Søren Kierkegaard (1813-1855) om valg, ansvar, besteborgerlighet og de tre stadier

Det kommer an paa at forstaae min Bestemmelse, at see, hva

Guddommen egentlig vil, at jeg skal gjøre…  Søren Aabye Kierkegaard

Søren Kierkegaard (1813-1855)

om valg, ansvar, besteborgelighet

og de tre stadier

Henny Fiskaa Hägg skriver om filosofien til Søren Aabye Kierkegaard:

”Å velge innebærer at man har en fri vilje. Man har også en plikt til å velge og ansvar for de valg man foretar. Muligheten for at de valg man tar er gale, er selvfølgelig til stede. Å velge feil, medfører skyld.

Å leve som en ”besteborger” er å leve ureflektert i forhold til livet. Det besteborgerlige (eller spissborgerlige med Kierkegaards ord) livet innebærer at man lar seg flyte med, at man retter seg passivt etter skikk og bruk. Man har ingen bevissthet om at man foretar valg, at valgene har konsekvenser, og at man er ansvarlig for sine valg. Besteborgeren vet ikke at han gjør dette, for han har ikke et selv, han er ikke et individ, han er bare en del av mengden.

De tre stadiene er for Kierkegaard tre ulike måter å leve sitt liv på. De tar alle avstand fra den besteborgerlige og ubevisste livsstilen. Det enkelte menneske må velge hvilket stadium det vil forsøke å realisere. Dette er et fundamentalt valg, man velger sitt eget liv. Det finnes ingen naturlig overgang mellom stadiene, men man kan komme fra det ene til det andre ved hjelp av et ”sprang”.

Stadium 1: Når man har valgt den estetiske livsstilen, har man foretatt et sprang bort fra den besteborgerlige levemåten. Ordet ”estetisk” kommer av det greske aisthesis, som betyr sansning og betegner at denne livsstilen er opptatt av livsnytelse. Men det er ingen hemningsløs sanselighet det er snakk om, men en kontrollert og raffinert livsnytelse, ikke minst på det kunstneriske planet. Estetikeren lever i nuet og finner meningen med livet i nytelsen. Han har valgt at han vil leve i full frihet, uten å binde seg til noe eller noen, for han må alltid kunne rive seg løs. I motsetning til besteborgeren, som lot andre bestemme for seg og bare lot seg flyte med, er estetikeren bevisst sitt valg. Estetikeren lever for underholdningens skyld og er mest opptatt av å fordrive kjedsomheten. Fordi han ikke engasjerer seg i noe, men passer på å alltid ha kontroll over seg selv og sine følelser, blir livet både overfladisk og kjedelig. For det er først når man velger ”seg selv”, involverer seg og forplikter seg på noe, at man kan oppnå mening og ekte frihet. Når estetikeren innser dette, blir han full av fortvilelse og angst, og i samme øyeblikk har han tatt spranget over i det etiske stadiet (se nedenfor).

Det estetiske stadiet faller sammen med Kierkegaards eget liv som student: Han begynte på teologistudiene, men hadde liten interesse av dette. I stedet leste han filosofi, litteratur og historie. I denne perioden var han kynisk, desillusjonert og observerte alt utenfra, samtidig som han deltok for fullt i det sosiale livet ved universitetet.

Stadium 2: Den som har kommet over i etiske stadiet, har valgt den etiske livsstilen og anser at meningen med livet består i ansvar og pliktoppfyllelse, både som individ og som samfunnsborger. Etikeren lever ikke for seg selv og sitt slik som estetikeren gjør. En måte å illustrere overgangen fra det estetiske til det etiske stadiet på vil være den mannen som gir opp et liv med uforpliktende seksuelle forbindelser og går inn i ekteskapet med de krav og forpliktelser det innebærer. Etikeren elsker det trygge og sikre. Han utelukker ikke det estetiske fra livet sitt, men underordner det under det etiske.

Etikeren innser at han selv former sitt liv ved de valgene han tar, og han er seg sitt ansvar bevisst. Han har valgt det allmennmenneskelige, pliktene og gjentakelsene og omfatter dem med lidenskap. Også etikeren kan være religiøs, men hans religion er like trygg og ufarlig som alt det andre han omgir seg med. Også hans oppfatning av skyld er begrenset. Han tror at han er i stand til å leve et fullkomment liv dersom han bare har kunnskap nok. Han tror også at skyld er noe man pådrar seg ved sine handlinger. Kierkegaard går sterkt imot denne oppfatningen, og hevder at vi som mennesker alltid er skyldige. Her er Kierkegaard i tråd med kristendommens påstand om at alle er skyldige i Guds øyne.

Det er når man stiller spørsmålet om skyld eller ikke skyld, at det religiøse oppstår. Fordi det bare er Gud som kjenner den objektive sannheten, er det bare han som kan dømme hva som er rett og galt. Begrepet om skyld lar seg derfor ikke begrunne allmennmenneskelig eller etisk, det tilhører evigheten.

Stadium 3: I det religiøse stadiet er det forholdet til Gud og evigheten som er det sentrale. Kierkegaard går langt i å hevde at mellom Gud og verden, mellom tro og viten, er det en uoverstigelig avgrunn. Man kan ikke resonnere seg fram til kristendommens sannhet. Selve kjernen i kristendommen, at Gud ble menneske, inkarnasjonen, er noe fornuftsstridig, absurd, paradoksalt. Derfor er troen på dette for Kierkegaard noe irrasjonelt, et sprang ut på de 70 000 favners dyp.

Kierkegaard hevder – i tråd med Augustin – at det er på grunn av arvesynden at mennesket er skyldig i relasjonen til Gud. Skylden oppstår ikke ved våre handlinger, men er en del av vårt vesen og er en skyld vi aldri kan bli kvitt. Men fordi skylden er en del av vårt vesen og ikke et resultat av våre valg, er også dette et paradoks. Man må akseptere at skylden er synd mot Gud. Men Gud ble menneske i Kristus for å sone menneskets synd og skyld ved sin død på korset. Troen på dette er menneskets eneste mulighet. Spranget mellom det etiske og det religiøse stadiet er et uendelig og absolutt sprang. Det foregår hinsides fornuften og kan kun foretas i tro. Dette spranget må foretas av den enkelte og må gjøres igjen og igjen. Det er ved dette spranget at mennesket går over i en mer fullstendig eksistensform og blir et selv i den mest opprinnelige betydningen av ordet. Det religiøse stadiet forutsetter en erkjennelse av at mennesket ikke eksisterer ut fra seg selv, det vil si at det ikke ved sine egne valg kan overvinne sin begrensning og sin skyldighet.

Kierkegaards forståelse av frelse, skyld og soning har mye til felles med tradisjonelle kristendom. Han hevdet imidlertid med atskillig større tyngde enn det som er vanlig innenfor vår vestlige kristendom det paradoksale, fornuftsstridige og ubegripelige ved kristendommen. Også synet på menneskets skyld som noe som ikke har med dets handlinger å gjøre, men med den medfødte arvesynden, er sterk kost. Ved sin vektlegging av det absurde i å tro kommer Kierkegaard imidlertid svært nær en av oldkirkens store teologer, Tertullian, som hevdet: ”Jeg tror fordi det er absurd” (credo quia absurdum) (Hägg, 2007, s. 90-93).”

Kilde: Hägg, Henny Fiskaa. (2007). Kant. I: Vaags, Ralph Henk, Hägg, Henny Fiskaa & Straum, Olav-Kansgar. Filosofiens historie. Bergen: Fagbokforlaget.