Kapittel 15-22 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 15

Hellighet er et tre fullt av moden frukt

 

”Guds mest sentrale egenskap er hellighet. Den gir Guds øvrige, fullkomne egenskaper deres herlighet, glans og innbyrdes harmoni.”

(Samuel Fallows, Pop.&Cri. Bib. Encyc.)

 

Sann og falsk hellighet

 

Det greske ordet for ”hellighet” betyr å sette til side, atskilles. Det hebraiske grunnordet for ”hellighet” betyr sannsynligvis ”å være skinnende, ren, ny eller frisk; uplettet”. Hellighet skaper atskillelse fra synd, men atskillelse fra synd kan ikke i seg selv skape hellighet. Vi er ikke hellige selv om det ikke er synd i våre liv. Sann hellighet kan bare skapes ved Guds nærvær. Du kan la være å ”røre ved noe som er urent”, men er du ikke forent med den kjærlighet som finnes i Guds farshjerte, vil du aldri vite hva sann hellighet er. Det du har er ikke annet enn religion. Det er Kristus i oss som er vår hellighet. Vi avspeiler nemlig bare hans hellighet i den grad vi lever i samfunn med ham.

Uansett hva du tror hellighet er, så husk følgende: Jesus var det helligste mennesket som noen gang har levd, men like fullt var han fullstendig fri fra alt som hadde med religiøsitet å gjøre. Hva er ”religiøsitet”? Det er å tro at rettferdighet har med former og ritualer å gjøre i stedet for med hjertets renhet. Fariseernes liv er et eksempel på religiøsitet.

Men før vi feller vår dom over fariseerne, så la oss se litt nærmere på deres bakgrunn. Det vil hjelpe oss til ikke å gå i de samme grøftene som dem. Fariseerpartiet oppsto etter makabeerkrigen. For å forstå fariseerne må vi derfor ha et visst kjennskap til makabeerne.

Makabeerne var en gudfryktig presteslekt, som var tro mot Moseloven. Med stor kraft kjempet de en vellykket kamp mot hedensk påvirkning og okkupasjon av Israel. Fariseerne var etterkommere av makabeerne, og i nesten 200 år førte de videre makabeernes høye krav om å leve atskilt fra hedensk påvirkning. Selve navnet ”fariseerne”, betyr ”de atskilte”.

Helt fram til tiden like før Jesu fødsel, var fariseerne den sosiale gruppen i Israel som ble mest respektert. De var rettferdige, djerve og det hendte til og med at de led martyrdøden for sin tro. I folks øyne var det de som representerte Guds rike.

Men lik enhver religiøs sekt som ikke er motivert ut fra medlidenhet og Guds kjærlighet, ble fariseerne til slutt hovmodige og selvrettferdige. Selv om de i det ytre hadde en viss kontakt med omgivelsene, skapte deres skikker og klesdrakt avstand til resten av det jødiske samfunnet. De betraktet seg nemlig altfor hellige til å ha noe med dagliglivets ulike sider å gjøre.

Når det gjaldt loven, holdt fariseerne sabbaten, de ga tiende til og med av grønnsaker og urter, og de bandt små bokser med bibelvers rundt pannen og håndleddene, slik det blir påbudt i 5. Mos. 6,8. De trodde på oppstandelsen, engler og ånder (Apg. 23,8) , og de nektet å ha noe med dårlige og umoralske mennesker å gjøre. Fariseerne overså imidlertid det som veide tyngre i loven, nemlig rettferdighet, barmhjertighet og troskap (Matt. 23,23). På den tid Jesus ble født, var fariseerne stolte over sitt yrke og den ære og respekt de ble vist som datidens presteskap.

For å illustrere hvor selvtilfredse fariseerne var blitt, kan vi gå tilbake til tiden rundt Jesu fødsel. Den likegyldighet de viste med hensyn til den betydningsfulle begivenheten, viser hvor fjernt de var kommet fra Gud, og hvor forutinntatte deres religion hadde gjort dem.

 

Hvor var fariseerne da Jesus ble født?

 

Et strålende, stjerneliknende himmellegeme dukket opp i øst, og for hver dag som gikk kom det stadig nærmere Jerusalem. Da det skinte rett over byen, dukket det opp en stor karavane. Denne hadde fulgt stjernen helt fra Kaldea. Inn gjennom Jerusalems porter red Kaldeas fremste stjernetydere eller magikere. Skriften forteller oss at ”da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham” (Matt. 2,3). Særlig var det det vismennene sa, som uroet dem: ”Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham” (vers 2).

Bibelen forteller oss at Herodes kalte sammen alle overprestene og de skriftlærde for å få greie på hvor Messias skulle bli født, og det var nettopp fariseerne som ga han svaret: ”Betlehem”. Kristus, Israels håp, han som Moses skrev om, var født. Himmelen selv bekreftet dette ved å la en ny stjerne dukke opp, men fariseerne brydde seg ikke en gang om å undersøke – selv om Betlehem bare var ca. ti kilometer unna!

Stjernetyderne, som var hedninger, hadde reist over 1300 kilometer, gjennom ørken og farefullt landskap. Det hadde vært en anstrengende og kostbar reise for dem, men de hadde gjort det fordi de hadde en lengsel etter å tilbe! (Matt. 2,2). På den andre siden har vi fariseerne, som kjente Skriftene og var de som forvaltet Moseloven. De viste ingen interesse og sendte ingen delegasjon, selv om de kunne ha spasert til Jesus på mindre enn to timer.

Det var umulig å rokke ved fariseernes selvrettferdige holdning. Uten å frykte sto de imot Guds Ånd. De klamret seg av all makt fast til sine tradisjoner, og gjorde hva de kunne for å bevare sitt gode navn og rykte. Til og med da de overga ham de skulle ha tilbedt, til å korsfestes, var de så fromme at de ikke våget seg inn i den romerske borgen for at de ikke skulle ”bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet” (Joh. 18,28).

Dette var typisk for deres religiøsitet: de var mer opptatt med å holde fast ved sine læresetninger enn ved Gud. De trodde at det å kjenne Skriftene veide like tungt som det å følge dem. Kort sagt, så oppførte de seg akkurat slik som mange av dagens kristne: de er mer opptatt med sin religion enn med virkelig å følge Jesus.

La oss derfor, før vi dømmer fariseerne for strengt, kaste et blikk på oss selv. Hvordan står det til med oss når det gjelder rettferdighet, barmhjertighet og troskap? Hvor mye omsorg har vi for de som er i nød, og hvor mye satser vi for at syndere skal bli nye skapninger? Når Jesus blir født i en menighet på den andre siden av byen, bryr vi oss da om at det kan være bruk for oss der? Jesus advarte oss jo og sa at dersom vår rettferdighet ikke langt overgår fariseernes, vil vi aldri komme inn i Guds rike (Matt. 5,20).

 

Den Hellige Ånds natur

 

Jesus vil ikke at vi skal være så religiøse at vi glemmer Gud. Jesu Kristi natur og kraft hadde sitt opphav i Den Hellige Ånd, og ikke i en religiøs ånd. Det var Den Hellige Ånds frukt Faderen kronte med kraft. Det var Guds kjærlighet som helbredet nedbrutte kropper. Det var Guds fred som drev ut plageåndene. Det var guddommelig glede som satte fri de som var fanget av synd.

Jesus sa: ”Treet kjennes på frukten” (Matt. 12,33). Snakket Jesus om botanikk? Selvsagt ikke. Han pekte på hva som er det viktigste ved en ting. Dersom du vil vite om du har en sunn lære, så undersøk hvilke frukter den skaper i livet ditt. Den Hellige Ånd bør jo føre til et hellig liv.

Men hva er det som kjennetegner et hellig liv? Skriften forteller oss at ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse” (Gal. 5,22-23). På samme måte som et tre kjennes på fruktene, åpenbares eller kjennes også Den Hellige Ånd på fruktene. Dersom du tror du vandrer i Ånden, at du kan bedømme åndelige ting og har nådegaver, men mangler kjærlighet og glede og fred i Den Hellige Ånd, da har du kanskje blitt forført av en falsk, religiøs ånd. Dersom du selv kan registrere hvor ”hellig” du er i ferd med å bli, så er du slett ikke i ferd med å bli hellig – du holder på å bli religiøs! Sann hellighet er ikke opptatt med seg selv. Hellighet er et tre fullt av åndelig frukt, et tre med røttene godt plantet i Guds nærvær.

Der religion fører til splittelse og strid, der fører hellighet – Guds sanne natur – til god frukt, helbredelse og enhet. Vi trenger virkelig å få del i sann hellighet! I dag lever vi nemlig i en verden der både menigheter og enkelttroende er skilt fra hverandre. Dersom det virkelig var Den Hellige Ånd som fikk styre, ville det bli omvendelse, helbredelse, gjenopprettelse og kjærlighet. Vi ville få oppleve sanne og varige mirakler.

Den splittelse vi ser i dagens kristenhet er av det onde. Den er en synd vi må omvende oss fra før Jesus kommer igjen. Den er en frukt av religiøse åndsmakter. Det skulle bare være én menighet i hvert lokalsamfunn, én frodig, fargerik, sann menighet som, selv om den samles i ulike bygninger, allikevel er forenet i Ånden og i sin innbyrdes kjærlighet.

Det vil også oppstå en annen, falsk menighet. Den vil bestå av ulike, isolerte grupper som alle tror at bare de har rett. Alle disse gruppene kaller seg selv ”de atskilte”, uten å være klar over at det er navnet på fariseerne.

Husk at religionen er sin egen gud. Jesus sa aldri at vi skulle være ”verdens kirkesamfunn”, en ”sekt som ligger på et fjell”. Nei, han sa at vi skulle være ”verdens lys; en by som ligger på et fjell” (Matt. 5,14). Når du er hellig, vil du være mer opptatt med mennesker enn med religion. Den samme medynk og medlidenhet som kjennetegnet Kong Jesus, vil komme til syne i ditt liv.

Kapittel 15

Hellighet er et tre fullt av moden frukt

 

”Guds mest sentrale egenskap er hellighet. Den gir Guds øvrige, fullkomne egenskaper deres herlighet, glans og innbyrdes harmoni.”

(Samuel Fallows, Pop.&Cri. Bib. Encyc.)

 

Sann og falsk hellighet

 

Det greske ordet for ”hellighet” betyr å sette til side, atskilles. Det hebraiske grunnordet for ”hellighet” betyr sannsynligvis ”å være skinnende, ren, ny eller frisk; uplettet”. Hellighet skaper atskillelse fra synd, men atskillelse fra synd kan ikke i seg selv skape hellighet. Vi er ikke hellige selv om det ikke er synd i våre liv. Sann hellighet kan bare skapes ved Guds nærvær. Du kan la være å ”røre ved noe som er urent”, men er du ikke forent med den kjærlighet som finnes i Guds farshjerte, vil du aldri vite hva sann hellighet er. Det du har er ikke annet enn religion. Det er Kristus i oss som er vår hellighet. Vi avspeiler nemlig bare hans hellighet i den grad vi lever i samfunn med ham.

Uansett hva du tror hellighet er, så husk følgende: Jesus var det helligste mennesket som noen gang har levd, men like fullt var han fullstendig fri fra alt som hadde med religiøsitet å gjøre. Hva er ”religiøsitet”? Det er å tro at rettferdighet har med former og ritualer å gjøre i stedet for med hjertets renhet. Fariseernes liv er et eksempel på religiøsitet.

Men før vi feller vår dom over fariseerne, så la oss se litt nærmere på deres bakgrunn. Det vil hjelpe oss til ikke å gå i de samme grøftene som dem. Fariseerpartiet oppsto etter makabeerkrigen. For å forstå fariseerne må vi derfor ha et visst kjennskap til makabeerne.

Makabeerne var en gudfryktig presteslekt, som var tro mot Moseloven. Med stor kraft kjempet de en vellykket kamp mot hedensk påvirkning og okkupasjon av Israel. Fariseerne var etterkommere av makabeerne, og i nesten 200 år førte de videre makabeernes høye krav om å leve atskilt fra hedensk påvirkning. Selve navnet ”fariseerne”, betyr ”de atskilte”.

Helt fram til tiden like før Jesu fødsel, var fariseerne den sosiale gruppen i Israel som ble mest respektert. De var rettferdige, djerve og det hendte til og med at de led martyrdøden for sin tro. I folks øyne var det de som representerte Guds rike.

Men lik enhver religiøs sekt som ikke er motivert ut fra medlidenhet og Guds kjærlighet, ble fariseerne til slutt hovmodige og selvrettferdige. Selv om de i det ytre hadde en viss kontakt med omgivelsene, skapte deres skikker og klesdrakt avstand til resten av det jødiske samfunnet. De betraktet seg nemlig altfor hellige til å ha noe med dagliglivets ulike sider å gjøre.

Når det gjaldt loven, holdt fariseerne sabbaten, de ga tiende til og med av grønnsaker og urter, og de bandt små bokser med bibelvers rundt pannen og håndleddene, slik det blir påbudt i 5. Mos. 6,8. De trodde på oppstandelsen, engler og ånder (Apg. 23,8) , og de nektet å ha noe med dårlige og umoralske mennesker å gjøre. Fariseerne overså imidlertid det som veide tyngre i loven, nemlig rettferdighet, barmhjertighet og troskap (Matt. 23,23). På den tid Jesus ble født, var fariseerne stolte over sitt yrke og den ære og respekt de ble vist som datidens presteskap.

For å illustrere hvor selvtilfredse fariseerne var blitt, kan vi gå tilbake til tiden rundt Jesu fødsel. Den likegyldighet de viste med hensyn til den betydningsfulle begivenheten, viser hvor fjernt de var kommet fra Gud, og hvor forutinntatte deres religion hadde gjort dem.

 

Hvor var fariseerne da Jesus ble født?

 

Et strålende, stjerneliknende himmellegeme dukket opp i øst, og for hver dag som gikk kom det stadig nærmere Jerusalem. Da det skinte rett over byen, dukket det opp en stor karavane. Denne hadde fulgt stjernen helt fra Kaldea. Inn gjennom Jerusalems porter red Kaldeas fremste stjernetydere eller magikere. Skriften forteller oss at ”da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham” (Matt. 2,3). Særlig var det det vismennene sa, som uroet dem: ”Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham” (vers 2).

Bibelen forteller oss at Herodes kalte sammen alle overprestene og de skriftlærde for å få greie på hvor Messias skulle bli født, og det var nettopp fariseerne som ga han svaret: ”Betlehem”. Kristus, Israels håp, han som Moses skrev om, var født. Himmelen selv bekreftet dette ved å la en ny stjerne dukke opp, men fariseerne brydde seg ikke en gang om å undersøke – selv om Betlehem bare var ca. ti kilometer unna!

Stjernetyderne, som var hedninger, hadde reist over 1300 kilometer, gjennom ørken og farefullt landskap. Det hadde vært en anstrengende og kostbar reise for dem, men de hadde gjort det fordi de hadde en lengsel etter å tilbe! (Matt. 2,2). På den andre siden har vi fariseerne, som kjente Skriftene og var de som forvaltet Moseloven. De viste ingen interesse og sendte ingen delegasjon, selv om de kunne ha spasert til Jesus på mindre enn to timer.

Det var umulig å rokke ved fariseernes selvrettferdige holdning. Uten å frykte sto de imot Guds Ånd. De klamret seg av all makt fast til sine tradisjoner, og gjorde hva de kunne for å bevare sitt gode navn og rykte. Til og med da de overga ham de skulle ha tilbedt, til å korsfestes, var de så fromme at de ikke våget seg inn i den romerske borgen for at de ikke skulle ”bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet” (Joh. 18,28).

Dette var typisk for deres religiøsitet: de var mer opptatt med å holde fast ved sine læresetninger enn ved Gud. De trodde at det å kjenne Skriftene veide like tungt som det å følge dem. Kort sagt, så oppførte de seg akkurat slik som mange av dagens kristne: de er mer opptatt med sin religion enn med virkelig å følge Jesus.

La oss derfor, før vi dømmer fariseerne for strengt, kaste et blikk på oss selv. Hvordan står det til med oss når det gjelder rettferdighet, barmhjertighet og troskap? Hvor mye omsorg har vi for de som er i nød, og hvor mye satser vi for at syndere skal bli nye skapninger? Når Jesus blir født i en menighet på den andre siden av byen, bryr vi oss da om at det kan være bruk for oss der? Jesus advarte oss jo og sa at dersom vår rettferdighet ikke langt overgår fariseernes, vil vi aldri komme inn i Guds rike (Matt. 5,20).

 

Den Hellige Ånds natur

 

Jesus vil ikke at vi skal være så religiøse at vi glemmer Gud. Jesu Kristi natur og kraft hadde sitt opphav i Den Hellige Ånd, og ikke i en religiøs ånd. Det var Den Hellige Ånds frukt Faderen kronte med kraft. Det var Guds kjærlighet som helbredet nedbrutte kropper. Det var Guds fred som drev ut plageåndene. Det var guddommelig glede som satte fri de som var fanget av synd.

Jesus sa: ”Treet kjennes på frukten” (Matt. 12,33). Snakket Jesus om botanikk? Selvsagt ikke. Han pekte på hva som er det viktigste ved en ting. Dersom du vil vite om du har en sunn lære, så undersøk hvilke frukter den skaper i livet ditt. Den Hellige Ånd bør jo føre til et hellig liv.

Men hva er det som kjennetegner et hellig liv? Skriften forteller oss at ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse” (Gal. 5,22-23). På samme måte som et tre kjennes på fruktene, åpenbares eller kjennes også Den Hellige Ånd på fruktene. Dersom du tror du vandrer i Ånden, at du kan bedømme åndelige ting og har nådegaver, men mangler kjærlighet og glede og fred i Den Hellige Ånd, da har du kanskje blitt forført av en falsk, religiøs ånd. Dersom du selv kan registrere hvor ”hellig” du er i ferd med å bli, så er du slett ikke i ferd med å bli hellig – du holder på å bli religiøs! Sann hellighet er ikke opptatt med seg selv. Hellighet er et tre fullt av åndelig frukt, et tre med røttene godt plantet i Guds nærvær.

Der religion fører til splittelse og strid, der fører hellighet – Guds sanne natur – til god frukt, helbredelse og enhet. Vi trenger virkelig å få del i sann hellighet! I dag lever vi nemlig i en verden der både menigheter og enkelttroende er skilt fra hverandre. Dersom det virkelig var Den Hellige Ånd som fikk styre, ville det bli omvendelse, helbredelse, gjenopprettelse og kjærlighet. Vi ville få oppleve sanne og varige mirakler.

Den splittelse vi ser i dagens kristenhet er av det onde. Den er en synd vi må omvende oss fra før Jesus kommer igjen. Den er en frukt av religiøse åndsmakter. Det skulle bare være én menighet i hvert lokalsamfunn, én frodig, fargerik, sann menighet som, selv om den samles i ulike bygninger, allikevel er forenet i Ånden og i sin innbyrdes kjærlighet.

Det vil også oppstå en annen, falsk menighet. Den vil bestå av ulike, isolerte grupper som alle tror at bare de har rett. Alle disse gruppene kaller seg selv ”de atskilte”, uten å være klar over at det er navnet på fariseerne.

Husk at religionen er sin egen gud. Jesus sa aldri at vi skulle være ”verdens kirkesamfunn”, en ”sekt som ligger på et fjell”. Nei, han sa at vi skulle være ”verdens lys; en by som ligger på et fjell” (Matt. 5,14). Når du er hellig, vil du være mer opptatt med mennesker enn med religion. Den samme medynk og medlidenhet som kjennetegnet Kong Jesus, vil komme til syne i ditt liv.

Kapittel 16

Sann hellighet har en forvandlende makt

 

Et av de vanligste versene i Det nye testamente lyder omtrent slik: ”…og en stor mengde fulgte Jesus”. Bare i Matteusevangeliet kan vi over tjue ganger lese at store menneskemengder reiste langt for å være der Jesus var. I Jesus så menneskene ydmykhet, ubegrenset makt og fullkommen kjærlighet. Dersom vi skal være sjelevinnere, må folk se den samme Jesus i oss.

 

Når folk så Jesus

 

”Jesus kalte så disiplene til seg og sa: ”Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise”” (Matt. 15,32).

To ganger kan vi lese at Jesus mettet store folkemasser. Første gang skjedde det på et øde sted i ørkenen i Judea, og det varte en hel dag. Den andre gangen hadde skarene vært sammen med Jesus i tre dager uten mat. Dette skjedde på et høydedrag i nærheten av Gennesaretsjøen. 

 

Jesus øvet en innflytelse på det jødiske lokalsamfunnet som er uten sidestykke. Hele økonomien stoppet opp. Det var ingen som plukket grønnsaker eller solgte dem på torget. Geitene ble ikke melket, ingen passet hagene, og slektninger som passet småbarn, visste ikke når foreldrene ville komme tilbake! I tre dager var det ingen ting som var normalt.

 

Menneskene i disse lokalsamfunnene forlot alt når de fikk høre at Jesus var i nærheten. Uten nærmere ettertanke, uten å ta med ekstra klær eller et esel, uten å tenke på nistemat eller på å si til de som var hjemme når de ville komme hjem igjen, fulgte fire tusen menn, i tillegg til tusenvis av kvinner og barn, spontant Jesus ut til ”et øde sted”. Det var kanskje ti tusen eller flere som forlot landsbyene sine, men vi leser ikke om at noen klaget over at ”gudstjenesten varte for lenge”, at ”været var for varmt” eller at ”det var et kjedelig budskap”. Det de manglet i komfort og bekvemmelighet, ble overskygget av hvor herlig det var å være hos Jesus!

 

Ja, det må virkelig ha vært herlig å være der Jesus var. Etter tre dager var folk så overveldet at ”de ville føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge” (Joh. 6,15).

 

Slik var Jesus. Men mange av oss har et stort problem. Mennesker som egentlig ikke kjenner ham, forsøker å presentere ham for andre. Og i stedet for å vitne om hans herlige gjerninger, vitner de om sin egen religion. De ufrelste får ikke øye på Jesus. De hører om menigheter, de får vite at det er galt å synde, at begjær er av det onde og at drukkenskap er en forferdelig skam. Men de får ikke øye på Jesu kjærlighet. Selvsagt er alt dette galt, men folk må få møte Jesu kjærlighet før de er villige til å gi avkall på sin kjærlighet til synden.

 

La meg si det rett ut: Jesus vil ikke at alle skal vitne. Mange ganger sa Jesus: ”Fortell ikke dette til noen” (Matt. 8,4; 9,30; 12,16). Andre forbød han rett og slett å tale, selv om det de sa var sant (Mark. 3,11-12). Han advarte også om at mange skulle gjøre store ting, selv om han verken hadde sendt dem eller talt til dem. Han kjente dem ikke engang (Matt. 7,22-23). Han snakket til og med om de som er så ivrige at de ”drar land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger”, men de som blir vunnet ”fortjener Helvete dobbelt så mye” som dem selv (Matt. 23,15). Det er ikke vår hensikt å ta motet fra deg slik at du ikke vitner. Vi må imidlertid forstå at vårt vitnesbyrd først og fremst består av den holdning vi har og de gjerninger vi gjør. Det er på den måten vi er ”kjent og lest av alle mennesker” (2. Kor. 3,2). Et ”vitnesbyrd” er ikke bare noe en ”sier”. Først og fremst er det det andre ser. Skal vi føre mennesker til Jesus i Himmelen, må de få se at Jesus er i oss her nede. Men lever vi i åpenbar synd eller selvrettferdighet, da har våre vitnesbyrd ingen virkning.

 

”Slik skal også deres lys skinne”

 

I Bibelen er lys et bilde på den renhet som stråler ut fra den hellige Gud. Når vårt hjerte er rent, og det fører til hellige handlinger, da skinner Guds nærvær gjennom oss og ut til verden. Det er dette Jesus har i tankene når han sier at vi skal la våre lys skinne for menneskene på en slik måte at de ser våre gode gjerninger og priser Faderen (Matt. 5,16).

 

Dersom gode gjerninger ærer Faderen, vil dårlige gjerninger føre vanære over ham. Paulus sier at ”Guds navn (blir) spottet blant hedningene” på grunn av synd hos dem som skulle representere ham (Rom. 2,24).

 

Kong David var et stort vitne for den levende Gud i sin generasjon. Men da David syndet, ble hans vitnesbyrd en skam. I Salme 51 viser Davids bønn at han hadde den holdning som er nødvendig når en skal være Guds vitne på en sann og ekte måte. Han ba: ”Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og stø ånd! Så vil jeg lære brottsmenn dine veier, og syndere skal vende om til deg” (Salme 51,12 og 15).

Troverdigheten i vårt vitnesbyrd forsvinner nemlig når synden hersker i våre liv. Verden har hørt altfor mange kristne vitne om et liv de ikke lever. Det får mengder av mennesker til å tro at kristendommen ikke fungerer.

 

Når skal en vitne?

 

”Hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med frykt…” (1. Pet. 3,15).

 

Mange kristne får høre at de skal vitne om Jesus. I stedet for å ta motet fra deg som vil vitne om Jesus, vil vi oppmuntre deg til også å leve for ham! La folk få se ham i deg før du sier et ord! Det er kristne som synder offentlig på arbeidsplassen. De mister besinnelsen og gjør en dårlig jobb. De kommer ofte for sent og klager stadig på ledelsen og arbeidsforholdene. Men like fullt føler de at de må vitne. De hevder at de kjenner Gud, men gjerningene deres fornekter ham (Tit. 1,16). En indre ”stemme” maner dem til å ”vitne om Jesus”. Noen ganger er denne stemmen Den Hellige Ånd, men som regel er den det ikke. De er sikre på at den kommer fra Himmelen fordi de føler seg ”skyldige” helt til de har vitnet, og ”gode” etterpå.

 

Det er én sikker måte du kan vite om det er Guds stemme som maner deg til å vitne. Dersom stemmen du hører er stemmen til noen som har sett dine gode gjerninger og som gjerne vil vite mer om din måte å leve på, da er denne stemmen inspirert av Gud. Når folk ser Jesus i deg, i din tålmodighet når du blir behandlet galt, i din fred når du møter motgang, i din tilgivelse når du møter andres ondskap, da vil de spørre deg om det håpet du har.

 

I din frukt er frøet som vil gi mer frukt

 

Dersom din omvendelse er ekte, har du fått en kjærlighet til Jesus som i seg selv er et vitnesbyrd om hans liv. Vi forsøker dessverre ofte å føre folk til vår religion i stedet for til Jesus. Ofte prøver vi å omvende vår familie og våre venner til et spesielt kirkesamfunn. Men folk må føres til Jesus, ikke bare til en menighet.

 

La oss alltid huske at Jesus vil at vi skal få kontakt med menneskene, og ikke jage dem vekk. Hvordan vil Gud at vi skal gjøre det? La oss først av alt forvisse oss om at vår omvendelse er ekte, at vi virkelig har gitt våre liv til Jesus Kristus. Deretter må vi bestemme oss for at Åndens frukt, kjærlighet og ydmykhet, skal få næring og vekstvilkår i våre liv.

 

I Edens hage satte Herren trær som bar frukt med frø i. Du må alltid huske at kraften til å skape ny frukt ligger i frukten selv. Og skal frukten være spiselig, må den være moden og søt. Frukten vi skal bære, kommer fra livets tre, det som er ”til legedom for folkene” (Åp. 22,2). Den kommer ikke fra treet til kunnskap om godt og ondt, fra loviskhet og dom over alt det gale folk gjør.

 

Dersom du vil at dine kjære skal få erfare Guds nærhet, skal du vandre i Åndens frukt. Kraften til å skape et nytt liv er i frøet, og frøet er i frukten.

 

Og dersom du skulle snuble eller synde for øynene på dem – det er noe vi alle gjør en gang i blant – må du omvende deg innfor Gud, og be de du har syndet mot om tilgivelse. Ber du et ufrelst menneske oppriktig om tilgivelse, er det et tegn på at GUD er en virkelighet for deg, og at han har kontroll over ditt.

 

Foreldre, ønsker dere at barna deres skal vokse opp til å bli sanne kristne? Vil dere at de ord dere sier skal gi dem del i evig liv? Vandre i Åndens frukt. Når barna får spise av frukten i deres liv, vil frøene de har spist, gjenskape de samme egenskapene i dem. Ønsker du at din ektefelle, dine foreldre og dine venner skal omvende seg? Vandre i Åndens frukt, i kjærlighet, glede, fred, overbærenhet og vennlighet. De som kjenner deg, vil synes det er noe tiltrekkende ved livet ditt, for i ditt liv ser de Jesu hellige liv.

Kapittel 17

Hellighetens vei

 

Hvorfor tror vi at hellighet er noe trist og tungsindig? Forestillingen om at et hellig liv er omgitt av strenge, gledesløse regler, stemmer verken med Jesu ord eller hans natur. Gud er kjærlighet. Et hellig liv er et liv som strømmer over med kjærlighet, der kjærligheten er drivkraften, et liv som er gjennomsyret av kjærlighet på en synlig og overbevisende måte.

 

Kjærlighet gir kraft og glede

 

De fleste av oss er redde for å blottstille våre hjerter og gjøre oss selv sårbare, slik kjærligheten krever. Som kristne snakker vi mye mer om kjærlighet enn vi lever den ut. Men et liv i virkelig kjærlighet er både dristig og spennende. Kjærligheten går frimodig til angrep på det onde og beseirer det. Den helbreder og fører mennesker tilbake til Gud. Kjærligheten er pågående og lar seg ikke stoppe.

Det er en form for kjærlighet som vi frykter, og det er det forbigående stadium der vi må lære å tilgi. Denne siden av kjærligheten er smertefull, og smertene blir enda større fordi vi har så vanskelig for å tilgi. På samme måte som Jesus, må vi få en konstant, tilgivende holdning. Først da kan vi gå videre inn i den pågående kjærligheten som er fylt av glede og kraft.

Guds kjærlighet gir oss ikke bare tilgivelse, den gir kraft til å leve. Når vi beseirer bitterheten og legger vårt utilgivende sinnelag bak oss, blir vi plutselig djerve som løver. Kjærligheten er ikke lenger et påbud, men en spennende oppdagelsesferd!

På samme måte er det med gleden. Den glede vi får ved Den Hellige Ånd, blir faktisk vår styrke. Denne verden er så begrenset og fattig at vi har blitt narret til å tro at livet med Gud er smertefullt fra ende til annen. Men Jesus sammenliknet sin tjeneste med en som ”spilte på fløyte” (Matt. 11,17). Han sa at hans budskap om nåde og Guds rike ville få folk til å danse av glede om de bare forsto det rett.

Det er sant at Jesus led da han bar våre synder, og at det mange ganger var et stort alvor over ham da han talte. Men mange andre ganger la han for dagen stor glede. Skriften forteller oss at Jesus ”jublet…i Den Hellige Ånd” da disiplene hans kom tilbake etter å ha vært ute på en mektig evangeliseringsreise (Luk. 10,21). Hvordan tror du Jesus oppførte seg når han jublet i Den Hellige Ånd? Det ordet som blir brukt her, betyr å ”hoppe av glede”. Jesus, Kongen, hoppet av glede!

Jesaja forteller oss om veien til hellighet. I dette avsnittet finner vi absolutt ingen dyster undergangsstemning:

”Og der skal være en kongsvei. Den hellige vei skal den kalles. Ingen uren skal ferdes på den, den skal være en pilegrimsvei for Guds folk; selv ikke dårer skal gå seg vill. Der skal ingen løver ferdes og ingen rovdyr sette sin fot; de skal ikke finnes mer. Men de som er utfridd, skal vandre der, de som Herren har løst ut, vender nå tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede skal møte dem, sorg og sukk må rømme” (Jes. 35,8-10).

Slik er hellighetens vei! Sorg og sukk må rømme! Hellighetens vei er Guds vei. Den har ikke noe med religion å gjøre. Den er en livets vei der all fordømmelse, alle negative konsekvenser og alle problemer som følger av et syndig, urent liv – alt det som har ført død og elendighet inn i vår verden – er fjernet fra våre liv! ”Ingen uren…ingen løver…ingen rovdyr…skal finnes mer.” Mye av den åndelige krigføringen som skyldes vår uvitenhet, vantro og syndighet, eksisterer ganske enkelt ikke for de hellige.

Hva er det som venter dem som har begynt å vandre på hellighetens vei? Den vidunderlige erfaringen å vite med sikkerhet at vi er ”utfridd” og ”løst ut”. Hva er det som fyller våre hjerter? Det er tre uttrykk for glede som venter på de hellige: ”jubel”, ”evig glede om sin panne” og ”fryd og glede”.

Satan vil vi skal tro at Himmelen er like dyster som Helvete. Men Herren vil krone oss med evig glede dersom vi søker hellighet og vandrer i den, dersom vi innvier våre hjerter og sinn for Gud og vender oss bort fra denne verdens lyst. Himmelen er ikke et dystert sted – det er fullt av glede! Ikke en glede som varer en stund, men en ”evig glede”! Ikke søndag-formiddags-glede, men en glede som er der hele tiden, en evig GLEDE!

Det er ikke snakk om fromme, religiøse følelser, men om et liv som strømmer over. ”Dobbel arv skal de få i landet, evig glede skal de ha” (Jes. 61,7). Dette er hellighetens sluttresultat. Det er å leve sammen med Gud, med en glede som gjør at vi ikke kan annet enn å rope den ut! Det er en glede full av herlighet.

 

Hellighetens glans

 

I Salmenes Bok sies det om Gud at ”lyset er kappen du hyller deg i” (Sal. 104,2). Apostelen Johannes sier at ”Gud er lys” (1. Joh. 1,5). Og Jakob omtaler Faderen som ”lysenes Far” (Jak. 1,17). Du og jeg er de ”lys” som Gud har født inn i verden. Vi er Guds barn, og derfor stråler lyset av hans nærvær i vårt indre. Når våre hjerter blir renset av Sannheten, blir glansen av Guds herlighet sterkere rundt oss, og på samme måte som Faderen, blir ”lyset (også den) kappen (vi) hyller (oss) i”.

Kapittel 18

Et hvilested for Herren

 

I Guds rike er det ingen store gudsmenn, bare ydmyke mennesker som Gud har valgt å bruke på en mektig måte. Hvordan kan vi vite om vi virkelig er ydmyke? Når Gud taler, skjelver vi. Gud ser etter et menneske som skjelver for hans ord. Et slikt menneske vil oppleve at Guds Ånd hviler over ham. Han vil bli en bolig for den Allmektige.

 

Å komme inn i Guds sabbatshvile

 

”Himmelen er min trone og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg?” (Jes. 66,1).

Gud spør ikke etter noe annet enn oss selv. Våre vakre kirkebygninger, vår glattpolerte profesjonalitet, alt slikt er nesten ubrukelig for Gud. Han er ikke interessert i det vi har, han er interessert i det vi er. I våre hjerter vil han gjerne skape en helligdom for seg selv, et sted der han kan hvile.

I Bibelen kalles denne ”hvile” for ”sabbatshvilen”. Den har imidlertid ikke noe med overholdelse av sabbaten å gjøre. Jødene holdt jo sabbaten, men de kom ikke inn til Guds hvile.

Hebreerbrevet er helt klart på dette området: Josva førte ikke israelittene inn til hvilen (Hebr. 4,7-8). Etter at de i så mange år hadde holdt sabbaten, fortsetter Skriften med å si: ”Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk” (Hebr. 4,9 Norsk Bibel-overs.). Denne hvilen hadde altså ikke noe å gjøre med å holde den syvende dagen hellig.

Vi må da spørre: ”Hva er egentlig denne sabbatshvilen?” La oss gå til 1. Mosebok for å finne svaret. ”Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte” (1. Mos. 2,3). Før Gud hvilte på sabbaten, var det ikke noe spesielt eller hellig med den syvende dagen. Hadde Gud hvilt på den tredje dagen, ville den ha vært hellig. Vi finner ikke hvilen i sabbaten, vi finner den i Gud. Fullkommen hvile er en av Guds mest fremtredende egenskaper.

Åp. 4,6 forteller at det foran Guds trone er ”likesom et glasshav, lik krystall”. Et glasshav er et hav uten bølger eller krusninger, et symbol på Guds urokkelige ro. Vi må forstå at sabbaten ikke skulle gi Gud hvile, det var han som ga sabbaten hvile. Som det står skrevet: ”Herren…som skapte den vide jord…blir ikke trett eller utmattet” (Jes. 40,28). Og på samme måte som sabbaten ble hellig da Gud hvilte på den, blir vi hellige når vi avlegger synden, når Guds fylde senker seg ned og hviler over oss.

Når vi snakker om Guds hvile, tenker vi ikke bare på det å bli forfrisket og få ny kraft. Det er jo noe vi alle har behov for, og som vi selvsagt forbinder med menneskelig hvile. Den hvile vi her søker, innebærer imidlertid ikke en fornyelse av vår menneskelige energi. Her er det snakk om å bytte ut all gammel energi og i stedet få en ny form for energi. Det er ikke lenger snakk om vårt liv, men Guds liv i oss. Bare på den måten kan våre menneskelige kar bli fylt med guddommelig nærvær og den absolutte fylde som er i Jesus Kristus.

 

Omsluttet og gjennomtrengt av Gud

 

Det hebraiske ordet for ”hvile” er ”nuach”. Blant annet betyr det ”å hvile, falle til ro, bli stille”. Det innebærer også å bli ”fullstendig omsluttet og gjennomtrengt” på samme måte som Elias ånd som ”hvilte” på Elisa, eller når visdommen ”hviler i hjertet på den som har forstand”. Gud er ikke på utkikk etter et sted der han bare kan puste ut etter sitt arbeid med menneskene. Han søker et fellesskap der han fullstendig kan ”omslutte og gjennomtrenge” alle sider av våre liv, der han kan slå opp sitt telt, ta bolig og bli stille i vårt indre.

Når Guds hvile fyller oss, lever vi i fellesskap med Jesus på samme måte som han levde i fellesskap med Faderen (Joh. 10,14-15). Jesu tankeliv var fullstendig ”omsluttet og gjennomtrengt” av Guds nærvær. Han gjorde bare det han så og hørte Faderen gjorde. Han sa: ”det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger” (Joh. 14,10). Vi har hvile fordi det nå er Jesus som gjør sine gjerninger gjennom oss! Jesus lovet oss at ”dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det” (Joh. 14,14). Hvor tåpelig er det ikke av oss å tro at vi kan gjøre under, elske våre fiender eller gjøre Guds gjerninger hvis det ikke er Jesus som gjør sine gjerninger gjennom oss!

Det var derfor Jesus sa: ”Kom til meg…så vil jeg gi dere hvile” (Matt. 11,28). Om bord i en båt mens stormen raste på Gennesaretsjøen, kom de skrekkslagne disiplene til Jesus. De gråt fordi de trodde de kom til å dø. Jesus talte til stormen, og straks la både vinden og bølgene seg, og det ble ”blikk stille”, like stille og rolig som han selv var (Matt. 8,26). Det finnes ikke noe program eller noen menneskelig tjeneste som kan gi oss det liv og den kraft vi mottar fra ham.

Våre egne anstrengelser, uansett hvor mye vi satser, kan ikke skape Guds hvile eller liv. Vi må komme til ham. Mange ledere har slitt seg nesten helt ut i sitt forsøk på å tjene Gud. Dersom de brukte halvparten av denne tiden sammen med ham, i bønn og stillhet, ville hans overnaturlige kraft virke mektig gjennom det de gjorde. De ville bli passasjerer på det skipet som heter ”Hans vilje”, det fartøyet der han selv er både kaptein og styrmann.

 

Slutt å streve, få kunnskap og vær lydig

 

Skal vi komme inn til Guds hvile, må vi overgi oss fullstendig til hans vilje, i total tillit til hans makt. Da lærer vi å hvile fra våre gjerninger, ”likesom Gud hvilte etter sine gjerninger” (Hebr. 4,10). Men det kreves utholdenhet for å komme inn til Guds hvile (Hebr. 4,11). Å ”hvile fra våre gjerninger” betyr ikke at vi har sluttet å arbeide. Det betyr at vi har sluttet med kjødets og syndens anstrengende slit. Det betyr at vi har gått inn i de evige gjerninger som Gud selv frambringer gjennom oss.

Den uro som har sitt opphav i vantro, er erstattet av den hvile som troen gir. Den strid som skyldes uforsonlighet, er erstattet av kjærlighet. Våre fryktsomme tanker opphører fordi vi stoler på ham, våre mange spørsmål finner sine svar i hans visdom. Det er dette som kjennetegner det sinn som har kommet inn til Guds hvile.

Menigheten må få kunnskap om Guds veier, for det er på den måten vi kommer inn til hans hvile (Hebr. 3,8-12). Slik kunnskap får vi ved å lyde Guds ord når vi møter vanskeligheter. Lyder vi Gud i livets prøvelser, lærer vi å takle situasjonene slik Gud vil. Det er derfor av den største betydning å høre hva Gud taler til oss, ikke minst når vi synes livet er en ørkenvandring, full av vanskeligheter og prøvelser.

Derfor sier Ånden: ”I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter som den gang deres fedre trosset meg, den dagen de utfordret meg i ørkenen…Derfor fikk jeg avsky for denne ætten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. Så sverget jeg i min vrede: De skal aldri komme inn til min hvile!” (Hebr. 3,7-11).

Han sier: ”De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier…De skal aldri komme inn til min hvile.” Det å kjenne Guds veier fører oss altså inn til hans hvile.

Det finnes ingen hvile i et forherdet hjerte. Det er ingen hvile så lenge vi lever i opprør mot Gud. Vår hvile kommer når vi er ærlige med hensyn til våre behov og gir Jesus lov til å forandre oss.

Det er derfor Jesus sier: ”Lær av meg…og dere skal finne hvile for deres sjeler” (Matt. 11,29). Slutt å kjempe mot Gud, og lær i stedet av ham! La hans Ord få gjøre slutt på de plager den syndige naturen gir deg. Slutt å kjempe, slutt å slåss med den Velsignede. Sett i stedet din lit til ham. Hans ord vil allikevel til slutt bryte ned festningsverkene i ditt hjerte. Hold fast på din overgivelse. Etter en stund behøver han ikke lenger sende deg motstand for å nå ditt hjerte, for du skal glede deg over å være sårbar for ham. Fortsett med din helhjertede overgivelse helt til hans hvisking får din sjel til å skjelve av forventning. Et eneste menneske som er fullstendig overlatt til Guds Ånd kan utrette mer for Gud enn innbyggerne i hundre nasjoner som lever for seg selv. Dette mennesket er et Guds tabernakel, som hans øyne dveler ved – og som han fryder seg over.

Han sier: ”Himmelen er min trone og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med min hånd, slik er alt blitt til”. Men utrolig nok er det én egenskap som fanger Guds oppmerksomhet og får ham til å gi sitt løfte. ”Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord” (Jes. 66,1-2).

Gud ser til det mennesket som skjelver når han taler. I et slikt menneske kan nemlig den Høyestes hellige kraft bo i fullkommen fred uten tilløp til eget strev. Et slikt menneske har lært Guds veier, og gleder seg over å få være lydig. Dette mennesket har valgt å gi Gud det han ber om, nemlig alt. Til gjengjeld blir dette mennesket et hellig sted der Gud selv kan hvile.

 

Kapittel 19

Hellighetens klare lampe

 

Når det finnes sann hellighet i en kristens liv, skaper det en strålende lysglans rundt vedkommende. Også i små barn kan vi se denne utstrålingen fordi deres ånd fremdeles er ren og ubesmittet, og fordi de står Guds hjerte nær. Lyset er synlig fordi deres hjerter er gjennomsiktige og uten svik. For oss er veien til hellighetens sterke lys den samme: bare ved å være gjennomsiktige og sanne finner vi veien til Guds rikes rene gull.

 

Når ditt øye er uten svik

 

Vi er hellige, atskilte for Gud, fra det øyeblikk Kristus kommer inn i våre liv. Det er den samme hellighet som kjennetegner karene i Israels tempel. De var hellige fordi de ble brukt i Herrens tjeneste. De hadde ingen hellighet eller kraft i seg selv, det skjedde ingen forandring med materialet de var laget av. På samme måte er alle kristne, generelt sett, hellige. Men den hellighet vi søker, er den som følger av å ha blitt atskilt. Vi søker en hellighet som reflekterer Guds himmelske nærvær. Vi søker både hans natur og hans livskvalitet.

Ettersom sann hellighet skaper Den Hellige Ånds dynamiske liv i oss, må vi forsikre oss om at vi vet hvem Ånden er. Guds Ånd er kjærlighet, ikke religion. Gud er liv, ikke ritualer. Den Hellige Ånd gjør mer i oss enn å få oss til å ”tale i tunger” eller vitne. Ånden fører oss inn i Guds nærhet. Det er her vi mottar vår hellighet: i vår forening med Jesus Kristus og vårt samfunn med ham.

Den hellighet vi søker er altså ikke en ny lov eller et sett med strenge leveregler. Den er Jesu Kristi eget liv i oss. Den Hellige Ånd skaper ikke bare i oss en ny lengsel etter å elske, men gir oss del i Jesu egen kjærlighet. Vi utvikler ikke bare en generell tro på Jesus, vi begynner faktisk å tro som Jesus, vi får den samme troskvalitet som ham. Det er Gud i oss som gjør oss hellige. La dette få troen på vår egen, selvproduserte hellighet til å vakle, slik at vi skjelvende, men fulle av glede, faller til jorden og med frykt og beven tilber ham som er den Guddommelige Virkelighet. Det er han som, av egen fri vilje og hensikt, har kalt oss inn til seg.

”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16).

Guds Ånd bor i oss. La oss, i lys av dette, stille oss selv det eldgamle spørsmålet: ”Hva er et menneske?” Vi vet hvordan andre ser på oss, men dersom Gud virkelig bor i oss, hvordan ser da englene og demonene på oss? Hvilket lys kjennetegner oss i den åndelige verden, hvilken lysglans omgir oss? Er det en utstråling fra oss som forkynner for den usynlige verden: ”Se og vær på vakt! Her går et barn av Gud!” Tenk over dette: Skaperens Ånd, som fra begynnelsen av hadde til hensikt å lage mennesket i sitt bilde, er i deg – NÅ!

 

Hellighet er en kropp som er FULL av lys

 

I Guds rike er det begrensninger og betingelser. Du kan ikke tjene to herrer. Du kan ikke både tjene lys og mørke, synd og rettferdighet, ditt eget selv og Gud. Lyset finnes i deg, men det gjør mørket også. Vår verden ligger i mørket. Våre forfedre var mørkets barn, og våre kjødelige sinn er fremdeles formørket. Vi lever i en verden der vi selv må velge, og da er det viktig at vi velger lyset. Det var derfor Jesus sa vi måtte være udelte dersom vi skulle vokse og bli modne som lysets barn. Han sa: ”Det er øyet som gir legemet lys. Når ditt øye er friskt, er hele ditt legeme lyst. Men er øyet sykt, er også ditt legeme mørkt” (Luk. 11,34).

Dersom du vender din vilje og ditt hjerte mot Gud, blir kroppen full av lys, og Guds herlighet kommer klart til uttrykk i deg. Men dersom du er tvesinnet, dersom du gir næring til syndige og onde tanker, blir lyset ditt gradvis mindre, helt til hele kroppen bare er mørke. Jesus fortsatte med en advarsel: ”Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke” (Luk. 11,35).

Dersom du ikke gjør noe for å bli frelst, om du lar være å søke Gud eller velger å være ulydig mot ham, så er du i mørke. Trøst deg ikke med et fåfengt håp om at du en dag, på en eller annen måte, skal klare å bli bedre. Ikle deg besluttsomhet! For dersom lyset i deg er mørke, hvor fryktelig er da ikke mørket! Lysets barn, du må hate mørket! Mørket har nemlig sitt opphav i Helvete, det er en verden uten Gud!

Men vårt håp ligger i lyset, ikke i mørket. Dine føtter går på den rettferdiges sti, som blir lysere og lysere inntil høylys dag. ”Er nå hele ditt legeme lyst og ingen del av det mørk, da blir alt lyst, som når en lysende lampe skinner på deg” (Luk. 11,36).

Dette verset gir et klart bilde av hva hellighet er når den når full modenhet: våre kropper stråler av herlighet på samme måte som en lampe som lyser med full styrke. Hvilket fantastisk håp vi har, at vi kan bli så opplyste av Guds nærvær at det ikke finnes en eneste mørk flekk i oss. En lysende, herlig kledning venter dem som er åndelig modne, Guds hellige, en slik kledning som den Jesus hadde på forklarelsens berg! Ikke en stråleglans som først blir vår i evigheten, men en som vi kan bære her i tiden, ”midt i en vrang og fordervet slekt”. Her kan vi skinne ”som lys i verden” (Fil. 2,15).

”En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn” (Ef. 5,8). Dere er lysets barn allerede nå! Dette er ikke bare billedlige talemåter. Guds herlighet er i deg og omkring deg. Det er en åndelig realitet! Men hva med det mørke som fremdeles er i deg? Paulus fortsetter: ”Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller…Men alt som blir avslørt av lyset, kommer for dagen, og alt som kommer for dagen, blir lys” (Ef. 5,11-14).

Skjul ikke mørket i deg, men blottlegg det. Ikke forsøk å unnskylde det. Bekjenn det! Hat det! Ta avstand fra det! For så lenge mørket får være i mørket, vil det ha makt over deg. Men når du bringer mørket fram i lyset, blir det lys. Når du tar dine hemmelige synder og frimodig bekjenner dem innfor Guds nådetrone, renser han deg fra all urettferdighet (1. Joh. 1,9). Dersom du synder på nytt, så omvend deg igjen. Og igjen – helt til syndevanen er brutt i ditt indre.

Som gamle tiders gullgravere må du klart og tydelig bekjentgjøre ditt krav i Guds rike, og være villig til å forsvare din rett til Himmelens ”rene gull” (Åp. 3,18). Når du slår opp ditt telt ved nådens trone vil det begynne å gløde i ditt indre, som varmt kull i en ovn. Og blir du værende der innfor den Allmektige, vil hans nærværs hellige ild fortære alt det tre, høy og halm som kjennetegnet din tidligere måte å leve på. Samme slags kraft som Jesus hadde, vil ta bolig i ditt indre menneske. Englene vil undrende betrakte det hele, når ditt gull blir renset, dine klær blir skinnende og ditt liv blir hellig.

Kapittel 20

Veien inn i helligdommen

 

 

Når historien om menighetens gjenopprettelse skal skrives, vil det bli sagt at det kom en tid da de troende ikke lenger var tilfreds med sine sanggudstjenester, en tid da de fra dypet av sine hjerter lengtet etter noe mer enn høye rop og håndklapping. Det kom en overgangsperiode da deres rene tilbedelse førte dem helt inn i Guds nærhet.

 

Vi er Guds tempel

 

Dette kapitlet er et kortfattet studium av Hebreerbrevet. Med unntak av enkelte avsnitt er dette brevets budskap en gåte for de fleste av dagens kristne. Årsaken er at det opprinnelig ble skrevet ”til hebreerne”, folket som var kjent med Guds tabernakel og betydningen av det guddommelige nærvær i tabernaklets helligdom. Vi skal se på forskjellige likhetstrekk mellom det hellige og det aller helligste i jødenes tabernakel og ”det hellige og det aller helligste” i Det nye testamentets tabernakel, det åndsfylte mennesket. Begge har et hellig rom som ble skapt for å romme Guds nærvær. Og for begge gjelder det klare regler for hvordan en skal nærme seg det guddommelige nærvær.

Paulus sier til oss: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere?” (2. Kor. 13,5). På nytt møter vi en utfordring: ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Og igjen lover Jesus på vegne av seg selv og Faderen: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham” (Joh. 14,23).

Slike uttalelser er så dristige at de fleste bibellærere nekter å ha noe med dem å gjøre av frykt for å bli anklaget for vranglære. Men den utrolige sannhet som finnes i Guds ord forandres ikke selv om menigheten ikke våger å ta den på alvor. Den hellige sannhet vi finner i Guds ord står himmelhøyt over menneskers tradisjoner og vantro. Fra det høye har Gud kalt oss i Kristus Jesus (Fil. 3,14). Vi ønsker ikke å overse eller skynde oss forbi noe av det Gud har sagt i sitt Ord. Vi vil i stedet oppmuntre hverandre til å ta tid med dette budskapet og studere det nøye. For dersom vi tar imot det på rett måte, vil det åpne seg en dør for oss inn til den Høyestes skjulte helligdom.

 

Det indre og det ytre rom

 

Guds Ånd bor i din ånd. Du er frelst for evig, ikke fordi du tok imot en religion som heter ”kristendommen”, men fordi du har tatt imot Jesu Kristi egen Ånd i ditt hjerte. Gjennom ham kan du komme til Gud.

Jesus bor faktisk et sted i din ånd. Der kommer hans Hellige Ånd og din ånd bokstavelig talt i berøring med hverandre.

Dette er ikke bare en læresetning, det er en faktisk sannhet. Dette stedet er hellig. Vi holder fast på denne sannhet fordi den er bibelsk. Men hvordan får vi adgang til dette hellige stedet? Og, er det mulig å bli boende der når vi først har kommet inn? Hebreerbrevet gir oss et svar. I kapittel ni kan vi lese: ”Dermed gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien inn i helligdommen ikke er åpnet så lenge det forreste teltet ennå står” (Hebr. 9,8).

Det finnes en vei som fører inn i Guds nærvær, men denne veien er stengt så lenge det forreste teltet står. Hva er dette ”forreste teltet”? For jødene var det forreste teltet det største av to rom i det hellige tabernaklet. I dette rommet finner vi lysestaken, bordet og skuebrødene (Hebr. 9,2). Det var også det første rommet prestene gikk inn i når de skulle forrette den daglige gudstjenesten (Hebr. 9,6). I tabernaklet var det også et annet, indre rom. Inn i dette rommet gikk øverstepresten en gang i året, gjennom forhenget. Og han måtte alltid ha med blod, som han ofret for sine egne og folkets synder (Hebr. 9,7). Dette var det aller helligste, Guds bolig på jorden. I dette rommet manifesterte han sitt nærvær. Gud bodde ikke i det ”forreste teltet”, han bodde i det indre rommet.

Det indre og det ytre rommet i det jødiske tabernakel symboliserer vår egen indre og ytre natur. Vårt ”ytre telt” er vårt sjelsliv, slik vi oppfatter livet gjennom vårt sinn og våre følelser (menneskets sjel). I sjelens ”ytre telt” er oppmerksomheten rettet utover. Gudstjeneste er noe vi ”utfører” ved å holde oss nøye til et fastlagt ritual som er forskjellig fra kirkesamfunn til kirkesamfunn. Det er den delen av oss som får oss til å bli værende i vår sammenheng, ikke på grunn av åpenbaring, men på grunn av plikt. På den måten blir vi ledet av tradisjoner i stedet for av Ånden.

Sjelden eller aldri får en oppleve Guds pulserende nærvær i det forreste teltet. Vi kan være frelst ved tro, men erfaringen av Guds nærvær er noe fjernt og uvirkelig. Det eneste vi erfarer, er en mengde ulike idéer, følelser (eller mangel på den slags) og masse forvirring med hensyn til menighetsordning, eskatologi og hvordan en gudstjeneste skal være. Så lenge mennesket blir styrt av omstendighetene og ikke av Gud, står fremdeles det ”forreste teltet”. Uansett hvor ivrig vedkommende er, så er veien inn til det aller helligste skjult så lenge det ytre menneskes styrke ikke er brutt. Først når den troende får en sann lengsel etter å tilbe Gud og lære ham å kjenne, vil veien åpnes.

I det jødiske tabernakel er det et ”indre telt” som Skriften kaller ”det aller helligste”. Dette indre teltet tilsvarer menneskets ånd. Slik det var i det fysiske templet er det også i kroppen, det menneskelige tempel: Guds nærvær bor i det aller helligste. I jødenes tempel var det aller helligste så hellig at en måtte foreta en rekke seremonier før en kunne gå inn. Det var ingen som tilfeldigvis ”stakk innom” det aller helligste. I dette indre teltet gikk ”bare øverstepresten inn én gang i året, og da aldri uten offerblod. Det bærer han fram for seg selv og for folkets forseelser” (Hebr. 9,7).

Dette indre teltet var det helligste sted på jorden, for der åpenbarte Jahves nærvær seg – Israels Gud bodde i dette hellige rommet. Når vi tenker på å gå inn i Guds hellige nærvær, blir vi straks oppmerksom på vår egen dype syndfullhet. Hvordan skal vi kunne nærme oss Gud uten å dø?

For oss går ikke veien inn i det aller helligste gjennom å forbedre oss, holde loven eller liknende. Vi kan gå inn i Guds nærvær gjennom vårt samfunn med Jesus Kristus. Gud vil ikke gjøre oss fullkomne, men han ønsker at vårt samfunn med Jesus skal bli fullkomment. Det er han som er vår Vei inn i det aller helligste. Han sa: ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh. 14,6). Jesu uttrykkelige ønske er å føre oss ”til Faderen”. De fleste kristne tror at dette er et løfte som gjelder det hinsidige. Men Jesus kom for å forlike oss med Gud her og nå. Gå ikke glipp av denne sannheten! Mange av de bilder, idéer og tradisjoner vi har brukt for å definere kristendommen har i seg en viss grad av forførelse. Ikke fordi de ikke er sanne, men fordi de ikke går langt nok når det gjelder å beskrive Guds vilje og hva han har å gi oss!

Skriften forteller oss at ”gjennom ham har vi…i én Ånd adgang til Faderen”. Ordet fortsetter med å forklare at vi ”i Herren (er) et hellig tempel, og (at vi) gjennom ham blir…bygd opp til en bolig for Gud i Ånden” (Ef. 2,18&22). Vi er Guds hellige tempel, hans bolig i Ånden. Det vi søker er ”adgang til Faderen”, slik at vi kan ha samfunn med den Evige.

Men hvorfor søker vi egentlig Gud? Vi ønsker å tilbe ham. Jesus sa at Faderen søker tilbedere. Den tilbedelse som skal tilfredsstille Gud, må komme fra det aller helligste, der menneskets bevissthet har blitt mottakelig for Guds Ånd. Tilbedelse oppstår ikke på grunn av noe system eller en spesiell form for gudstjeneste. Den er en følge av at vi ”i ånd og sannhet” (Joh. 4,23) har oppdaget den Allmektige.

 

En ny og levende vei

På grunn av synd og skam har alle mennesker satt opp en eller annen barriere mellom Gud og seg selv. Bibelen forteller om tre tilfeller da et slør eller forheng skilte jødene fra Gud. Det første var forhenget i det jødiske templet. Her kunne den salvede øverstepresten en gang i året gå alene gjennom det tykke forhenget og inn i det aller helligste. Dette forhenget revnet dag Jesus døde (Matt. 27,51). Det skilte ikke bare det ytre teltet fra det indre rommet; det skilte også menneskenes verden fra Guds nærvær.

Det nevnes også et annet forheng, et slør som Moses la over ansiktet sitt da han hadde vært sammen med Gud. Når Moses hadde hatt fortrolig samfunn med Gud, ba jødene ham skjule ansiktet sitt. Hvis ikke ville Guds herlighet blinde dem, selv om dette var en herlighet som var forbigående (2. Mos. 34,29-35).

Paulus nevner imidlertid også et tredje slør. Det er ikke så lett å oppdage som de andre, og derfor er det også farligere. Det er sløret som fremdeles ikke bare ligger over jødenes hjerter, men over alle som ikke kjenner Gud (2. Kor. 2,3-4). Det er om dette sløret apostelen sier: ”Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort” (2. Kor. 3,15-18).

Dette tredje sløret er selvlivets slør. Når selvets slør tildekker våre hjerter, blir vår oppfatningsevne preget av den selvopptatthet som er i vår natur. Men når vi vender oss til Herren, blir selvlivets slør revet i to, på samme måte som forhenget i templet. Det skjer ikke ved at et eller annet tynt stoff blir spjæret, men ved at vårt hjerte brister, ved at det kraftige stoffet som utgjør vår selvrettferdighet og selvopptatthet, revner. Det er et ubarmhjertig inngrep som har til hensikt å ta livet av den gamle syndenaturen.

Det er først når det gamle selvlivet nådeløst blir korsfestet at sjelen kan gå inn i en renhetstilstand som gjør det mulig å oppnå kontakt med den levende Gud. I Moses ser vi et menneske som sto utildekket i Guds nærhet. Da han senere gikk inn i tabernaklets aller helligste, fjernet han igjen sløret fra sitt ansikt og gikk inn i Guds strålende herlighet. Skriften forteller oss at Moses her, i skinnet fra den Evige, snakket med Gud ansikt til ansikt.

På tilsvarende måte fyller nå det samme hellige nærvær det innerste telt, som er vår ånd. I Kristus kan også vi, nå som selvets, syndens og skammens slør har revnet, snu oss og stå overfor Guds herlighet. Men denne herligheten er ikke noe som er utenfor oss selv. Den forsvinner heller ikke fra våre ansikter når vi går bort fra den. Guds Ånd har tatt bolig i vårt indre. Og hver gang vi med et oppriktig hjerte betrakter ham, hver gang han åpenbarer seg for oss, forvandles våre hjerter til en stadig større herlighet, en herlighet som aldri tar slutt. På denne måten går vi fra herlighet til herlighet, helt til vi blir forvandlet og blir lik Herrens guddommelige bilde (2. Kor. 3,18).

 

Forhenget som er Kristi kropp

I lys av disse svimlende åndelige realitetene, er det ikke rart at Satan kjemper for å hindre at Guds ord går i oppfyllelse. Men Gud har ikke bare gitt oss håp om guddommelig natur. Han har også sørget for det som er nødvendig for at vi virkelig skal få del i den. Faderen har bragt et fullkomment offer, et offer som for alle tider er tilstrekkelig til å betale syndens pris, et offer som gjør det mulig for oss, ”gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme”, å gå inn i Guds herlige nærhet (Hebr. 10,20).

Det siste forhenget vi må gå gjennom, er ikke gjort av lin. Det er Jesu Kristi jordiske kropp. Vi vender tilbake til Gud gjennom ham. Skriften forteller oss at ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett” (1. Joh. 1,9).

Og Ordet fortsetter: ”Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder” (1. Joh. 2,1-2).

Gjennom Jesu blodoffer blir vi fullstendig tilgitt og renset når vi kommer innfor Gud. Da Kristus sto opp fra de døde, gikk han inn i en større og mer fullkommen helligdom, ”som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til” (Hebr. 9,11). Da Jesus gikk inn i dette sanne, himmelske tabernakel, som Mose tabernakel bare var en skygge av, hadde han ikke med seg blod av geiter og kalver. Han tok sitt eget utgytte blod med inn i helligdommen (Hebr. 9,12-13).

Igjen er det Hebreerbrevet som gir oss den beste illustrasjonen. ”Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: ”DETTE ER BLODET FOR DEN PAKTEN SOM GUD HAR FASTSATT FOR DERE”. Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst” (Hebr. 9,18-22).

Under den gamle pakt stenket Moses blodet fra offerdyrene på alt som var i det aller helligste. Ved hjelp av dette blodet renset han vekk den urenhet som finnes i alt det skapte. Det Moses gjorde da han stenket blodet i det jordiske tabernaklet, har Jesus gjort for oss med sitt eget blod i det himmelske tabernaklet.

”De jordiske bilder av de himmelske ting må altså renses på denne måten. Men selve den himmelske helligdom må renses ved offer som er bedre enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve Himmelen” (Hebr. 9,23-24).

Bortsett fra deg og meg er det ikke noe urent i det himmelske tabernaklet. Vi er de ”himmelske ting” som trenger å bli renset ved Jesu blod før vi kan komme inn i det sanne tabernaklet. På samme måte som Moses renset det jordiske bildet av helligdommen med blod, renser Jesus de som sammen med ham går inn i det sanne tabernakel i Himmelen.

Under påskemåltidet tok Jesus symbolsk et beger vin og sa til disiplene sine: ”Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse” (Matt. 26,27-28). Hebreerbrevet forteller oss at dette offer var så fullkomment at Jesus ”med et eneste offer har…gjort dem som helliges, fullkomne” (Hebr. 10,14). Da Jesus sa seg villig til å dø for menneskene, sa han egentlig til Faderen: ”Hver gang de synder, uansett hva slags synd de begår, og så lenge de omvender seg med tro i hjertet, har jeg gitt mitt liv som en løsepenge for dem.”

”Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet” (Hebr. 10,19-22).

Guds lengsel og kall til oss er at vi skal tilbe ham i Ånd og sannhet. Takket være Jesu Kristi sonoffer, er det bare vår lengsel som bestemmer hvor nær Gud vi kan komme. Begrensningene finnes ikke i Gud, men i oss. Med himmelsk undring og hellig frykt kan vi bøye oss og tilbe innfor vår himmelske Majestet. På grunn av Jesus kan vi nærme oss Gud med et oppriktig hjerte i troens fulle visshet. Vi kan faktisk gå inn og bli boende der i det aller helligste.

 

Hjertets renhet

Det er mulig å vandre rent for Herren i denne verden. I hver generasjon er det en ”liten flokk” som tar imot Guds rike og som oppfyller Guds plan for sin generasjon (Luk. 12,32). Enhver som renser seg, likesom Kristus er ren, er en del av denne lille flokken (1. Joh. 3,3). Det er kjærligheten og ikke loven som har gjort dem rene. De er en brud som gjør seg i stand for sin brudgom (Åp. 19,7).

Kapittel 21

Hjertets renhet: åpne øyne

 

 

Evnen til å forstå åndelige ting har sin grunn i hjertets renhet. Det vi ser i livet, og måten vi oppfatter det på, er avhengig av vårt tankelivs jordbunn. Dersom vi skal få en klar og tydelig oppfatning av det som har med Guds rike å gjøre, er det helt nødvendig med et rent hjerte.

 

Åpenbaring innfor Guds trone

 

I Åpenbaringen kan vi lese noe underlig: ”Midt for tronen og omkring den, er det fire livsvesener, fulle av øyne foran og bak” (Åp. 4,6-8, Norsk Bibel-overs.). Vi skal ikke her begi oss inn på spekulasjoner når det gjelder disse vesenene. Målet er å få del i den hjertets renhet som kommer når vi lever i bevisstheten om Guds nærvær. Vi søker det klarsyn som finnes rundt hans trone.

Selv om vi ikke vet med sikkerhet hva eller hvem disse ”livsvesenene” egentlig er, så er én ting ganske klar: Johannes hadde ingen marerittaktig opplevelse av dyr med seks vinger og dusinvis av øyne over hele kroppen. Det Johannes så var symbolsk og hadde en dypere mening. Alle øynene var et bilde på det åpne, altomfattende syn den får som er i Guds nærvær.

La oss gjøre det klart: Der Gud er, der er også Guds trone. Dersom du har hatt et møte med Herren, er det fordi din ånd er innfor hans trone. Da du ble født ved Guds Ånd, ble du født ovenfra (Joh. 3,3 – Amplified Bible). På grunn av Den Hellige Ånds virksomhet er du i dette øyeblikk satt med Kristus i Himmelen, på hans trone (Ef. 2,6). Der hans nærvær er, der er også hans trone. Den som befinner seg i Herrens nærhet, har også fått åpnet sine øyne for det som har med Guds rike å gjøre.

Disse livsvesenene er et bilde på det liv den finner som lever i Guds nærhet. Den som er ”i ham”, har øyne som kan tenke. Et slikt menneske har evne til å bedømme og forstå. Kristi sinn smelter sammen med vårt syn, slik at vi får åpenbaring om ting vi umulig kan se med vårt menneskelige sneversyn. Vi ser ”foran og bak”. Vårt utsiktspunkt befinner seg ”midt for tronen”. Vi ser ikke bare den åndelige virkelighet på avstand, men er så nær at vi kan trenge inn og utforske dybdene i Gud (1. Kor. 2,10).

Vårt salvede syn gir oss dessuten et innblikk i vårt eget indre. Vi får se hvilke motiver som styrer oss. Vi får indre øyne som vokter oss mot synd. Jo klarere vårt syn blir, jo større ser vi Gud i hans hellighet. Den minste synd i våre liv skaper ubalanse, og vi drives til å leve rent innfor ham.

De fire ”livsvesenene” for Guds trone slutter aldri å si: ”Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den Allmektige” (Åp. 4,8). Dag og natt roper de at Gud er hellig. Når våre åndelige øyne er åpnet, kan heller ikke vi annet enn å istemme: ”Hellig, hellig, hellig!”

 

En sann israelitt fanger opp åndelige signaler

 

Jesus sa om Natanael: ”Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik” (Joh. 1,47-51). Hva slags menneske var denne unge disippelen, hva var det som fikk Jesus til å rose ham slik? Det var intet svik, intet tvesinn i denne unge mannens hjerte. Å, om vi selv kunne ha et slikt hjertets renhet! Natanael hadde åpne øyne når det gjaldt sitt eget indre. Han var på vakt mot ethvert selvbedrag. Når du i ditt indre holder fast på sannheten, vil sannheten bli synlig i det ytre. Natanael så på Jesus og sa: ”Du er Guds Sønn, du er Israels konge” (vers 49).

Jesus sa til Natanael: ”Du skal få se større ting enn dette…(du) skal se Himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen” (Joh. 1,50-51). På grunn av Natanaels oppriktighet, visste Jesus at Natanael nødvendigvis måtte ha et klart, åndelig syn. Åndelig klarsyn er en følge av et rent hjerte. De av dere som kjemper mot synd og som hater falskhet, dere kjemper for å se Gud. Og dere skal få se Himmelen åpen.

På grunn av hjertets sløvhet, ser vi på åndelig blindhet som noe vi dessverre må regne med i denne verden. Sannheten er at i Det gamle testamente var det at ”himmelen ble til bronse” en av Guds straffedommer for synd. De fleste kristne opplever at også deres himmel er stengt. Mange har et så dårlig åndelig syn at de verken kan se det himmelske eller hva som foregår i deres egne hjerter. For et forherdet hjerte er Himmelen alltid ”bronse”. Men Herrens løfte lyder: ”Du skal se Himmelen åpnet og Guds engler…”

Gud ønsker at vi skal ha åndelig klarsyn. Et bevis på at Den Hellige Ånd virker i en menighet er at ”unge menn skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer” (Apg. 2,17). Det er en forbindelse mellom Guds rike i Himmelen og hans rike her på jorden.

Det finnes de som hevder at overnaturlige manifestasjoner opphørte ved utgangen av det første århundre, og at vi i dag ”lever i tro, uten å se” (2. Kor. 5,7). Det er riktig at vi ofte må ta skritt i tro, uten på forhånd å vite de fulle konsekvensene av det vi gjør. Men vi vet at Herren går med oss! Det er ikke snakk om blind tillit, men om en prøvet tillit, der vi har begge øynene åpne. Det å vandre i tro og det å ha åndelig klarsyn er ikke noe enten-eller. Like før Paulus slo fast at han vandret i tro, skrev han: ”Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig” (2. Kor. 4,18). Paulus hadde åpenbaringskunnskap om den åndelige verden. Han så den evige, åndelige kroppen som ventet på ham i det himmelske (2. Kor. 12,3-4). Vi kunne si mye mer om det åndelige klarsyn som Paulus hadde, men la oss bare slå fast at han skrev en tredjedel av Det nye testamente på bakgrunn av den åpenbaring han hadde av Kristus. Hvordan kunne han se alt det han så? Like etter at han hadde erklært: ”Med utildekket ansikt (ser vi) Herrens herlighet” (2. kor. 3,18), skrev han: ”Vi har tatt avstand fra all fordekt (eng.: ”skjult”) …ferd (2. Kor. 4,2). Senere fortsetter han: ”Når vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud” (2. Kor. 7,1). Fra et renset hjerte, fra en fullkommengjort hellighet, kom et åndelig klarsyn som skuet Guds herlighet.

Husk at vi ikke søker opplevelser, vi søker et rent hjerte. Vi løper ikke etter åpenbaringer, vi vil ha hellighet. På samme måte som den overnaturlige verden var en naturlig del av den første menighets virkelighet, var også hjertets renhet noe de forventet. Vær derfor ikke lik dårene som søker det åndelige klarsynet. Det du må søke, er helliggjørelse. Og når du er klar, vil Gud, dersom det behager ham, tale til deg på overnaturlig vis (Apg. 2,17-18). Prøv ikke å mane fram noen ”opplevelse” med Jesus. Legg vinn på å ha et rent hjerte, og la Jesus daglig få ransake og rense deg. Når han renser deg i sitt Ord og fostrer deg med sin hellighet, vil han samtidig føre deg inn i sin nærhet. Han vil åpne dine øyne så vel for det som skjer for Guds åsyn som for det som foregår i ditt eget hjerte.

Kapittel 22

Jomfruen skal bli med barn

 

Bibelen er en bok full av motsetninger. Det som er gammelt blir nytt, det døde blir levende, det tapte blir funnet. Selv de usleste syndere blir utrustet med en slik nåde at de blir Jesu Kristi jomfruelige brud.

 

Jesu jomfruelige brud

 

Vi er kalt til å bli en hellig brud, Jesu Kristi lyteløse hustru. Men før vi blir brud, må vi bli en jomfru. I Bibelen var ikke en jomfru bare en som ikke hadde erfaring med førekteskapelig seksualitet eller annen umoral. En jomfru var også ”en som var satt til side for en annen”. Menigheten skal bli jomfruelig ved at den holder seg lyteløs, ren og usmittet av verden. I det ligger også at den skal være upåvirket av menneskelige idéer, tradisjoner eller synd. For, åndelig talt, å kunne bli en ren jomfru for Kristus, må menigheten først innvie seg og bare søke Guds vilje (2. Kor. 11,2-3).

Som alltid når det gjelder sann kristendom, er heller ikke menighetens renhet noe den selv kan rose seg av. Den har helt og fullt sitt opphav i Kristus. Det er en sann, levende egenskap, men den er Kristi egenskap. Som du husker, var Jesus også en jomfru. Hans jomfruelighet skal imidlertid ikke var evig; han satte seg selv til side for vår skyld, på samme måte som våre liv skal være en forberedelse for en evighet sammen med ham.

Det var med tanke på Kristi forening med menigheten, bryllupsseremonien mellom Guds Sønn og det gjenfødte mennesket, at Paulus skrev: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken” (Ef. 5,31-32).

Kristus og hans menighet, de to skal bli ett kjød. Apostelen sa: ”Dette er et stort mysterium”. Tro ikke at du fatter dette bare fordi du kan lese. Dette er et stort mysterium. Jesus ga avkall på sin posisjon og sine privilegier som Guds Sønn og ikledde seg menneskelig kjød. På den måten ble han et sant menneske og, gjennom oppstandelsen, kunne han derfor føre menneskeheten inn i sin egen, guddommelige posisjon. De to ble ett. Jesus vil for alltid være Guds Sønn, men i kjærlighet valgte han å holde seg til sin hustru, menigheten. Og samtidig som han for alltid er én Ånd med Faderen, er han for alltid gift med menigheten. Var det ikke nettopp Guds evige plan å fylle menigheten med sin Sønns Ånd? På den måten kunne Gud forme mennesket i sitt eget, guddommelige bilde, og sette det i stand til å gjøre hans gjerninger (1. Mos. 1,26).

Skriften kaller Jesus Kristus for ”den siste Adam” (1. Kor. 15,45). Han er den førstefødte i den nye skapelsen, på samme måte som Adam var den førstefødte i den gamle skapelsen. Men den første Adam falt i synd da han holdt seg til Eva. Kristus har derimot, ved å holde seg til sin menighet, forløst oss og reist oss opp. Han har satt oss med seg selv i det himmelske (Ef. 2,6).

Ekteskapet mellom Adam og Eva, der Eva, bokstavelig talt, steg fram av Adam og ble født med hans vesen, er et profetisk forbilde på menigheten som stiger fram av Kristus og blir født med hans vesen. Paulus forteller oss at våre kropper faktisk er fysiske lemmer på Kristi kropp (1. Kor. 6,15; 12,12). Vi er ikke bare Kristi kropp, billedlig talt; åndelig talt er vi ”ben av (hans) ben og kjøtt av (hans) kjøtt” (1. Mos. 2,23).

Denne sannheten er ingen kjettersk ”New Age” – teologi. Den er en del av Guds uforanderlige Ord. Kristus selv bor i oss. Tror vi ikke det, holder vi ikke fast ved Ordet. Prøven på sann, kristen rettroenhet finner vi i 2. Kor. 13,5: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven”.

Når det gjelder vår posisjon, må vi være klar over følgende: Jesus Kristus er i oss. Det ville være vranglære å si at vi er Kristus, på samme måte som det ville være vranglære å nekte for at han er i oss. Paulus omtaler dette mysterium på følgende måte: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg” (Gal. 2,20).

 

Hvordan Gud forbereder Kristus-mennesket

 

Kristus selv er i oss. Men skal han bli synlig i oss, må vi bli en ren jomfru. Vekkelsen kommer som en følge av at Kristus bereder seg et folk. Når han blir opphøyet i dem, drar han alle mennesker til seg. Når Kristi bilde blir synlig i dem, blir det en dør for Jesus, slik at han kan stige inn i verden.

”Derfor sier Kristus ved sitt komme til verden: Slaktoffer og gave ville du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til meg” (Heb. 10.5). Dette verset beskriver det som skjedde ved Jesu første komme. Men det gjelder også hans nærvær i den vekkelse vi nå opplever.

Hold dette klart for deg: Skal Kristi Ånd komme inn i den fysiske verden, må han komme inn gjennom en fysisk kropp. Som vi har slått fast, må det folk, eller den ”kropp” Jesus bruker, nødvendigvis være hellig. Dette folk må på forhånd være istandsatt og satt til side for Herren. Denne ”kroppens” oppgave er ikke å bringe rituelle offer som tilfredsstiller folkets tanker og skikker. Men da Kristus kom inn i verden, sa han i stedet: ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud” (Hebr. 10,7).

Vi må ikke ringeakte den forberedelsestiden vi nå er inne i. Jesus Kristus levde tretti år før han med kraft kunne stå fram som Messias. Selv om Jesus hele tiden var Guds Sønn, gikk han stadig ”fram i alder og visdom” (Luk. 2,52). Datidens rabbinske læreanstalter kunne ikke lære ham noe om Guds rike. Heller ikke kunne noe menneske lære ham det som hadde med under og tegn å gjøre. Alt dette måtte komme direkte fra Faderen selv. Jesus var alltid syndfri og lydig, men Hebr. 5,8-9 forteller oss at ”enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led, (og) da han hadde nådd fullendelsen…”. Den plan Faderen hadde for Jesus, var noe han vokste inn i, nøyaktig slik vi også må vokse inn i Guds plan for våre liv.

Hebreerbrevet forteller klart at Kristus er Skaperen, han som er Gud fra evighet av (Hebr. 1,8). I Jesu jordiske liv var det imidlertid et tidspunkt da hans messianske kall ble forkynt fra Himmelen. Fra dette tidspunkt begynte hans Messias-tjeneste på jorden. Helt til Jesus ble døpt av Johannes, hadde Jesus vært i ”fødselsveer” for å forberede seg på sitt oppdrag. Han var ”svanger” med Guds løfter som sprengte på inn i ham.

Etter vanndåpen, mens Jesus ba, steg Ånden synlig ned over ham med sin kraft. Himmelen åpnet seg og Faderens tordnende stemme lød: ”Dette er min Sønn, den elskede…” – alle disse løftene og drømmene, profetiene og åpenbaringene, disse tretti årene da han hadde lært lydighet og lidelse, sto i respektfull ærefrykt og var vitne til dette utrolige øyeblikk i verdenshistorien – ”…deg har jeg behag i” (Luk. 3,22). I samme øyeblikk strømmet kraften fra Himmelen inn i Jesu Ånd, og Messias-tjenesten var født.

Guds stemme henvendte seg verken til menneskemengden eller til Joannes, men til Jesus. Forberedelsestiden var til ende. Messias-tjenesten var født med kraft på jorden.

 

Maria, et bilde på menigheten

 

På et vis var også Maria, Jesu mor, et ”legeme (som Gud) gjorde… i stand” (Hebr. 10,5). Da Jesus ble født her på jorden, var det Maria som fødte ham. Marias liv er et bilde på de egenskaper menigheten må ha for å kunne vandre i Kristi fylde. Hun var ydmyk og så på seg selv som en Herrens tjenerinne. Uten å tvile trodde hun på det som var blitt sagt henne (Luk. 1,34-38). Og Maria var en jomfru. Disse egenskapene gjorde at hun kunne bli brukt av Gud til å bære fram og føde Kristus.

På samme måte som for Maria, er vår ydmyke opplevelse av å være Herrens tjenere, bare en nødvendig forberedelse for at Kristus kan bli synlig i våre liv. Vi har nok blitt tuktet og refset av Herren, men hensikten med dette har ikke først og fremst vært å straffe oss. Målet har vært å rense oss, slik at vi kan være ”uten flekk eller rynke”. Vår renhet, vår åndelige jomfrustand som Kristi kropp, er et uttrykk for en guddommelig forberedelse, slik Maria fikk oppleve det, for at vi skal kunne ”føde fram” Guds Sønns tjeneste. I den jomfruelige menighets åndelige morsliv, vokser Kristi plan fram. Den modnes og gjøres klar til å fødes i kraft når Guds time er inne.

 

Å hilse fødselsveene velkommen

 

Vi lever i en tid som Bibelen kaller ”gjenopprettelsens tider” (Apg. 3,21). Siden reformasjonen har menigheten i stadig større grad åpnet seg for Kristus. Når Kristi nærvær, helt fra frafallets mørke tid, har blitt stadig mer åpenbart, er det fordi en ”jomfru-menighet” har vært i fødselssmerter for å gjøre Jesus synlig. Den Hellige Ånd inspirerte mennesker som Martin Luther og John Wesley, en husmor eller en tenåring i Betlehem – personer Gud visste ville si ”ja” til ham. Og alle fikk de del i en åpenbaring av den levende Gud. Åpenbaringen spredte seg til andre og ble prøvet med forfølgelse og renset i ild. Men den fortsatte å spre seg. Riktignok var alle disse menneskene ufullkomne, men på en eller annen måte hadde åpenbaringen av Gud fanget dem. De blir til kvinnen ”som (er) kledd i solen”, den jomfruelige menighet som er ”med barn og (skriker) i barnsnød og fødselsveer” (Åp. 12,1-2).

Etter hvert som hennes tid nærmer seg, legger jomfru-menigheten til side sine mange gjøremål for å kunne konsentrere seg om sitt store oppdrag. Gjennom inderlig bønn og Åndens sukk, som ikke kan uttrykkes i ord, forbereder hun seg for sin forutbestemte oppgave – helt til Kristi egen stemme høres i hennes bønnerop: ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud!” Født ved Herrens Ånd og kraft, smeltet sammen i kjærlighet og lidelse, blir dette hellige folket det ”legeme (som Gud har gjort) i stand”.

Men allerede nå skjelver Helvete, og Himmelen betrakter det hele med ærefrykt. Og igjen sier jeg deg: ”Jomfruen er med barn”.

Før Jesus selv kommer igjen, skal denne siste jomfrumenighet bli svanger med Guds løfte. Ut av hennes fødselsveer skal Kristi legeme tre fram og vokse opp til ham som er hodet, Herren Jesus. Som én kropp skal den åpenbares i hellighet, kraft og kjærlighet. Kristi brud skal stige fram, kledd i hvite klær, skinnende og ren. Mens Gud gjør dette, skal jorden bli dekket av et stort mørke. På samme måte som da dommen gikk over Egypt, vil det bli ”et mørke så tett at en kan ta på det”. Men midt i dette mørket skal Jesu Kristi synlige og mektige herlighet hvile over jomfru-menigheten. Folkeslag skal vandre mot dens lys, og konger skal gå mot dens glans. Glansen skal være strålende, for i deres hjerter skal den vakre Morgenstjernen ha sin bolig. I hellig skrud skal Herrens folk komme, som dugg ut av morgenrødens skjød! (Ef. 4,13; Åp. 2,26-27; 2. Mos. 10,21; Jes. 60,1-3; 2. Pet. 1,19; Salme 110,1-3).

 

Avslutning

 

La oss ikke glemme at ”Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1. Kor. 4,20). Ord er, i seg selv, bare en illusjon. De er bare etiketter vi bruker for å definere virkeligheten. De er ikke selv den virkelighet de representerer. Husk at den største forskjellen på Guds rike og tradisjonell religion er at Guds rike representerer den virkelighet religionen bare snakker om.

Vårt mål er å søke og finne den hellighet som fører oss inn i Guds sanne nærvær. La oss også huske på at Herren bor i det skjulte. Ingen bok, ingen lærer, ingen enkeltperson kan på våre vegne oppdage det Guds kjærlighet krever at vi selv skal finne ut. Dersom vi vet at vi bør søke Herren, er det vår plikt å søke ham helt til vi finner ham.

Til slutt vil jeg si: Gjør det du vet du må gjøre. Dersom du snubler, så reis deg igjen. Dersom du synder, så omvend deg. Hva du enn gjør, så må du ikke gi slipp på din visjon om å bli lik Kristus, selv om følelsene dine skulle fortelle deg noe annet. Din visjon er ditt sikreste håp. Stå vakt om den. Dersom du er trofast mot ditt mål om å bli lik Kristus, vil Gud gi deg nåde til å leve i samfunn med ham. Og når Kristus, han som er ditt liv, åpenbares, skal du også åpenbares i herlighet, sammen med ham (Kol. 3,3-4).

 

Francis Frangipane

 

Kilde: Frangipane, Francis. (1993). I Guds nærhet. Ottestad: Prokla-Media.

 

 

Jan Kristian Viumdal som har oversatt boka fra engelsk til norsk, skriver følgende:

 

-Jeg har oversatt over 80 bøker, men denne boken har vært helt spesiell. Den har gitt meg en helt spesiell følelse av å stå på hellig grunn. Vanligvis oversetter jeg med hjernen, men denne boken har gått veien om hjertet. Den har forandret meg, og Gud taler fortsatt til meg gjennom bokens budskap.