Thomas Aquinas' (1225-1274) argument for Guds eksistens ut fra bevegelse

argument for Guds eksistens

ut fra bevegelse

Ralph Henk Vaags skriver:

”Thomas Aquinas hevder at vi kan oppnå adekvat forståelse av Gud, men han gjør et skille mellom Guds eksistens og Guds natur. Vi kan erkjenne at Gud eksisterer, via våre naturlige epistemiske ressurser, dvs. via vår fornuft og vår erfaring. Det vi imidlertid ikke kan erkjenne på denne måten, er Guds natur, for eksempel at Gud er kjærlighet, og at Gud er treenig

Når Thomas Aquinas behandler spørsmålet om hvorvidt Gud eksisterer, tar har også for seg noen argumenter som taler imot antakelsen om at Gud eksisterer. Denne måten å behandle spørsmålet på er faktisk en del av den skolastiske måten å drive fagfilosofi på. Når disse innvendingene er blitt behandlet, gir han argumenter for antakelsen om at Gud eksisterer.

I...i verket Summa contra gentiles ser han på to sterke innvendinger mot troen på Guds eksistens. For det første synes det å være slik at Gud ikke eksisterer, fordi hvis Guds eksistens innebærer at Gud er uendelig god, så kan det ikke eksistere noe ondt i verden. Det eksisterer ondt i verden, derfor eksisterer ikke Gud. Dette er et problem som reiser seg innenfor enhver religion som regner med en god gud, med skaperkraft og visdom. Andre innvendinger er at vi ikke trenger å anta at Gud eksisterer, fordi alt i verden kan redegjøres for ut ifra andre forhold: Alle hendelser i naturen kan redegjøres for ved å henvise til naturen, og alle ting som har med vilje å gjøre, kan redegjøres for ved å henvise til menneskets intellekt eller vilje. Vi trenger således ikke å anta at Gud eksisterer. Antakelsen om at Gud eksisterer, blir overflødig. Universet kan forklares ut fra stadiet av naturen, og viljen kan forklares med utgangspunkt i psykologien – for å si det med moderne terminologi. Man trenger ikke Gud.

(…) Han hevder at Guds eksistens kan bli bevist gjennom fem ”veier”. Den første veien består i en argumentasjon som tar utgangspunkt i bevegelse; den andre veien tar utgangspunkt i bevirkende årsak; den tredje tar utgangspunkt i mulighet og nødvendighet, den fjerde i grader av fullkommenhet; og den femte veien tar utgangspunkt i at det finnes en målrettethet i verden.

Mange av dagens filosofer har hevdet at det fjerde og det femte argumentet er så kulturbetinget at det er vanskelig å se stor verdi i dem. Når det gjelder det første, andre og tredje argumentet, har man stort sett oppfattet dem som interessante og respektable. Med hensyn til det siste argumentet er det i ferd med å skje en vending. Innenfor moderne astrofysikk har man i dag oppdaget at sannsynligheten for at vi tilfeldigvis skulle ha det universet vi faktisk har – med utviklingen av intelligent liv – er svært usannsynlig. Dermed kan man argumentere sterkt for at det er langt mer sannsynlig av universet er skapt med en plan og en hensikt enn at det skulle ha blitt til ved en ren tilfeldighet. Det foreligger imidlertid en debatt om dette i dag.

La oss imidlertid se nærmere på det første argumentet, dvs. argumentet som tar utgangspunkt i bevegelse. Dette ser ut til å være det argumentet Thomas selv har størst sans for, selv om de fleste av dagens thomister ser ut til å ha størst sympati for det tredje argumentet.

For å forstå argumentet om bevegelse er det viktig å være klar over at Thomas har det aristoteliske begrepet om bevegelse i tankene. Bevegelse dreier seg om en reduksjon av potensialet til aktualitet, dvs. en realisering av de muligheter tingene har. Thomas påpeker at det er gitt for sansene at det finnes forandring eller bevegelse i verden. Alt i verden ser ikke ut til å være i bevegelse eller forandring, men noe i bevegelse kan observeres. Nå er det slik at alt i verden som er i bevegelse, er beveget av noe annet. Thomas bruker et eksempel fra middelalderens fysikk: Det som aktuelt sett er varmt, som ild, gjør for eksempel treverk varmt, som er potensielt varmt. Det skjer altså en reduksjon av en mulighet eller et potensial til noe som ikke lenger er en mulighet (potensial), men en aktualitet. Ingenting kan være både potensielt og aktuelt samtidig med hensyn til det samme. Noe kan for eksempel være aktuelt varmt og potensielt kaldt samtidig, men ikke aktuelt varmt og potensielt varmt samtidig. Om noe er aktuelt varmt med hensyn til noe, er det ikke lenger snakk om en mulighet (potensialitet), siden det jo allerede er varmt.

Ut ifra disse forhold åpner det seg en uendelig regress, dvs. en uendelighet av gjentakelser, hvis vi ikke antar et endepunkt for bevegelsene. Det ser vi om vi forstår at all bevegelse må være beveget av noe annet. Bevegelse dreier seg om en reduksjon av potensialitet til aktualitet, og en slik reduksjon kan ikke komme i stand av seg selv. Om enhver bevegelse i verden er beveget av noe annet, så står man overfor to alternativer: Enten fortsetter bevegelsene i det uendelige (uendelig regress), eller så stopper bevegelsene i noe som beveger andre ting, men som selv ikke er beveget av noe annet – altså en ubeveget beveger. En slik ubeveget beveger er det vi kaller ”Gud”, sier Thomas Aquinas.

Dette er en svært forenklet fremstilling av Thomas’ argument. En mer rettferdig fremstilling vil kreve en bredere innføring i hans filosofi enn det vi har mulighet til her. Legg imidlertid merke til at argumentet tar utgangspunkt i hva sansene forteller oss. Et stykke på vei dreier det som om et empirisk argument, siden argumentet tar utgangspunkt i sanseerfaringen (Vaags, 2007, s. 48-50).

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2007). Thomas Aquinas. I: Vaags, Ralph Henk, Hägg, Henny Fiskaa & Straum, Olav-Kansgar. (2007). Filosofiens historie. Bergen: Fagbokforlaget.