Immanuel Kant (1724-1804) om etikk og moral

Immanuel Kant (1724-1804)

om etikk og moral

Ralph Henk Vaags skriver:

”For Kant har spørsmålet om etisk rett og etisk godt ikke noe med følelser eller praktisk fortjeneste å gjøre. Tvert om ønsker Kant å fjerne etikken fra området av kontingens og observasjoner, og plassere den innenfor området av nødvendighet og universelle sannheter. Dette gjør han ved å forankre etikken i moralloven – uttrykt i form av et kategorisk imperativ. Det innebærer at etiske normer oppfattes som absolutter, dvs. normer som gjelder uten unntak.

Kant oppfatter fornuften som den endelige autoritet i forhold til etiske spørsmål. Han hevder at enhver handling må betraktes ut ufra en pliktsans. Denne plikt ser Kant som et diktat fra fornuften selv. Det er således ikke en tilfeldig plikt, for eksempel pålagt av andre mennesker eller gitt i og med vår oppdragelse eller hentet ut fra våre tilbøyeligheter. Det er dermed ikke et relativistisk begrep om fornuft Kant har i tankene, men fornuft som en objektiv og fellesmenneskelig størrelse.

Det kategoriske imperativ er et kjernebegrep i Kants etiske tenkning. Hva er dette for noe? For å få grep på hva det kategoriske imperativ er, og hvilken funksjon det har i Kants etiske tenkning, er det nødvendig å se på hvordan han trekker skillet mellom to former for imperativer. På den ene siden har vi imperativer som er hypotetiske, på den andre siden har vi de som er kategoriske. Siden den siste typen bare har ett medlem, snakker Kant derfor om det kategoriske imperativ, altså i entall. Forskjellen mellom hypotetiske og kategoriske imperativer består i at de første forteller oss hva vi skal gjøre for å nå et visst mål, mens det siste (siden det bare finnes ett tilfelle) forteller oss hva vi må gjøre i kraft av at handlingen er rett og nødvendig. De følgende to formuleringene er eksempler på hypotetiske imperativer:

Hvis du ønsker å vinne andre folks tillit, skal du unngå å lyve.

Hvis du vil ha en godt betalt jobb, bør du ta høyere utdanning.

Hypotetiske imperativer forteller oss hva vi bør gjøre for å oppnå et visst mål. Generelt har de denne formen: Hvis du vil oppnå X, så gjør H. Det er altså snakk om mål og middel. Siden norske politikere sjelden verdsetter høy utdanning, stemmer ikke imperativet om høyere utdanning i Norge. Det er likevel et eksempel på et hypotetisk imperativ.

Det kategoriske imperativ er selve grunnlaget for Kants etiske tenkning. Her er det ikke snakk om mål og middel, men om plikt. Det kategoriske imperativ har derfor en annen form enn de hypotetiske imperativene. Formen er denne: Gjør H! Det henvises ikke til noen form for mål eller fortjeneste. Man skal gjøre H fordi det er rett. Det er dette etikk og moral dreier seg om for Kant. Slik vil en forretningskvinne eller forretningsmann ikke handle moralsk ved å være ærlig hvis vedkommende er ærlig med den hensikt å øke firmaets fortjeneste.

Kant formulerer det kategoriske imperativ på forskjellige måter. En versjon er denne:

Handle slik at du kan ville at maksimen for din handling skal kunne bli en allmenn naturlov.

En maksime er for Kant den etiske normen du faktisk følger når du utfører en handling – enten den er rett eller ikke. Om jeg stjeler, følger jeg en viss maksime; om jeg hjelper et menneske i nød, følger jeg en maksime, osv. Hvorvidt den maksimen jeg følger, er rett eller ikke, er avhengig av om jeg kan ville at maksimen blir fulgt av alle – som om den skulle være en naturlov, altså en lov som alle må følge. Dermed kan vi si at en handling er etisk rett, når den innebærer å følge en maksime som er i tråd med det kategoriske imperativ. Det kategoriske imperativ gir oss således en måte å teste maksimene våre på. Testen består i å forsøke å gjøre maksimen til en allmenn lov som alle følger. Om vi kan ville at alle følger maksimen, har maksimen bestått testen, og vi kan godta den. Om maksimen ikke består testen, forkaster vi den.

Kant trekker et viktig skille mellom to måter å forholde seg til moralloven og dermed til det kategoriske imperativ på. På den ene siden kan mennesket handle i overensstemmelse med det kategoriske imperativ; på den andre siden kan det handle ut ifra en aktelse for moralloven. Med andre ord: Vi kan handle i overensstemmelse med eller ut ifra det kategoriske imperativ. Å handle i overensstemmelse med det kategoriske imperativ kan innebære at vi bare tilfeldigvis gjør det. At jeg ikke stjeler i butikkene, er ikke akkurat en moralsk bevisst handling, men en slik væremåte er i overensstemmelse med det kategoriske imperativ. Jeg har ikke noen moralsk motivasjon for å unngå det. Jeg gjør det bare ikke. Jeg handler i overensstemmelse med det kategoriske imperativ. Det går faktisk an å være ganske ond og likevel handle i overensstemmelse med det kategoriske imperativ. Om en person hjelper en syk person hjem, har vedkommende utført en handling som er i overensstemmelse med det kategoriske imperativ. Men om vi så får vite at hjelpen ble gitt for å rane den syke, er det selvsagt ikke en moralsk god handling det er snakk om – til tross for at den syke fikk hjelp hjem. Forretningsmannen eller forretningskvinnen som er ærlig ut fra ønsket om en høyere fortjeneste, er i prinsippet like amoralsk i sin handling som den personen som hjalp den syke hjem. Begge handler ut ifra feil sinnelag.

Noe helt annet er det om vi handler ut ifra det kategoriske imperativ. Da handler vi ut ifra en aktelse for det som er etisk rett. Det er altså selve motivasjonen eller sinnelaget som gjør forskjellen, ikke selve handlingen. En handling er etisk rett uavhengig av motivasjonen, men den er moralsk god i kraft av at man i tillegg har et visst sinnelag. En handling er derfor ikke nødvendigvis moralsk god selv om den er etisk rett, men en handling som er moralsk god, er nødvendigvis rett. Om man torturerer en person med god hensikt (om dette er mulig), er handlingen like etisk forkastelig.

Å handle ut ifra det kategoriske imperativ er å handle ut ifra en god vilje. Det innebærer samtidig at Kant setter likhetstegn mellom det å handle ut ifra en god vilje og det å handle ut ifra plikt. Jeg handler ut ifra plikt når jeg gjør handlingen fordi det er det rette å gjøre. Det er dette som er sammenhengen for Kants understreking av at den gode vilje er det største av alle goder (Vaags, 2007, s. 79-81).”

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2007). Kant. I: Vaags, Ralph Henk, Hägg, Henny Fiskaa & Straum, Olav-Kansgar. Filosofiens historie. Bergen: Fagbokforlaget.