David Hume (1711-1776) om lovmessigheter i naturen

David Hume (1711-1776) om lovmessigheter i naturen

Guddommelige mirakler bryter ofte med det som oppfattes som lovmessigheter i naturen, og på dette grunnlag blir de også avvist av mange. Den skotske filosofen David Hume kommer med relevante betraktninger i denne sammenheng. Ralph Henk Vaags skriver:

”Hume tenker seg det slik at vår erkjennelse/kunnskap kan plasseres i én av de to følgende kunnskapskategorier: Den første kunnskapskategorien er den som omhandler relasjoner mellom idéer. Denne typen kunnskap er intuitiv sikker eller som kan bevises. Det er her vi finner logiske og matematiske påstander. Dette dreier seg om sikker erkjennelse. Det er også en formell erkjennelse – altså en erkjennelse av visse relasjoner mellom idéer. Det er altså ikke kunnskap om verden, men en kunnskap om hvordan visse idéer forholder seg til hverandre. Når vi for eksempel kan være helt sikre på at alle ungkarer er ugifte, beror ikke det på at vi vet noe om verden. Den kunnskapen det her dreier seg om, er en kunnskap om hvordan idéen ungkar og idéen ugift forholder seg til hverandre. Vi trenger altså ikke foreta en undersøkelse av alle ungkarer i verden for å se om de faktisk er ugifte. Det ligger i selve idéen ungkar at det dreier seg om personer som er ugifte. Den første typen kunnskap, altså kunnskap om relasjoner mellom idéer, er således en rent formell kunnskap – en kunnskap uten materielt innhold (uten innhold som angår verden).

Det er først innenfor den andre kunnskapskategorien at vi finner kunnskap om verden. Dette kaller Hume ”kunnskap om faktiske forhold”. Her finner vi påstander som kan være sanne om verden. Denne typen kunnskap er imidlertid ikke sikker. Det er alltid mulig at verden er annerledes enn vi antar på grunnlag av våre erfaringer. Det er faktum for eksempel at tunge gjenstander faller mot jorden under fritt fall, men det er likevel logisk mulig at det ikke er slik. Det er med andre ord tenkelig at det var annerledes for ting i fritt fall. Det er imidlertid ikke tenkelig at ungkarer er gifte. Det er umulig. Enhver kontrafaktisk påstand er logisk mulig, dvs. at enhver påstand som hevder at verden er annerledes enn den faktisk er, er logisk mulig.

(…) Det er altså mulig at tingene plutselig oppfører seg annerledes enn de faktisk gjør. Det er ikke fullstendig sikkert at tingene oppfører seg slik de til nå har oppført seg. Hvordan skulle vi i så fall vite at de i fremtiden vil gjøre det? Hvordan kan vi for eksempel være sikre på at visse hendelser, som vi kaller ”årsak”, alltid etterfølges av visse andre hendelser, som vi kaller ”virkning”? Hume sier at vi ikke kan være sikre på dette... Det dreier seg ikke om kunnskap om relasjoner mellom idéer.

(…) Hvorfor er vi da så overbevist om at naturen har en slik lovmessighet? Hume gir et sjokkerende svar på dette: Det hele beror på vane. Hume gir en psykologisk forklaring på at vi tror så fast på at det finnes lovmessigheter i naturen. Dette har en svært alvorlig konsekvens: Fysikken, som jo baserer seg på at slike lovmessigheter finnes, hviler i bunn og grunn på en tilfeldig psykologisk tendens hos oss. Dette synspunktet er rystende, og fikk Immanuel Kant til å våkne fra sin ”slumrende tilstand”.

Hume analyserer nærmere idéen om lovmessighet. Hva slags idé dreier det seg om? Hva slags idé er idéen om en nødvendig forbindelse mellom hendelser? Det første å merke seg er at det ikke dreier seg om en logisk nødvendig forbindelse, slik for eksempel en konklusjon følger fra et sett premisser i et logisk gyldig argument. Vi kan altså ikke argumentere for at det finnes nødvendige forbindelser i verden, dvs. relasjoner av årsak og virkning, ved å henvise til logikk og fornuftig tanke. Kanskje kan vi hevde at våre sanser gir oss grunn til å hevde at det finnes kausale forbindelser? Hume avviser dette også. Hvordan skulle i så fall en nødvendig forbindelse se ut? Har slike forbindelser for eksempel en farge? Ser de ut på en spesiell måte? Vi oppdager fort at vi ikke kan sanse en nødvendig forbindelse. Den er ikke synlig for våre sanser. Det eneste vi kan se, er at det først skjer én hendelse, og at det deretter skjer en annen hendelse. At det eventuelt skulle være en nødvendig forbindelse mellom dem, er ikke noe vi kan se. Vi kan ikke se at den siste hendelsen måtte inntreffe i kraft av den første hendelsen. Slikt er ikke synlig, og hvis det ikke er synlig, kan det heller ikke dreie seg om kunnskap om faktiske forhold. At det finnes nødvendige forbindelser i naturen, er derfor en psykologisk tilskrivelse – en myte. Dette innebærer imidlertid ikke at Hume utelukker muligheten av at det finnes lovmessighet i naturen. Poenget er at vi ikke har kunnskap om noe slikt. Hume er derfor skeptisk til at det finnes. Hume fortsetter imidlertid å snakke om årsak og virkning. Vi kommer ikke utenom det, men det er likevel noe vi ikke har erkjennelse av (Vaags, 2007, s. 66-68).”