Platon (427-347 f.Kr.) om et liv etter døden

Gjennom blant annet de tidlige kirkefedre, hovedsakelig Augustin, er Platons ideer og syn gått inn i den kristne hovedstrømningen som kulminerer med Luther og protestantismen. Platon er derfor mer levende i vår egen tids kultur enn de fleste av oss er klar over.  (Store Norske Leksikon/ Knut Erik Tranøy)

Platon (427-347 f.Kr.)

om et liv etter døden

Henny Fiskaa Hägg skriver:

”Analogt med idélærens skille mellom de to verdener, idéverdenen og sanseverdenen, består også mennesket av to deler som hører hjemme i hver sin av de to verdenene. Det er sammensatt av kropp og sjel. Sjelen er skapt av den øverste guden og er udødelig, mens kroppen tilhører sanseverdenen på linje med andre ting som forandres og forgår. Sjelen blir født inn i en kropp, og når kroppen dør, lever sjelen videre. Et av argumentene for sjelens udødelighet som Platon bruker (i dialogen Faidon), er at den er i slekt med idéene. Platon tenker seg altså at før sjelen ble født på jorden i en menneskekropp, levde den blant idéene, men da den ble født inn i en kropp, glemte den idéene. Oppvåkningen, å erkjenne den egentlige virkeligheten, blir derfor en form for erindring, gjenoppvekkelse av gamle minner. Dette medfører at sjelen blir mer frigjort fra kroppen og kan nærme seg den evige og sanne virkeligheten.

Men så lenge vi lever i sanseverdenen, påvirkes vår udødelige sjel av denne verdenen (Hägg, 2007, s. 32-33)."