Augustin (354-430 e.Kr.) om forholdet mellom tro og viten

Augustin (354-430 e.Kr.) om

forholdet mellom tro og viten

 

Dr. Ralph Henk Vaags skriver:

”Augustin ønsker å forene teologi og nyplatonsk filosofi. Troen alene er en blind tro. Filosofien bør tjene teologien.

Det er visse sannheter vi kan oppnå sikker kunnskap om, hevder Augustin. Disse sannhetene står sentralt i hans syn på erkjennelsen, og han henviser til disse i sin kritikk av skeptikerne.

(...) En berømt setning fra Augustin lyder slik: "Si fallor, sum" (Hvis jeg blir bedratt, så er jeg til). En skeptiker kan si at sansene bedrar og at vi bedras på andre måter, men kan jeg bli bedratt i min tro på at jeg eksisterer? Kan man bli bedratt uten å eksistere? Nei, mener Augustin.

(...) Ved å betrakte slike tilfeller av sikker kunnskap, utleder Augustin at sannhet bare kan erkjennes ved fornuften (sjelen), og ikke via sanseerfaringen.

(...) Vi finner kunnskap ved å rette vår sjels oppmerksomhet mot den immaterielle virkelighet. På samme måte som når vi ser materielle objekter i kraft av sollyset, ser sjelen de intelligible objektene ved at de opplyses av sannheten selv, dvs. Gud. Vi opplyses av Gud når vi innser de sikre sannhetene. Det skjer en guddommelig illuminasjon.

Det er med utgangspunkt i Plotins lære om emanasjon og Platons diskusjon om Det godes idé, at Augustin kan hevde at sjelen (intellektet) blir opplyst ved et guddommelig lys som strømmer ut fra Gud.

Augustin gjør et skille mellom to typer kunnskap:

a) kunnskap grunnet i guddommelig illuminasjon

b) kunnskap grunnet i noe annet

Kunnskap av type a) er streng kunnskap, og innebærer at vi oppnår forståelse. Kunnskap av type b) medfører bare tro.

Når det gjelder teologiske sannheter (det vil her si sannheter som angår den kristne tro), må man tro for å oppnå forståelse (credo ut intelligas). Filosofen kan bevise Guds eksistens, men det finnes sentrale sannheter i den kristne tro som filosofien ikke kan begrunne, nemlig de historiske sannhetene om skapelsen, syndefallet (at mennesket falt i synd), inkarnasjonen (at Gud ble menneske), Guds dom, samt den kunnskap som fører mennesket fram til frelse. Det er mange aspekter ved Gud som filosofien ikke kjenner til. Teologiske sannheter er grunnet i Bibelens og kirkens vitneutsagn. Augustin henviser her til historisk pålitelighet og eksistensen av mirakler. Filosofien kan imidlertid forberede sjelen på de teologiske sannhetene og føre den troende fram til en dypere forståelse av dem, hevder Augustin.

Hvordan kan mennesket få del i den (kristne) tro som fører til forståelse? Augustin skiller mellom to omvendelsesfaser, hvor den ene dreier seg om en fornuftsbasert aksept av de kristne trossannheter, mens den andre er viljens overgivelse til Gud. Den siste fasen kan imidlertid ikke presteres av mennesket på egen hånd, men er avhengig av Guds nåde. Den kristne tro er således en gave fra Gud til de som søker ham (Vaags, 1996, s. 28-30).”

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (1996). Repetisjonshefte til Ex. phil. Kort fremstilling av filosofihistorien og vitenskapshistorien. Bergen: Fagbokforlaget.