Kapittel 16 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 16

De onde ånder og de gudsbespotteliges bolig

 

Da jeg fikk se dette synet, hørte jeg en stemme fra oven som sa til meg:

-Frykt ikke, men i dette helvete vil du finne de onde ånders bolig. Hver vil du finne alle dem som har bedratt seg selv og latt seg bedra av falske lærdommer. Her er også de som har hånet Gud, og du vil se spøkelsesbildene av alle jordens falske religioner. Her finner du hykleriet i sin hesligste nakenhet og religiøs bespottelse som taler med sine egne tunger – og her ser du de menneskelige ulver som i fåreklær øver sin ondskap overfor de umyndige og lett-troende.

-Hør! Hør, lytt til den ville sang som istemmes av de tusener som sitter rundt. Disse sang en gang hymner til ære for den levende Gud, men deres hjerter var harde og tomme. Og hør de hese toner i det veldige orgel de har samlet seg rundt. Se, de reiser seg. Og se nå hvordan de oppfører seg og forsøk å forstå hva de sier.

Da jeg nå skal forsøke å beskrive hva jeg så og hørte, føler jeg atter hvor fåfengt det er. Ingen kan forstå virkeligheten i dette, unntatt de som selv ser det. Jeg kan bare si at alt det onde som har makt over menneskene, viste seg her som et samlet og fullstendig bilde, og hver ånd deltok på samme måte som han hadde gjort i sin jordiske skikkelse. Jeg visste nå at når de ventet seg lykke, så var det bare et falskt gjøglebilde. Men likevel kjempet de alle for å oppnå denne lykke som i en forferdelig ironi vendte seg mot dem selv og økte sjelens lidelser med en uutsigelig redsel.

Nå så jeg at de som satt rundt galleriene reiste seg og begynte å synge, akkompagnert av de hese og skurrende toner fra orgelet, men når de forsøkte å synge, var det som hver tone var en hån mot deres anstrengelser for å få dem fram. Jeg ble grepet av den dypeste medlidenhet, da jeg så dem falle sammen i en håpløs fortvilelse.

Men nå så jeg at det var en slags orden i denne uhyggelige forsamling. Under dem var plassert en meget pent kledd menighet og overfor dem sto en gotisk prekestol. Og her sto en mann i fullt ornat – en mann som hadde vanæret den levende Guds ord ved sitt hykleri og sin egen forfengelighet. Han var en av dem som hadde trukket den hellige prestegjerning ned i smusset og dekket sin tomme og falske forkynnelse med hule og elegante fraser. Nå viste denne representant for spekulasjonen med religiøse verdier seg i sin fulle embetsverdighet og falske hulhet. Foran ham lå en åpen bok som han forsøkte å lese i, men alle hans anstrengelser var forgjeves. Stemmen var skrikende og gjennomtrengende, og det var nesten umulig å forstå hva han søkte å gi uttrykk for. Ansiktet ble fordreid og hele kroppen vred seg som i pinsler. Så forsøkte han igjen å lese, men det gikk på samme måten som før, bare at hans lidelser syntes å bli enda verre, inntil han brøt ut i de verste utgytelser. Han forbannet seg selv og alle rundt ham og avsluttet med de forferdeligste gudsbespottelser. Han anklaget Gud for alt ondt og galt, og opphavet til all sorg. Han ønsket å kunne samle all intelligens som noen gang var skapt til en eneste forbannelse mot universets Skaper. Og så sterk og desperat virket hans opptreden og eder med sin utemmelige lidenskap, at jeg følte en sterk frykt for at han virkelig hadde makt til å fullføre en voldsom ødeleggelse i hvilken som helst retning han ville.

Men jeg følte meg snart lettet i min engstelse for hele hans kraft brøt plutselig sammen, og jeg så at også hans styrke hadde sine grenser. Men det merkeligste var at han for en stor del også var i sine tilhøreres makt.

Et blikk på forsamlingen foran ham var nok til å røpe årsaken til dette og en stor del av hans lidelser. For der satt skikkelser med ansiktstrekk som talte om et innvendig hat og vill skadefryd. De hånet hans håpløse anstrengelser og frydet seg i en slags djevelsk besettelse over hans forferdelige lidelser. Ja, de frydet seg over hans fortvilelse omtrent på samme måten som når en må gi etter fro kløen i et sår: Det gir en øyeblikkelig lise, men krever etter hvert en stadig skarpere irritasjon, som til slutt ender i en uutholdelig lidelse.

Da han så falt sammen hadde hans ansikt et uttrykk av en redsel som ikke kan beskrives. Hans legeme vred seg i pine og rundt ham flammet helvetesilden. Hele hans ytre tydet på et indre opprør som et brennende krater og fortalte om de helvetes kvaler som venter den synder som ikke angrer. Det minnet meg om de ord av Kristus som sier at de skal kastes ut i det ytterste mørke hvor det skal være gråt og tenners gnissel, hvor ormen ikke dør og ilden ikke slukkes.

Og som han lå slik omhyllet av ilden fra sine egne syndige lidenskaper, reiste en av tilhørerne seg og talte til ham:

-Du mørkets djevel. Du infame hykler og bedrager – dette er ditt helvete, stedet for den hjerteløse religionslærer. Du kan ikke lide nok, for du gjorde religionen og menneskenes sjeler til en handelsvare. Og nettopp derfor bodde du i prektige palasser og solet deg i menneskenes ærefrykt. Du kledde deg i kostelige klær på sjelens bekostning. Du søkte ikke å nå menneskenes syndige hjerter med den himmelske sannhet, men lullet dem inn med falske lokketoner. Nå må du lide for dette. Stå opp, du falske lærer, i din silkekappe og vis deg som den falske apostel du er. La oss høre dine lokketoner og led din store menighet i den hymne som er en hån mot all ekte sang. Men stans dine gudsbespottelser og forbannelser, for se! Din Skaper er en rettferdig Gud og forsøk ikke å rokke Hans trone. Du hånet Hans opphøyethet. Det var gjennom deg Hans herlighet skulle ha skint, og ved det lys skulle tusener ha funnet den rette vei.

Under vekten av disse harde bebreidelser, forsøkte det lidende offer å flykte, men han som talte stanset ham med ett ord:

-Å, nei din hykler. Selv om du ville kan du aldri flykte herfra. Kast ditt blikk utover hele denne veldige forsamling av dem som lider – og spør deg selv hvorfor de lider. Skjønt de har syndet og hver skal svare for sin Herre og Mester skal du først svare på om du kan se dem i øynene med den gode samvittighets fred. Gjorde du noe forsøk på å lede dem opp til Gud? Gjorde sine falske lokketoner og forvrengninger av den hellige skrift annen virkning enn å lulle deres slumrende ånd ned i en ennå dypere søvn? – for å vinne menneskenes penger og laurbær?

-Stopp! Stopp! ropte den plagede ånd. –Spar meg for denne evige angers lidelser og redselsfulle gjengjeldelse. Slå ikke ditt offer ned. Og allikevel er disse lidelser rettferdige. For i det jordiske liv søkte jeg ikke annet enn menneskelige tilfredsstillelser. Jeg lekte med menneskene sine sjeler, og jeg skrev om de evige ting uten tro og uten hjerte. Jeg formet mine bønner etter menneskene sine ønsker og fordreiet den hellige tekst for å tekkes de lettsindige, de egenkjærlige, spotterne, undertrykkerne og de som oppkaster seg til herrer over menneskene. Og nå har skrekken for denne evige natt og angerens borende smerte tatt herredømme over min sjel. Jeg hører alltid jammerens veklager fra disse ånder som er blitt skuffet så bittert, og de jager meg uten opphold. Om jeg forsøker å flykte, reiser skyggene av mine misgjerninger seg som levendegjorte og evige bebreidelser mot min sjel som her søkte hvile. –Og denne min menighet gjør meg gal med sine bitre anklager. Hemmelige synder reiser seg fra dypet av hukommelsen lik demoner som piner og plager meg i en evig lidelse. Og gis det et dypere helvete så spar meg for det.

Under disse utrop hadde hele forsamlingen reist seg og hånet ham ubarmhjertig i hans kvaler. Og på nytt så reiste den ånd seg som hadde talt før.

-Vel visste du, sa han, -at vår glede var å smigre deg, at vi gikk våre egne veier som førte til døden. Vi ga etter for våre syndige ønsker, men aldri hørte vi en eneste advarsel eller bebreidelse fra deg som skulle være vår åndelige lærer. Bibelen, denne hellige bok, er Guds gave som skal føre vandreren til de lyse himmelske boliger, men ved de falske utlegninger og fordreininger av denne hykleriske sjelehyrde, er den blitt adgangstegnet til denne elendighetens bolig. Og her møtes du igjen med synden – i form av levende skikkelser omgitt av uutslukkelig ild. Og her sitter Mammon lik en krevende guddom i dødens skyer som hvelver seg over avgrunnen.

Når livets lov blir snudd om, så ender det i den lidelsesfulle skyggetilværelse som du nå lever i. Og det har du gjort fordi du ble drevet av ditt begjær etter ytre glans, denne skinnende selvgodhet som hykleren omgir seg med, og hans form for religion er som den kalkede grav. For den er tilsynelatende så ren som den uplettede kirke som gjenspeiler det åndelige Jerusalems herlighet fra de lysende verdener over oss. Men ditt hjerte var fylt av stolthet og syndig lyst, et ormebol for skitne tanker. Ja, det var i sannhet en kalket grav, full av døde menns bein som var etterlatt av andre hjerteløse veiledere. Dette religiøse hykleri har du tatt i arv.

Forbann ikke din Skaper, for dette er din lønn. Har du glemt det ordet i Skriften som sier: Den som sår i kjødet, skal høste fordervelse av kjødet. Dette ordet som så ofte og likegyldig falt fra dine lepper. Syndens lønn er døden. Hvorledes tror du denne setning fra den Hellige Skrift klinger i våre ører – her i denne mørkets bolig? Som rungende dødsklokker skjærer den igjennom oss, fra ånd til ånd, med en redsel for dommen som reiser seg lik uhyrer dypt nede fra dødens rike.

-Nei, du falske lærer, la Gud være sannhet, for det er synden som har dannet oss slik. Vi lider for at vi har gått imot loven, den lov som er i vårt eget vesen.

Da han sa disse ord ble han grepet av en forferdelig skjelving. Han ble mer og mer opphisset, inntil han og hele forsamlingen rystet og falt sammen fullstendig som døde. Skikkelsene ble utslettet og alle smeltet liksom sammen til en eneste dirrende masse. Og over denne masse steg en tykk luftmasse av bevegelige atomer – så tykk at den nesten gikk i ett med massen som var under den.

Dette synet ble for mye for meg. Jeg orket ikke lenger å være vitne til denne elendighet, jeg vek tilbake og ropte i min fortvilelse:

-Finnes der da ingen rettferdig Gud, og kan Han se på dette og ikke redde dem?

-Jo, lød en stemme ovenfra, -der er en barmhjertig Gud og Hans medynk følger alle syndere. Har du ikke lest det ord som sier: Så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Men skjønt verden er tilbudt frelsen, og Himmelens budbringere søker å overtale synderen, er det millioner som ikke vil høre, og enda flere millioner som later som de tror, og andre igjen som med sin forstand vil begripe den store sannhet om menneskets gjenløsning. Men hvis en gir etter for synden, er elendigheten synderen viss, og der er mange som ikke vil forlate sine onde veier inntil det er for sent, og må bære følgene av å bryte loven om renhet og kjærlighet.

-Men frykt ikke – selv om du har fått se noen av de følger som kommer av synd mot menneskets sjel. Sjelelige lidelser kan ikke gjøres forståelig på noe menneskelig språk, og heller ikke kan de gjøres anskuelig ved noen bilder som du kan begripe. Men det skal du vite, at den ånd som først talte til deg er en talsmann for den antikristelige ånd som forsøker å forvirre den oppriktig søkende sjel ved falske lærdommer. Og disse ser tiltalende ut, men dekker bare over indre strid og ulykke, syndige lyster, egenkjærlighet, falskhet, grusomhet, rov og mord – alt som fører til fornektelse av Gud og Hans gjenløsende barmhjertighet, til helligbrøde og gudsbespottelse. Det var hans mål å forvirre deg, så du ikke skulle oppdage den sanne tilstand i de hjerter som ikke kjenner Guds kjærlighet.

-Men det at hans krefter ikke strakk til, viser bare hvor absolutt nytteløst alle ting er som ikke er i Kristus, og at han så langt fra var i stand til å redde sjelen fra de innflytelser som fyller hjertet med synd og som fører til døden.

-Så fikk du se et bilde av all verdens synd og all slags last, men det hadde blitt for mye for deg hvis du hadde fått se det i hele sin utstrekning og hvor redselsfullt det virkelig er. Derfor stanset ditt blikk for den store menighet. Og her så du hvordan skinnhellige tilba sin guddom, i hvilken som helst form den enn måtte være. Men i deres hjerter var der verken frykt eller kjærlighet til det Høyeste Vesen, som de hånet ved sin hykleriske ydmykhet. På prekestolen så du en falsk lærer og de forferdelige følger av uærlig hykleri i religionen. Han var falsk og derfor støtt ned i denne elendighets pøl. Og forsamlingen foran ham som så ut til å være Korsets tilbedere, hadde ingen ekte gudsfrykt. For mennesker kunne det se ut som om de tilba, men deres hjerter var langt fra Gud. De søkte bare sin egen tilfredsstillelse i sin gudstjeneste, mens de valgte en lærer som igjen bare søkte sin egen herliggjørelse ved å lefle for sine tilhøreres luner.

-Han forsøkte å fremstille for dem, at den menneskelige forstand med sin utvikling gjennom inntrykk fra den ytre verden, fyller ånden. Men hans fåfengte anstrengelser viste bare at det er umulig for noen å oppnå den sanne fred og tilfredsstillelse på denne måten, og at ingen kan hjelpe ved falske midler.

-Den ånd som talte til ham, var en talsmann for alle dem som overalt i det jordiske liv har satt sin lit til falske lærere fordi de har hatt liten eller ingen interesse for sin eget åndelige velferd. Men du så også at der alltid oppstår strid og hat, når de kommer sammen som ikke hører sammen. De legger skylden for sine egne synder på hverandre. Men de kjenner sannheten og vet at deres skjebne er en rettferdig følge av at de har brutt loven, de er klar over sin skyld og Guds godhet, for de har våknet opp fra sine lettsindige drømmerier og har forstått at Guds hellige lov er over dem.

-Når slike ånder møter hverandre her, etter at de i sitt jordiske liv bare har fulgt sine egne kjødelige lyster, ser de gjensidig sannheten i hverandres skjebne og tanker – og det er en så forferdelig oppvåkning at selv deres skikkelser vrir seg i denne uutholdelige pine. Og at de ble utslettet og falt sammen som i en eneste stor masse, viser deg at all synd er uatskillelig. Selv hos disse ånder hersker den lov at like tanker og like karakterer tiltrekkes av hverandre. Men når de samles i en masse, får disse egenskaper som hersker over dem en større makt og utstrekning, og på denne måten blir de gjensidig kilde til sorg og hat for hverandre. De falske lærere og deres menigheter vil ha gitt deg et uforglemmelig bilde av sannheten i det ord som sier, at når den blinde skal lede den blinde, så faller de begge.

-Din jordiske sjel kan ikke tåle mer, men du vil nå ha sett den evige sannhet at syndens lønn er døden.

Vis deg alltid som en helstøpt mann og kvinne!

Ærlig, tro, pålitelig og sann!

Rett og sannhet bærer folk og land.

Sannhetskjærlig gjelder det å være.

Adelskap det gir noblesse, ære!