Dante Alighieris reise til Dødsriket i år 1300 - del 3 (Paradiset)

Dante Alighieris reise til Dødsriket

i år 1300 – del 3 (Paradiset)

Her følger den videre handlingen i ”Den guddommelige komedie”. (Komedie hadde en annen betydning på Dantes tid; en historie som gjerne begynte trist, men endte bra):

”Etter oppstigningen fra Purgatorio (Skjærsildsberget), leder Beatrice Dante gjennom Himmelens ni sfærer. Disse er konsentriske og sfæriske i tråd med aristotelisk og ptolemaisk kosmologi. Jorden kaster sin kjegleformede skygge over de tre første planetene, noe som gjenspeiles i de moralske manglene til representantene her. Dante lar oss forstå at han mer enn noen gang tidligere i komedien har vanskeligheter med å finne ord som beskriver opplevelsen. Dette tredje kapitlet av komedien legger også mye av verkets ideologiske og filosofiske fundament, med den skolastiske filosofien og thomismen som den kanskje viktigste inspirasjonskilden.

Alle sjelene i Paradiset befinner seg hos Gud i Empyreum, men åpenbarer seg nedover i himmelsfærene i henhold til sine kvalitative dyder. Ingen ønsker heller mer enn det de har, da Gud oppfyller hver enkelt sjels behov for salighet.

Paradisets ni sfærer er:

Månen: De som var gode i ånden, men oppga sine klosterløfter. Dante snakker med Piccarda Donati, som er kusinen til Dantes kone Gemma og søsteren til Forese og Corso Donati. Forese er plassert på skjærsildsbergets nivå og Corso, fikk vi vite at Forese, kommer til helvete. Piccarda gikk i kloster, men broren hennes, Corso, presset henne til å forlate klosterlivet for å gifte seg med en av hans håndlangere. Vi møter også Constance, som led samme skjebne. Hun var datter og arvtaker etter den normanniske kongen av Napoli og Sicilia, Roger II. Hun skal ha blitt hentet ut av klosteret for å gifte seg med Henrik VI av Schwaben og ble senere mor til keiser Fredrik II. Beatrice forklarer paradisets oppbygning, himmellegemenes arrangement og hemmeligheten bak månens mørke flekker. Videre tar hun for seg problemet med den evige plasseringen av de salige sjeler, og problemet med klosterløftets ukrenkelighet og menneskets frie vilje. De forskjellige typer engler er Guds instrumenter i de ulike himmelsfærene.

Merkur: De som var gode i ånden, men higet etter ære og berømmelse. Justinian I den store forteller om ”den romerske ørns” flukt gjennom historien: Fra romerrikets begynnelse med Aeneias, gjennom etableringen av den kristne kirke til Det hellige romerske riket og Karl den store. Han refererer også kort historien om Romieu de Villeneuve. Videre svarer Beatrice på uuttalte spørsmål som oppsto i Dante etter talen til Justinian: Hvordan kunne Guds rettferdige straff, som brukte en romersk keiser (Tiberius) til å konspirere med jødiske ledere i Jerusalem til å dømme Kristus til døden, bruke en annen romersk keiser (Vespasian) til å straffe det samme Jerusalem ved å ødelegge byen? Beatrice greier ut om forskjellen på Guds og menneskers rettferdighet og den kristne doktrine om menneskets frelse gjennom Kristus og forskjellene på primær og sekundær skapelse.

Venus: De som var gode i ånden, fulle av kjærlighet, men med ubendig lidenskap eller promiskuitet. Dante møter Charles Martel, som svarer på Dantes spørsmål om det tilsynelatende paradokset ved arvelighet (hvordan kan rettferdige foreldre få urettferdige barn?). Pilegrimen møter også Cunizza da Romano og Folquet de Marseille som peker ut skjøgen Rahab, den lyseste ildsjelen i denne sfæren.

Solen: De vises sfære. Her presenteres pilegrimen suksessivt for to konsentriske sirkler, hver med tolv helgener. I den første sirkelen er blant annet Thomas Aquinas, som tar ordet og presenterer de andre medlemmene av sirkelen, blant annet sin læremester Albertus Magnus, Salomo, Dionysios fra Areopagos og Boethius. Videre lovpriser dominikaneren Aquinas Frans av Assisi og runder av med å beskrive dekadensen/forfallet i hans egen munkeorden. Deretter presenteres pilegrimen for den andre helgensirkelen. Fransiskaneren Bonaventura tar ordet og lovpriser Dominikus før han beskriver dekadensen/forfallet blant fransiskanerne. Til slutt presenterer han de andre medlemmene i sirkelen, blant annet Pedro Hispano (senere pave Johannes XXI), Johannes Chrysostomos, Anselm, Rabanus Maurus Magnentius og Joakim av Fiore. Senere får Thomas Aquinas igjen ordet, og han forklarer at Salomos visdom som konge var enestående, og at Gud skapte Adam og Kristus direkte og perfekt. Aquinas advarer deretter mot forhastede dommer og utelatelse av nødvendige distinksjoner. Videre gis ordet til Salomo, som etter initiativ fra Beatrice greier ut om doktrinen om legemets oppstandelse. Pilegrimen ser en tredje lyssirkel med noe han tror dreier seg om ”nye substanser”, som omslutter de to andre. Han kaller dette en ”sann utstråling av Den hellige ånd”.

Mars: De som kjempet for kristendommen. Pilegrimen møter her sin egen stamfar Cacciaguida, som priser borgerdydene i Firenze i det tolvte århundre. Videre diskuterer han undergangen eller forfallet blant fremstående familier i gamle Firenze og spekulerer i om dette motsvarer forfallet i det moralske liv og i byens sosiale harmoni. Videre forutsier han Dantes fremtid og betror ham deretter oppaven med å skrive Komedien. Til slutt nevner han noen av de andre representantene på Mars. Sjelene på Mars danner et stort galaktisk kors, og ettersom Cacciaguida peker dem ut, kommer de til syne som lysglimt i armene til korset: Josva, Judas makkabeeren, Karl den store, hans nevø Roland, William of Gellone (også kjent som William of Orange), Renourad (en sarasener som konverterte og kjempet ved hans side), Gottfrid av Bouillon (leder av det første korstoget) og Robert Guiscard.

Jupiter: Rettferdige monarker og regenter. Akkurat som fugler danner formasjoner, arrangerer de lysende sjelene i denne sfæren seg så de danner bokstaver, og de staver: ”Diligite justiam, qui judicatis terram” (”Elsk rettferdighet, dere herskere på jorden”, Visdommens bok 1:1). Den siste M’en (for ”monarchia”) forandrer seg først til en lilje (emblemet til det Franske monarkiet og til Guelferne), deretter til profilen av en ørn (emblemet til Det hellige romerske riket). Senere taler sjelene som danner den symbolske ørnen unisont over emnet rettferdighet: Spørsmålet om skjebnen til gode hedninger, uutgrunneligheten, men fullkommenheten til Guds rettferdighet og svakhetene til kristne herskere. Deretter røper ørnens sjeler identitetene til sjelene som danner fuglens øye: kong David representerer pupillen, øybrynet formes av keiser Trajan, kong Hezekiah, keiser Konstantin, William II, Ripheus (en førkristen trojaner, kort nevnt noen få steder i Vergils Aeneiden). Omtalen av keiser Trajan og Ripheus fører til en redegjørelse over Himmelens føyelighet og mysteriet rundt Guds forsyn.

Saturn: De som viet livet til religiøs kontemplasjon. Her ser pilegrimen en stige som er reist oppover så langt øyet rekker. Nedover stigen kommer lysende herligheter, som deretter beveger seg i forskjellige retninger, noen tilbake der de kom fra. En av dem, Peter Damian, svarer på Dantes spørsmål om pilegrimenes (manglende) evne til å oppfatte himmelsk musikk, men han forklarer at han ikke kan svare på hvorfor han, Peter Damian, ble valgt ut for å rettlede Dante. Til slutt taler han om klosterlivets og presteskapets forfall. Videre henvender Benedikt av Nursia seg til Dante om forfallet i Benediktinerordenen.

Fiksstjernene: De salige. Dante blir vitne til et imponerende skue. Han ser de lysende frelste sjelene, Jesus Kristus, og når Han trekker seg tilbake kommer jomfru Maria til syne. I de tre påfølgende sangene eksamineres han i de kristne kardinaldydene tro, håp og kjærlighet, av henholdsvis Peter, Jakob den store, og Johannes. Pilegrimen får deretter se Adam, som svarer ham på spørsmål omkring omstendighetene i Edens hage og senere. Videre feller Peter dom over materialismen i Kirken på Dantes tid.

Primum Mobile: Englene. Her, i den høyeste av de materielle himlene, opprinnelsen til tid og rom, opplever Dante et symbolsk syn i form av Gud som et lyspunkt omgitt av ni konsentriske, lysende sirkler, som representerer de himmelske sfærer eller engleraser. Dante gir uttrykk for sin rådvillhet da han opplever dette som et omvendt bilde av naturens orden (det vil si den geosentriske ptolemaiske kosmologi). Beatrice forklarer ham at det geosentriske verdensbildet er en invertert kopi av den fundamentale virkeligheten. Hun greier også ut om englenes natur og navngir de ni (3 ganger 3) rasene, slik de er beskrevet i De Coelesti Hierarchia (norsk De himmelske hierarkiene) av Pseudo-Dionysios. Videre forteller hun om englenes skapelse og Lucifers fall. Hun belyser forholdet mellom nåde og gode gjerninger og fordømmer falske kristne tenkere.

Herfra stiger Dante opp til en tilstand hinsides fysisk eksistens, til Empyreum, det egentlige paradiset. Etter som Dantes syn venner seg til lyset blir han var den himmelske forsamlingen i form av en rose. På en av de tomme plassene i rosen venter en trone på keiser Henrik VII sin nært forestående ankomst. Deretter tar Beatrice sin plass blant de utvalgte. Når Dante er kommet så langt, må teologien søke hjelp hos mystikken, og den Dantes siste veiviser er den ærverdige Bernhard av Clairvaux. Han går i forbønn for ham overfor jomfru Maria, og med hennes hjelp får Dante se Gud. I dette synet, forteller Dante, forstår han med ett den store sammenhengen. Synet er imidlertid for herlig til at den menneskelige forstand og hukommelse kan gripe det. Han beskriver enkeltheter han fortsatt kan erindre: Han ser skapelsen som en bok, med dens ubundne ark stiftet sammen igjen. Han ser tre sirkler, som representerer treenigheten. Den andre av sirklene får etter hvert konturene til et menneske eller menneskesønnen Jesus Kristus. Dante skriver at han med ett grep Inkarnasjonens mysterium, men at ordene og hukommelsen svikter ham."

 

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie, lest 09.05.2013.