C. O. Rosenius om tilbøyeligheten til å tale ondt om sine medmennesker

C. O. Rosenius om tilbøyeligheten til

å tale ondt om sine medmennesker

 

Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og misunnelse og all baktalelse! 1. Pet 2,1

 

C. O. Rosenius skriver:

”Det er et fryktelig tegn på hvor dypt vi er falt, at vi ofte – uten selv å være klar over det – har lettere for å tale og høre det som er vondt ved vår neste enn det som er godt. Selv er vi så ømfintlige for vårt eget navn og rykte, at vi har lett for å fordra at noen taler det minste vondt om oss. Vi så alle gjerne at hele verden hadde bare godt å si om oss. Likevel kan vi ikke tåle at en taler godt om andre.

Fra den gamle slangen har mennesket arvet et slikt syndevesen, at to eller tre kan knapt komme sammen, uten at et medmenneske blir omtalt på en ukjærlig og lite velvillig måte. Ja, det finnes såkalte venner og bekjente, ja, til og med slektninger, som likefram besøker hverandre for å få noe vondt å si om hverandre! Og finner en da noe virkelig vondt å fortelle, blir det drøftet både utførlig og omstendelig.

Men dette er å forråde og baktale sin neste. Allerede dette er synd mot kjærlighetsbudet: ”Alt det dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal dere heller ikke gjøre mot dem”.

Men som regel er det ikke nok med at en omtaler og sprer det som er virkelig vondt. En føyer sine små tillegg til og trekker sine egne slutninger. Og en kan fortelle både om de indre beveggrunner og hensikter, for at det onde skal vise seg mer ondt. Og når alle som skal fortelle det videre har den samme vane å legge noe til og gjøre nestens feil større, så går det gjerne slik, at jo lenger historien går, desto mer vokser den. Og da kan en til slutt knapt kjenne igjen den lille smulen av sannhet, som var det første frøet til hele historien. Dette opplever vi jo nesten daglig.

Måtte hver og en som enda her noen frykt for Gud og avsky for synden igjen, vokte seg vel for å være med på noe slikt. En kan ellers lett komme til å si noe etter, som opprinnelig bare var løgn, diktet opp for å hevne seg på nesten.

Tror du Gud vil holde deg det til gode at du enten i godmodig tankeløshet tror eller i hemmelig skadefryd forteller alt det som folk sier? Mange blir på denne måten – uten å vite det selv – en avskyelig bakvasker.

Men alt det som er alminnelig for verden og hyklerne, det blir en fristelse for Guds barn, også denne tilbøyeligheten til å tale ondt om sine medmennesker. For også der hvor en nok har en god, villig ånd og kjærlighet, har en det fordervede kjødet, det gamle hjertes ondskap. Derav kommer det, som de gudfryktige med smerte må erkjenne, at de bedømmer sine medmennesker etter deres forhold til dem selv. Dette kan de lett overse, som ikke legger så nøye merke til seg selv. Er et menneske bare vennlig mot meg, så han tenker og taler vel om meg, så har jeg lett for å tyde alt hos ham til det beste, selv om han kanskje ellers ikke er noen særlig bra mann.

Men hvis et menneske, som er langt bedre, kommer til å fornærme meg, så har straks mitt onde hjerte en hemmelig tilbøyelighet til å lete etter feil hos ham og til å gjøre dem enda større enn de er og så fortelle dem videre.

For et vederstyggelig udyr det falne menneskehjertet er! Bare fordi ditt hovmod er blitt såret ved en bemerkning, så skal du lete etter noe ondt hos din neste og snakke om det! Kan han ikke være et hederlig menneske, selv om han har gitt deg en irettesettelse?

Eller om Gud har gitt ham en gave og en utmerkelse framfor deg, kan han ikke derfor være et hederlig menneske? Hvorfor skal du trette med din nabo fordi om hans åker eller forretning blir mer velsignet enn din?

Det er nyttig for en kristen i tide å gi akt på denne falskhet og skadefryd hos det onde hjertet. Vi ser jo stadig eksempler på at ondt eller godt vitnesbyrd er avhengig av folks vilje og deres bedømmelse. Det som kan synes å være stygt for dem, som er ondsinnet, kan for den som er velvillig innstilt, synes å være helt uskyldig, ja, rosverdig. Slik kan omdømmet være avhengig av vår innstilling.

La oss tenke vel over dette, og la oss vokte oss for vårt eget hjerte, vokte oss for å følge de tanker og følelser, som vi kan ha overfor dem, som på en eller annen måte har fornærmet oss.

Ja, sannelig! Rører deg seg misunnelse og hat mot din neste i hjertet ditt, kjenner du trang til å falle over ham, og brenner en eller annen historie om ham i sjelen din – å, vokt deg da! Da er mørkets makt ikke langt unna (Rosenius, 1952, s. 604-605).”


Kilde: Rosenius, CO, (1952).
Husandaktsboken. Betraktninger for hver dag i året. Oslo: Lunde Forlag.