Litt om Sokrates (ca. 470 - 399 f.Kr.)

Litt om Sokrates

(ca. 470 – 399 f. Kr.)

Platon skildrer Sokrates (ca. 470 – 399 f.Kr.) som en lærer som avstår fra å ha elever, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt indre, og som en from mann som blir henrettet for å ha forledet ungdommen og bedrevet blasfemi. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men begeistres likevel av skjønnhet; han vier seg til utdannelsen av innbyggerne i Athen, men stiller seg likegyldig til sine egne sønner. Mye tyder på at Sokrates selv lot være å skrive egne skrifter.

Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livets opphold. Noen kilder sier at han fulgte han farens yrke og arbeidet som steinhugger. Det er også indisier på at han aldri var yrkesaktiv, men at han kun henga seg til det han mente var den viktigste beskjeftigelsen, å filosofere. En kilde mener at han livnærte seg som lærer, men selv skal han ha forsøkt å motbevise dette ved å vise til sin fattigdom. Sokrates skal også ha vært med i krigen hvor han gjorde seg bemerket på grunn av sin tapperhet. I forbindelse med rettssaken hvor han ble dømt til døden, henviste han til sin tid i militæret. Da han i retten fikk valget mellom å bli dømt til døden eller å forlate Athen, argumenterte han med at de i juryen som mener han bør trekke seg fra filosofien, også må mene at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid.

Sokrates var et sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke, og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Myndighetene og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte, og dermed var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i dette, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få dødsstraff. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff, og tok selvmord ved å drikke et beger giftig saft av planten skarntyde (giftkjeks). Denne planten finnes også på flere steder i Norge. Ved å nekte å avstå fra sine prinsipielle verdier, ble Sokrates den første intellektuelle martyr. Sokrates døde i en alder av 70 år.

Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at argumentere for at en skulle overbevise deltakere i debatter, ikke overtale dem.

Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom ”sokratisk ironi” fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i ”erkjennelsens stige”. Den nye innsikte måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.

Sokrates prøvde å ”vekke” folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne pedagogiske metoden kalles ”maievtikk”. Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt, kalles ”sokratisk metode” eller dialektisk metode”.

Sokrates mente at det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer. Han ble sammenlignet med en jordmor fordi han sa at alle var gravide med visdom, og måtte bli stilt spørsmål for å føde ut visdommen.

Kunnskapen om Sokrates var lenge ukjent, og ble ført til Vest-Europa først på 1400-tallet som et resultat av at muslimske hærstyrker var i ferd med å innta Konstantinopel (dagens Istanbul). Det var Østkirken som hadde tatt vare på skriftene, og gjenoppdagelsen av disse var sentral i forhold til renessansen og det å lytte til sin samvittighets indre stemme.

”Sancte Socrates, ora pro nobis!” (Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt den kjente Erasmus av Rotterdam.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates, lest 07.06.2013

http://no.wikipedia.org/wiki/Skarntyde, lest 07.06.2013