Immanuel Kant (1724-1804) om Gud og et liv etter døden

Immanuel Kant (1724-1804)

om Gud og et liv etter døden

Ralph Henk Vaags skriver:

”Kant trodde at Gud eksisterer, selv om han hevder at Guds eksistens ikke kan bevises. Han hevder generelt at alle forsøk på å bevise Guds eksistens er mislykket.

(…) Selv om han forkastet alle forsøk på å bevise Guds eksistens teoretisk, kan Guds eksistens altså likevel argumenteres for på en indirekte måte ved å se at Guds eksistens er et nødvendig postulat for den praktiske fornuft. I sitt verk Kritikk av den praktiske fornuft gir kant seg inn på følgende resonnement: Det største gode for ethvert menneske er at det foreligger en harmoni mellom plikt og lykke. Videre er det slik at alle bør strebe etter det største gode. Det er også slik at det mennesker bør gjøre, også er noe de kan gjøre. Men nå er det slik at ingen mennesker er i stand til å realisere det største gode i dette liv, med mindre Gud eksisterer. Derfor må det postuleres at Gud eksisterer, og at det finnes et fremtidig liv der det største gode kan oppnås.

Det synes å være et faktum at mennesket ikke alltid blir lykkelige av å handle moralsk riktig. Noen ganger ser det ut til å være tvert om; man blir ulykkelig av det. Denne konflikten mellom plikt på den ene siden og lykken på den andre er en stor utfordring. Det burde foreligge en harmoni mellom plikt og lykke, ifølge Kant. For å sikre at det foreligger en slik harmoni, postulerer Kant at mennesket har en udødelig sjel, siden dette sikrer at om mennesket ikke oppnår lykke i det jordiske liv, så vil det være en mulighet etter den fysiske død. For å sikre at det oppstår en harmoni mellom plikt og lykke, antar Kant også at Gud eksisterer. Gud vil sikre at den person som handler ut fra en aktelse for moralloven, også blir lykkelig (Vaags, 2007, s. 82-83).”