmoni, men alle syntes å virke sammen og være inspirert fra en opphøyet kilde. Jeg så at det ikke fantes noen rivalisering eller ønske om noen egenkjærlig selvhevdelse blant de yndige grupper av barn, men hver gruppe og innbyggerne i hvert tempel var tvert imot forenet i hellig kjærlighet til andre og mer viderekomne grupper. Og hvert lite barn var også fylt av denne hellige kjærlighet og ønsket å bli delaktig i hellig visdom, så de kunne fylle sine oppgaver som lysets og kjærlighetens engler. Jeg så også at de gledet seg over å lære av de som sto over dem og disse igjen hadde sin glede av å utfolde sitt vesen i harmoniske og uselviske kjærlighetsgjerninger mot dem som sto under dem. Slik viste det seg at hvert barn, og hver gruppe av barn, gikk fremover i ordnede avdelinger – fra tempel til tempel, fra palass til palass, fra sirkel til sirkel. Og etter hvert som en gruppe gikk fram, inntok den plassen som en eldre gruppe nettopp hadde forlatt, og ga på den måten plass for en mer ungdommelig familie i sin tidligere bolig. Lik våren i et syndeløst paradis så jeg hvert lite barn som en udødelig blomst utfolde seg fra skjønnhet til skjønnhet, mens der overalt rundt omkring var harmonisk bevegelse i utfoldelsen av liv, kjærlighet og kunnskap om himmelen og tilbedelsen av Frelseren.

 

Da jeg på denne måten hadde fått se staden i all sin herlighet, hvordan den virket i all sin skjønnhet og prakt, ble mitt syn utvidet og bak den ytterste sirkel av palasser så jeg klarere det som jeg hadde sett før da jeg var i staden – engleskarene som samlet seg før de kom inn i de ytre templer på det bestemte tidspunkt. Jeg så at englene samlet seg utenfor den klasse eller skole som passet best for de barna som de hadde med seg.

 

Disse engler nærmet seg som båret på vindens vinger, og rundt dem – som et kledebon – var en lys sky. For meg så dette ut som om de var kledd i solens stråler. Og i deres armer lå, som før sagt, de små barnesjeler og deres liv syntes å avhenge av englenes omsorg.

 

Etter som de kom nærmere var det som om hver av dem stanset et øyeblikk i den hellige og opphøyede sfære og så falt de til hvile.

 

Dette herlige syn av staden og dens virke forandret seg ikke noe særlig, og min fører snudde seg til meg og sa.

 

-Her ser du visdommen og de herlige vidundere i denne første og enkleste grad av det åndelige paradis. Disse engler du har sett i deres virksomhet, er alltid opptatt med denne skjønne plikt. Her samles barna som du har sett, fra den verden hvor vi kom fra. Og fra dette velsignede rike føres de til andre og høyere steder for lærdom. Men før det tillates deg å komme så langt skal du få del i en annen og høytidelig lærdom.