Dante Alighieris reise til Dødsriket i år 1300 - del 1 (Inferno)

Dante Alighieris reise

til Dødsriket i år 1300

Del 1 (Inferno)

 

Dante Alighieri (1265-1321) skildrer i boka Den guddommelige komedie sin reise til tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager i år 1300. Gjennom riket som Dante gir navnet ”Inferno”, og som vanligvis oversettes med ”Helvete”, blir han ledet av den romerske forfatteren Publius Vergilius Maro (70 f.Kr. – 19. f.Kr.), som ofte går under navnet ”Vergil”.

Den guddommelige komedie er skrevet som om dikteren refererer til noe han har opplevd i virkeligheten. Historien begynner natten før langfredag i år 1300, på et tidspunkt hvor Dante er 35 år gammel og dermed har oppnådd halvparten av den bibelske livslengde på 70 år (Salme 90:10). Han har gått seg vill i en mørk skog, hvor han blir angrepet av ville dyr (synder) han ikke kan passere: en ulv, en løve og en panter. Han klarer ikke å finne den rette vei til frelsen. Dante forstår at han ødelegger seg selv, at han vil falle inn i et ”dypt sted” der solen er stum, men han blir reddet av Vergil, som griper inn på Beatrices ordre. Sammen med Vergil drar han ned i underverdenen.

Dante og Vergil trer inn gjennom Helvetes porter, hvor det står innskrevet ”La fare alle håp, den som trer inn”. De kommer først til Helvetes forgård, hvor de fånyttige bor – de som var så ubetydelige at de ikke fortjener å regnes med verken i Himmelen eller Helvete – til evig tid må de jage en vimpel og bli stukket av vepser. Deretter ror Charon Dante og Vergil over elven Akheron til Helvete.

Vergil leder Dante gjennom Helvetes ni sirkler. Sirklene er konsentriske, hver av dem huser stadig verre syndere, inntil jordens sentrum, der Satan holdes fanget – fastfrosset, opp ned. De døde straffes på en måte som passer den synd de har begått.

Første sirkel er Limbo, hvor de udøpte og rettskafne hedningene bor – de som, til tross for at de ikke er syndere, ikke var kristne (fordi de aldri fikk muligheten; her finner man blant annet en rekke greske filosofer). De får ingen straff, men kan ikke nå Paradiset, og de er nektet Guds nærvær for alltid.

Alle syndere dømmes av Minos, som forviser hver sjel til én av de nedre åtte sirkler. Disse er anlagt etter den klassiske aristoteliske forståelse av dyder og laster, slik filosofen beskriver det i sin nikomanske etikk. De er delt inn i tre grupper; den første er leopardens synder, de som har begått synder fordi de ikke klarte å kontrollere sitt begjær og sine lyster. Disse er de minst formastelige synder.

Annen sirkel: De vellystige, som holdes fanget i en veldig storm, slik at de aldri får berøre hverandre igjen.

Tredje sirkel: De glupske, som ligger med ansiktet ned i sølen mens de gnages i stykker av Cerberus.

Fjerde sirkel: De grådige, som samlet seg rikdommer, og de ødsle, som sløste dem bort, tvinges til å skyve enorme steinblokker i motsatte retninger.

Femte sirkel: De hevngjerrige (de aktivt vrede) som må slåss mot hverandre i det myraktige vannet i elven Styx, og de hatefulle (de passivt vrede) som holdes fanget under vannet.

De nedre deler av Helvete ligger innenfor murene til byen Dis, som igjen omsluttes av Styx. Her finnes de aktive synder, først kommer de voldelige synder (løvens synder).

Sjette sirkel: Kjettere, fanget i flammende graver.

Syvende sirkel: Voldsmenn. De er igjen delt inn i tre ringer:

Ytre ring: De som øvet vold mot mennesker og eiendom i en elv av kokende blod.

Midterste ring: De som øvet vold mot seg selv – selvmordere – er omskapt til tornete sorte trær. Ulikt alle andre døde vil de ikke bli gjenfødt etter den ytterste dag. Andre vil fortsette å holde til i Helvete eller Himmelen, men i fysisk (heller enn bare åndelig) forstand, men selvmordere har støtt fra seg sine egne legemer, og er fanget for alltid i form av trær, mens deres egne kropper henger fra grenene. I denne ringen finner vi også de tøylesløse, som jages mellom trærne av ville hunder. På Dantes tid ble ens egen eiendom ansett som forlengelsen av ens egen kropp, følgelig var det å skade sin egen eiendom som å skade seg selv.

Innerste ring: De som øvet vold mot Gud, kunst og natur: blasfemikere, sodomitter og ågerkarler. De holder til i en ørken av brennende sand hvor det regner flammer fra himmelen.

De to siste sirklene i Helvete er for overlagte synder, svik og bedrageri. De kan bare nås ved å klatre ned en stor skrent i Helvetes dyp:

Åttende sirkel: De bedragerske, skyldige i overlagt, vitende ondskap, holder til i sirkelen Malebolge. Denne er inndelt i ti grøfter:

Første grøft: Halliker og forførere går i motsatte retninger mens de piskes av demoner.

Annen grøft: Smigrere, stenket i menneskeekskrementer.

Tredje grøft: De som har begått simoni, nedgravd med hodet først, mens flammer brenner fra fotsålene deres. En av dem, pave Nikolas III, peker ut to av sine etterfølgere som simonister: Pave Bonifacius VIII og pave Klemens V.

Fjerde grøft: Trollmenn og falske profeter, hvis hoder er vridd om, slik at de bare kan se hva som er bak dem.

Femte grøft: Korrupte politikere, fanget i en innsjø av brennende bek. De voktes av djevler.

Sjette grøft: Hyklere, som må gå i forgylte blykapper.

Sjuende grøft: Tyver, voktet av centauren Cacus. De jages og bites av slanger. Slangebittene gjør at de forandrer seg på ulike måter. Leseren blir presentert for eksempler der offeret brennes til aske for så å gjenoppstå, en florentiner smelter sammen med en seksbeinet slange, og atter en annen utveksler natur med en firfirsle.

Åttende grøft: Bedragerske rådgivere, fanget i flammer (sjeler skyldig i svikefullt bruk av intellekt og veltalenhet). På bakgrunn av rollene de spilte i den trojanske krig, er Odyssevs og Diomedes fanget i en todelt flamme. Odyssevs forteller historien om sin siste reise. Guido da Montefeltro beskriver hvordan hans råd til Pave Bonifacius VIII medførte fordømmelse til tross for pavens løfte om absolusjon.

Niende grøft: De som sår splid, hvis kropper kuttes av en sverdsvingende djevel. De leges i løpet av runden for å bli skadet på ny. Muhammed ber Dante advare den skismatiske heretikeren broder Dolcino.

Tiende grøft: Falsknere, som alkymister, falskmyntere og bedragere. Hver av dem straffes ved å bli pådratt en bestemt sykdom.

Passasjen til den niende sirkelen er omgitt av giganter fra klassisk og bibelsk mytologi. Nimrod er en bibelsk skikkelse som tradisjonelt tilskrives Babels tårn (1.Mosebok 10:8-12). Dante og Vergil blir senket ned i juvet av Antanevs.

Niende sirkel: Forrærdere. Skilt fra andre bedragere ved at de svek noen de hadde et spesielt forhold til. De er frosset fast i elven Cocytus, som i Dantes verden har blitt til en sjø av is. Hver gruppe av forrædere sitter fast i isen i forskjellige høyder, fra livet og ned til hele kroppen. Sirkelen er delt inn i fire konsentriske områder:

Caina: De som forrådte sine slektninger.

Antenora: De som forrådte sitt folk, parti, sin by eller sitt land. Har sitt navn etter Antenor av Troja, som etter middelaldersk tradisjon forrådte sin by til grekerne. Grev Ugolino gnager på hodet til sin rival erkebiskop Ruggieri. Ugolino tar en pause i måltidet for å beskrive hvordan Ruggieri fengslet ham og hans barn og lot dem sulte i hjel.

Ptolemæe: De som forrådte sine gjester. Sannsynligvis etter Ptolemais, kaptein av Jeriko, som inviterte ypperstepresten Simon Makabeeren og hans sønner til gilde og drepte dem. En av de som holder til i Ptolemæa, broder Alberigo, forteller at det noen ganger hender at en sjel faller ned hit før Atropos (skjebnen som bryter livstråden) mente å sende den. Deres legemer på jorden blir straks besatt av en demon.

Judecca: De som forrådte sine herrer og velgjørere. Satan (Dis) befinner seg i sentrum av området. Han, som en gang var den vakreste av erkeenglene (Lucifer), er forvandlet til et trehodet monster, frosset fast i isen i livshøyde. Han slår med vingene mens hvert av de tre hodene hans gnager på en forræder. Brutus og Cassius på hver side og Judas Iskariot i midten med hodet først.

De to poetene flykter ved å klatre nedover pelsen til Lucifer og videre gjennom en tunnel, som går tvers gjennom jorden og ender under stjernehimmelen til den sørlige hemisfære. Den ankommer like før daggry påskemorgen.

I Dantes klassiske verden vil et epos som begynner trist, men ender godt, være en komedie.

Etter å ha vært i Inferno (Helvete), fortsetter Dante sin reise til Skjærsilden og deretter til Paradiset.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie, lest 22.04.2013.