René Descartes' (1596-1650) argumenter for Guds eksistens

René Descartes’ (1596-1650)

argumenter for Guds eksistens

Ralph Henk Vaags skriver:

”Descartes formulerer flere argumenter for Guds eksistens. Ett av dem tar utgangspunkt i at vi faktisk har en forestilling eller en idé om Gud, samt at vi bare kan forestille oss det vi på en eller annen måte har erfart. Siden vi ikke har erfart Gud, er det rimelig å anta at idéen om Gud er plantet i oss utenfra – som en slags signatur fra Gud.

Et annet argument for Guds eksistens er nærmere knyttet til reetableringen av kunnskapen etter at Descartes har funnet fram til kunnskapens grunnlag: Cogito, ergo sum. Descartes undersøker nemlig i sin egen bevissthet om han finner flere interessante idéer. En slik idé er idéen om et fullkomment vesen. Den objektive virkelighet han mener å finne i denne idéen, er så slående at den ikke kan stamme fra ham selv. Ut ifra erkjennelsen av egen ufullkommenhet kan Descartes ikke tro at denne idéen stammer fra ham selv. Om den skulle være produsert av ham selv, ville det innebære et brudd på prinsippet om at det var mer i virkningen enn i årsaken. Han trekker samme konklusjon her også, nemlig at idéen om et fullkomment vesen er plantet i ham av et eksisterende fullkomment vesen: Gud. Derfor eksisterer Gud.

Antakelsen av Guds eksistens spiller en svært viktig rolle i Descartes’ forsøk på å gjenreise erkjennelsen på et absolutt sikkert fundament. I kraft av Guds eksistens blir Descartes i stand til å ta tilbake troen på at det eksisterer en ytre verden. Gud er fullkommen og kan ikke lure Descartes på en slik systematisk måte. Den sterke tiltroen som Gud har gitt oss med hensyn til eksistensen av en ytre verden, kan ikke være falsk. Den må generelt sett være en sunn tro – selv om vi til tider tar feil.

Descartes bruker også Gud for å etablere en troverdig metode for å nå fram til sannhet. På grunn av at mennesket er endelig og ufullkomment, vil mennesket til tider ta feil – ganske ofte faktisk. Likevel kan mennesket bruke sin fornuft og fokusere på det klare og tydelige. På denne måten kan mennesket avsløre og ”se” i kraft av sitt rene intellekt hva som er usant, og hva som er sant. En fornuft som vi kan stole på, er Guds gave til mennesket. Det gjelder å bruke fornuften på en god måte: Da kan vi være sikre på å unngå å ta feil. På denne måten gjør Guds eksistens det mulig for Descartes å hevde en optimisme i forhold til menneskets mulighet til å erkjenne på en sikker måte (Vaags, 2007, s. 62-63).

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2007). Descartes. I: Vaags, Ralph Henk, Hägg, Henny Fiskaa & Straum, Olav-Kansgar. (2007). Filosofiens historie. Bergen: Fagbokforlaget.