Dante Alighieris reise til Dødsriket i år 1300 - del 2 (Purgatorio)

Dante Alighieris reise

til Dødsriket i år 1300

Del 2 (Purgatorio)

 

Den guddommelige komedie er ifølge Store norske leksikon ”et av verdenslitteraturens aller største verk, med sin detaljrikdom, sin storslagne arkitektur som omfavner verden i en sann og harmonisk totalitet, språkets uttrykksfullhet og menneskeligheten som gjennomtrenger skildringene (…) Verket forteller om en angivelig reise som Dante foretok til det hinsidige i påskeuken år 1300”.

Dante Alighieri (1265-1321) skildrer i boka Den guddommelige komedie sin reise til tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager i år 1300. Etter å ha vært i Inferno (Helvete) kommer Dante gir riket han gir navnet ”Purgatorio”.

Fra dypet av Helvete kommer Dante og Vergil ut til fjellet Purgatorio (skjærsildsberget eller sikringsberget), som Dante har plassert midt på den sørlige halvkule, antipodisk av Jerusalem. De første delene av boken beskriver Antepurgatorio, som består av stranden og åsene ved foten av berget. Det voktes av Cato, som i romersk historie blant annet er kjent for sin kamp mot korrupsjon. Sjelene i Antepurgatorio venter på å bestige fjellet for å gjennomføre sin fortjente botsgang. Her finner vi de bannlyste, de som først vendte om på dødsleiet, og de som led en voldsom død – uten å ha fått tilgitt sine synder, men angrende i siste minutt. Til slutt kommer pilegrimen og hans ledsager til en dal der europeiske herskere, som var for opptatt av sine jordiske plikter, holder til. Fra denne dalen blir Dante båret sovende til Skjærsildsbergets porter. Her sitter en engel med en bok, og denne engelen setter sju tegn på Dantes panne. Ettersom han bestiger bergets sju nivåer, slettes tegnene ett etter ett.

Fra Antepurgatorio leder altså Vergil Dante gjennom Skjærsildsbergets syv terrasser eller nivåer. De henspiller på middelalderteologiens syv dødssynder. De syv dødssyndene i den formen Dante gir dem kan spores tilbake til Thomas Aquinas, Augustin og Bonaventura. Hver terrasse av Skjærsildsberget renser sjelen for en bestemt synd og på en passende måte:

Hovmod – ved å bære en tung sekk på ryggen, slik at bæreren ikke klarer å holde hodet oppreist.

Misunnelse – ved å få øynene sydd igjen, og ved å bære klær som gjør det umulig å skjelne sjelen fra bakken.

Vrede – ved å vandre omkring i tett røyk.

Dovenskap – ved uavlatelig å løpe omkring.

Griskhet – ved å ligge med ansiktet ned mot bakken.

Glupskhet – ved å avstå fra både mat og drikke.

Utukt – ved å brenne i lutrende flammer.

I løpet av oppholdet i Purgatorio lar Dante Vergil greie ut om kjærlighetens vesen og skjærsildsbergets oppbygning. Kjærlighet i seg selv kan være naturlig eller rasjonell. Det er den rasjonelle eller viljestyrte kjærligheten, som fører menneskene til fall. Når det perverteres og rettes mot ”galt objekt”, fører det til ondskap og hat mot ens neste: Stolthet, misunnelse eller vrede. Når den rettes mot det gode, men med for liten kraft: Latskap. Når det rettes mot det gode, men på en gal måte: Griskhet, glupskhet og utukt.

Terrassene slutter ved Skjærsildsbergets topp, som huser Edens have eller det jordiske paradis. Her møter Dante først kvinnen Matilda. Kommentatorer av komedien er ikke enige om Matildas allegoriske betydning. Kan hende representerer hun aktiv kristendom gjennom gode gjerninger, i motsetning til Beatrice, som i denne tolkningstradisjonen representerer kontemplativ kristendom. I så måte kan hun sammenlignes med bibelske skikkelser som Marta (versus Maria) eller Lea (versus Rakel). Dante blir deretter presentert for et allegorisk opptog: Syv veldige lysestaker med brennende lys, som kan hende representerer Den hellige ånds syv gaver. Dette fulgt av representanter for Bibelens bøker: Tjuefire gamle menn, som representerer bøkene i Det Gamle Testamentet. Deretter følger de fire evangelistene, representert ved fire dyr med vinger dekket av argusøyne. Dyrene følges av en tohjulet triumfvogn, Guds kirke på jorden, som trekkes av en griff, Kristus med sin dobbelte natur. De sju kardinaldyder er representert ved sju unge piker. Fire jordiske danser ved triumfvognens venstre hjul: Styrke, mot, utholdenhet og måtehold. Og tre himmelske ved vognens høyre hjul: Tro, Håp og Kjærlighet. På vognen står en innhyllet kvinne, Beatrice, som Dante i sitt tidligere verk La vita nuova (”Det nye liv”) hyllet som sin store kjærlighet. Etter vognen følger representanter for resten av Det Nye Testamentets bøker. Siste kommer åpenbaringsbokens Johannes – en sovende olding med et ansikt preget av visdom.

Vergil er en hedning og kan ikke komme inn i Paradiset. Herfra er det Beatrice som leder ham. På et allegorisk plan representerer kan hende Vergil fornuften eller filosofien, mens Beatrice representerer troen eller åpenbaringsteologien og er et medium for Guddommelig visdom og kjærlighet.

Etter at Dante har innsett rekkevidden av syndene sine, bades han i elven Lethe, som sletter minnet om syndene. Han er nå klar til å følge Beatrice inn i Himmelen.

 

Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie, lest 01.05.2013.