Litt om Platons erkjennelsesteori og lignelser

Gjennom blant annet de tidlige kirkefedre, hovedsakelig Augustin, er Platons ideer og syn gått inn i den kristne hovedstrømningen som kulminerer med Luther og protestantismen. Platon er derfor mer levende i vår egen tids kultur enn de fleste av oss er klar over.  (Store Norske Leksikon/ Knut Erik Tranøy)

Litt om Platons

erkjennelsesteori og lignelser

 

Dr. Ralph Henk Vaags skriver:

”Platon hevder at sansning av de foranderlige tingene ikke kan føre oss til sikker kunnskap. Det er bare gjennom tenkning at mennesket kan oppnå sikker kunnskap. Platon mener at kunnskap erverves ved at sjelen erindrer det den ”skuet” i sin pre-eksistens, dvs. sin eksistens før unnfangelsen. Når mennesket kommer til verden, har det med seg en rekke ideer, såkalte medfødte ideer.

Linjelignelsen

(…) Platon skiller mellom fire erkjennelsesformer i sin linjelignelse; 1 innsikt (i ideene), 2 gjennomtenkning (i kraft av begreper), 3 overbevisning (om materielle objekter) og 4 formodning (om skygger og speilbilder). Nivå 1 og 2 er former for kunnskap (viten), mens 3 og 4 dreier seg om en lavere erkjennelsesform: Antakelse.

Formodning er den laveste erkjennelsesform, og innebærer tro på at skygger og speilbilder utgjør virkeligheten.

Overbevisning er den høyeste erkjennelsesform innenfor antakelsene. Mennesket tror her at sansetingene er det virkelige.

Over formodning og overbevisning står gjennomtenkning. Dette er den erkjennelse som en matematiker oppnår etter å ha framsatt et matematisk bevis. Gjennomtenkningen forholder seg til begrepene.

Gjennomtenkningen er ikke den høyeste form for kunnskap. Den høyeste form for kunnskap er innsikt i ideene.

Hulelignelsen

Hulelignelsen fokuserer på erkjennelsesprosessen, forstått som en bevissthetsstigning fra de laveste erkjennelsesnivåer (formodning og overbevisning) til det høyeste nivå (innsikt). Vi blir bedt om å forestille oss en hule med åpningen mot lyset. Inne i hulen sitter fastlenkede mennesker som utelukkende kan se hulens endevegg. Disse fangene har aldri sett lyset utenfor hulen. Mellom fangene og huleåpningen brenner det et bål, og mellom fangene og bålet er det en lav mur. Mellom muren og bålet går det mennesker som bærer skulpturer av dyr, mennesker, trær osv. Siden muren er relativt lav, rekker skulpturene over kanten og lager skygger (pga. bålet) på endeveggen i hulen. Fangene kan ikke se skulpturene, men de kan se skyggene fra dem på endeveggen. Fangene lever på det laveste erkjennelsesnivå: De forholder seg til skygger, og deres erkjennelse er formodninger. Dette er situasjonen for de fleste mennesker, sier Platon.

Vi kan så forestille oss at en av fangene kommer seg løs. Rømlingen vil først forstå sammenhengen mellom skulpturene og skyggene, og forstå at skulpturene (materielle ting) er virkeligere enn skyggene de lager. I kraft av lyset fra bålet vil vedkommende se skulpturene og oppnå et nytt erkjennelsesnivå, overbevisning. Om nå rømlingen stiger ut gjennom huleåpningen, vil erkjennelsen nå et enda høyere nivå. De ”objektene” som nå opplyses av solen selv, framstår som langt klarere enn skulpturene inne i hulen som jo bare var etterligninger av tingene utenfor hulen og svakt opplyst fra bålet. ”Objektene” utenfor hulen svarer til intelligible realiteter, dvs. virkelige objekter som bare kan gripes ved tanken. Rømlingen har på dette trinn i erkjennelsesprosessen nådd gjennomtenkningk, og det vedkommende forholder seg til er begreper. Det siste erkjennelsesnivå er nådd når blikket vendes mot solen selv, bildet på ideene. Da har rømlingen nådd innsikt.

 

Sollignelsen

I sollignelsen lignes ideene med solen. Platon snakker her om Det godes idé, som kan oppfattes som den øverste virkelighet i den intelligible verden, en idé over alle andre ideer. Det godes idé utgjør enheten eller helheten i verden og omslutter således alt som eksisterer. Det godes idé har samme funksjon i idéverdenen som solen har i sanseverdenen: Det godes idé gir eksistens til det som er i idéverdenen, og belyser disse eksistenser slik at de blir ”synlige” for fornuften (Vaags, 1996, s. 15-17).

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (1996). Repetisjonshefte til Ex. phil. Kort fremstilling av filosofihistorien og vitenskapshistorien. Bergen: Fagbokforlaget.