Thomas Aquinas' (1225-1274) argument for Guds eksistens ut fra bevirkende årsak

Thomas Aquinas’ (1225-1274)

argument for Guds eksistens

ut fra bevirkende årsak

Ralph Henk Vaags skriver:

”Det andre argumentet tar også utgangspunkt i det som gir seg for sansene, nemlig at vi kan se at det finnes en kjede av årsak og virkning. Ingenting kan være en årsak til seg selv. Også her er det mulighet for å havne i en uendelig regress av årsaker. Man kan tenke seg at det ikke finnes noen ende på kjeden av årsak og virkning – med andre ord: Det finnes ingen endelig årsak. Men denne tanken er absurd. Det dreier seg altså om en argumentasjon som kalles reductio ad absurdum: Man beviser noe ved å vise at det motsatte er absurd. Siden det er absurd å anta at det finnes en uendelig kjede av årsaker, så finnes det en endelig kjede av årsaker. Dette innebærer da at det finnes en årsak som selv ikke er forårsaket av noe annet, en første årsak, og dette er det vi kalles ”Gud”, sier Thomas Aquinas.

Når Thomas sier at ”vi” kaller dette ”Gud”, tenker han bredt: De kristne, jødene, muslimene, osv., men ikke bare de som bekjenner seg til en religion. Thomas mener at ateistene også vil kalle dette ”Gud”. Forskjellen er bare at ateistene benekter muligheten av at det finnes en ubeveget beveger eller en Første årsak.

Det gudsbegrepet Thomas introduserer via disse argumentene, er ikke ment å være en dekkende beskrivelse av Gud, slik Gud beskrives innenfor kristendommen. Å benytte uttrykk som ”den ubevegede beveger” og ”den første årsak” er en ganske abstrakt måte å beskrive Gud på. Thomas mener likevel at dette er trekk ved Gud, og som blir korrekt beskrevet via disse argumentene, uten at det dreier seg om fullstendige forklaringer på hva Gud er (Vaags, 2007, s. 50-51).

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2007). Thomas Aquinas. I: Vaags, Ralph Henk, Hägg, Henny Fiskaa & Straum, Olav-Kansgar. (2007). Filosofiens historie. Bergen: Fagbokforlaget.