Torsdag 21 November
René Descartes (1596-1650) om sjel og legeme
René Descartes (1596-1650)
om sjel og legeme
Ralph Henk Vaags skriver:
”To ting er identiske, dvs. samme ting, hvis og bare hvis de har samme egenskaper. Denne påstanden kalles ”identitetsprinsippet”, og Descartes hevder at det er sant. Identitetsprinsippet innebærer at hvis A og B har én eller flere forskjellige egenskaper, så er ikke A identisk med B. Identitetsprinsippet kan så anvendes på spørsmålet om hvorvidt mennesket er todelt – som sjel og legeme. Descartes oppfatter det slik at sjel og legeme ikke kan være ett og det samme, siden vi kan tvile på at vi har en kropp, men ikke tvile på at vi tenker og dermed har en sjel. Vi kan således ikke identifisere sjelen med kroppen, eller motsatt. Vår bevissthet (sjel) er således noe annet enn vår kropp. Vi kan gå videre og undersøke hvilke egenskaper sjelen og kroppen har, og vi finner snart ulike egenskaper, som bekrefter at sjel og legeme er to atskilte ting: Kroppen har utstrekning, den opptar plass i rommet. Om vi spør hvor stor plass bevisstheten tar, oppdager vi snart at det ikke er et passende spørsmål. Våre tanker og følelser tar rimeligvis ikke noe plass. Det er ikke slik at jo flere tanker vi produserer, desto mer plass opptar vi i rommet. Det er heller ikke slik at våre tanker veier noe, slik vår kropp gjør. Vi går ikke ned i vekt om vi tenker mindre. En gjenstand, dvs. det som har utstrekning, kan for eksempel deles i to. Et eple kan deles i to, fire, osv. Kan dette gjøres med bevisstheten? Kan vi for eksempel dele et begrep i to? Hva er1/8 tanke? Det ser ut til at vår bevissthet og vår kropp er to svært forskjellige ontologiske størrelser, de eksisterer på svært forskjellige måter.
For Descartes innebærer dette at verden består av to forskjellige substanser eller typer ting. På den ene siden har vi de tenkende ting, res cogitans, og på den andre siden de utstrakte ting, res extensa. Vi får altså en todeling av virkeligheten, en ontologisk dualisme. Selv om tanken om en ontologisk dualisme ikke er ny med Descartes, er likevel den måten han utlegger denne dualismen på, ny, og den fikk stor betydning for ettertidens tenkning omkring kropp og bevissthet. Etter Descartes får vi fokus på bevisstheten, og ikke på sjelen i gresk forstand. Descartes’ måte å se på dette innebærer således en nyorientering i forhold til det å forstå bevisstheten.
Descartes’ dualisme er imidlertid ikke uten problemer. Når sjel (bevissthet) og kropp defineres med så forskjellige egenskaper, blir det et problem å redegjøre for det faktum at det finnes en forbindelse mellom dem. Vi erfarer daglig at vi bestemmer oss for å gjøre ting, for eksempel å løfte en arm. Hvordan er det mulig at tanke eller ønske om å løfte armen resulterer i en kroppslig bevegelse? Hvordan kan noe uten utstrekning påvirke noe fysisk med utstrekning? Det motsatte – at forandringer i kroppen påvirker vårt bevissthetsinnhold, for eksempel ved smerte – er også et problem å redegjøre for. Hvordan kan vi filosofisk redegjøre for det faktum at bevissthet og kropp påvirker hverandre?
Descartes’ forsøk på å besvare dette spørsmålet består i å anta en kjertel som formidler kontakten mellom bevissthet og kropp. Han kalte denne kjertelen for ”konglekjertelen”. Hva som skjer i denne konglekjertelen, er imidlertid fortsatt et problem. Hvordan kan noe uten utstrekning påvirke noe som helt og holdent er underlagt fysiske lover – altså vår kropp? Å tenke seg at denne overføringen skjer i en viss kjertel, er i beste fall en lokalisering av hvor kontakten skjer, men en slik lokalisering forklarer ingenting om hvordan kontakten skjer eller er praktisk mulig (Vaags, 2007, s. 63-64).”
Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2007). Descartes. I: Vaags, Ralph Henk, Hägg, Henny Fiskaa & Straum, Olav-Kansgar. (2007). Filosofiens historie. Bergen: Fagbokforlaget.