Torsdag 21 November
Om kristendom og teologi
Om kristendom og teologi
Pastor Elwood Scott skriver i boka ”Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet” at han i perioden rundt århundreskiftet mellom1800-tallet og 1900-tallet fikk en rekke besøk av en uvanlig person. Denne personens navn var Seneca Sodi, og han ga Elwood Scott i oppdrag å skrive ned det han fortalte om sine opplevelser fra Himmelen. Etter en rekke besøk, var nedtegnelsene blitt ganske omfangsrike, og Elwood Scott fikk beskjed om å publisere manuskriptet i bokform. I den delen som er tatt med her, møter Seneca Sodi og hans venn Bohemond en rekke kjente bibelske personer, og samtaler med dem om dypt alvorlige ting som er relevante også i vår tid. Spørsmålet om hvorvidt dette er en sann historie eller en myte, bør ikke få leseren til å miste fokus på de viktige poengene som blir behandlet her:
Elwood Scott skriver, på oppdrag fra Seneca Sodi som altså er den som skal ha opplevd følgende under sitt besøk i Himmelen:
”Snart etter at vi hadde gått ut av Davids vogn, vandret Bohemond og jeg sammen i dype betraktninger over disse store under og Guds allmakt og kjærlighet, da vi kom til en skjønn park som vi gikk inn i. Vi hadde ikke gått lenge før vi kom til en gruppe av eldste, i blant hvilke var Abraham og Moses, Josva og Esaias, Peter og Johannes, Paulus og Silas, og mange andre. De befant seg i åndelig samtale. De vinket oss til seg, og sa:
”Vi er glade for å møte dere igjen, for vi er informert om at Herren har gode planer angående dere.”
”Vel, hellige brødre, vi vet ikke hva som ligger foran oss, men vi har funnet at han er full av uendelig barmhjertighet, og vi er meget interessert i alt vi får se.”
”Vi er alle sammen meget glade,” sa Abraham. ”Dere er blitt klokt ledet til denne store konferansen, og jeg har kjent til omfanget av deres besøk til denne tid, men vi begynte nettopp en samtale nå om det guddommelige som det læres i menighetene på jorden, og dersom dere er interessert, vil vi ønske dere velkommen til å bli værende en tid sammen med oss, og dere er frie til å stille spørsmål og svare som dere vil.”
Vi talte begge på en gang og tok i mot deres vennlige innbydelse, for ikke ofte kunne vi møte med så mange og så dyktige som disse, og med nettopp de som hadde bidratt mer til menighetens tro enn andre har.
Abraham sa nå:
”Vi er dypt interessert i alle menighetens anliggender på jorden, kanskje mer enn de som fremdeles befinner seg i sine jordiske boliger, og dere er så nylig ankommet fra jorden at vi er glade for å ha dere med oss ved denne anledningen.”
”I sannhet kjenner vi det som et stort privilegium,” svarte jeg, ”å sitte sammen med dere i denne konferansen.”
Ved dette ga Moses oss en kurv med den deiligste frukt som de hadde delt av. Deretter talte Abraham, og sa: ”Den teologi som behandler Guds eksistens, karakter og egenskaper, hans lover og herrevelde og de læresetninger menneskene skal tro, og de plikter som de skal ivareta, har vært mye forsømt i de senere år, og vi er informert om at i mange deler av menigheten har alvorlige villfarelser sneket seg inn.”
”Kristendom,” sa han, ”er menneskets liv i personlig samfunn med Gud. Den er en anerkjennelse av Gud i alle våre plikter. Den er det båndet som forener Gud og mennesket. Det er troen som griper Guds nærvær, og byr ham velkommen i alle menneskelivets forhold. Det er Guds liv i menneskets sjel som åpenbarer seg daglig i praktisk moral.”
”Hva er dog,” spurte jeg, ”forskjellen mellom kristendom og teologi?”
Abraham sa:
”Kristendom refererer til Gud i menneskets liv og hjerte som hengir seg til lydighet til all Guds vilje.”
”Teologi,” sa Moses, ”er et vitenskapelig system som behandler Gud og de lover som mennesket blir frelst ved. Allikevel kan et menneske være en teolog, som mange av de skriftlærde og fariseerne, uten å oppleve kristendommen. Kilden til all sann teologi er Gud selv i de åpenbaringer han har gitt til mennesket.”
Deretter talte Paulus, og sa:
”Disse åpenbaringene er både naturlige og overnaturlige. Naturlig teologi behandler Gud og hans egenskaper som naturen underviser dem. For nesten nitten hundre år siden skrev jeg: ”For de synlige ting av ham kan klart sees fra verdens skapelse av, og blir forstått ved de ting som er skapt – ja, selv hans evige guddommelighet.” Romerbrevet 1, 20 (engelsk oversettelse). Så de er uten unnskyldning.
Men skriftene er den sanne kilde til den riktige teologiske undervisning iblant menneskene på jorden. De er guddommelig inspirerte åpenbaringer til menneskene. Den omhyggelige tolkning av dem åpenbarer Gud for menneskene, slik vi har funnet ham etter hundreder av års bekjentskap med ham her. De åpenbarer hans sanne natur, egenskaper, forhold til og behandling av mennesket, dets forhold til og plikter overfor Gud og sine medmennesker, og taler også om vår framtid, slik vi nå alle opplever den, med dens belønninger, og også den straff som måles ut for de ubotferdige.”
Ved dette talte jeg og sa:
”Det har vært så mye splid og kritikk av skriftene i de siste ti årene, så jeg er glad jeg har det privilegium å kunne spørre dere, som skrev så mye av dem, om deres ekthet og autentiske autoritet fra Gud til mennesker.”
Moses var den første til å tale. Han sa:
”Det var mange som argumenterte og ville finne feil i min egen tid. Det var ikke noe bevis som kunne tilfredsstille dem. Det finnes mysterier i åpenbaringen så vel som i den ytre skapelse. Jeg visste at jeg var kalt og i direkte oppdrag fra Gud, og lovens bøker ble skrevet etter hans uttrykkelige befaling. Josva var min etterfølger og gikk fram i sitt ansvarsområde, utnevnt av vår Guddommelige Herre, og hans budskap og skrifter hadde forord som disse: ”Så sier Herren, Israels Gud.”
Samuel, profeten og seeren i Israel, var tidlig kalt av Gud, og talte med autoritet fra himmelen. Alle profetenes bøker er satt sammen av direkte budskap fra Gud. Vår Herre sendte oss ut, og anerkjente fullt ut hele innholdet av våre skrifter, inkludert de gammeltestamentlige skrifter.
Han ga den høyeste ære til disse gamle beretninger, som han fullt ut har fortalt meg. Hans segl er satt på dem, og de vil stå for evig. Du behøver ikke frykte for at skriftene noensinne vil komme under menighetens føtter på grunn av de skeptiskes bestrebelser. Gud har reservert for seg selv makten til å få jorden til å åpne sin munn og sluke onde menneskers råd og renkespill, som i Korah, Datan og Abirams dager.”
”Virkelig,” sa Paulus, ”Vår Herre ga sin fulle sanksjon til hver jota og bokstav i loven og profetene, og foreskrev Mose forordninger som bindende for hele jødefolket. Han siterte skriftene til nesten hver eneste av profetene, fra Moses til Malakias, og anerkjente deres fulle autoritet som Guds ord, og ga dem den bestemte tittel: ”Skriftene”, som er forskjellig fra alle andre skrifter. Som vår Herres apostler og evangelister anerkjenner vi fullt ut deres guddommelige opprinnelse, og vi siterte fra dem og skrev dem ned og forkynte fra dem, og viste til dem som autoritet i alle spørsmål angående troen. Vi erklærte at de var Guds tale, og gitt slik som den Hellige Ånd talte gjennom sine hellige tjeneres munn i gammel tid. Dette er uttrykkelig uttalt av David, av Esaias, og av alle de hellige profeter.”
Peter talte nå, og sa:
”Dere vil huske at jeg i et av mine brev talte om vår Herres forklarelse på det hellige fjell, og om den stemmen som talte fra himmelen og stadfestet at denne Jesus var Guds Sønn. Vårt samstemte vitnesbyrd skulle ha vært tatt imot av enhver jøde. 1. Pet. 1, 17-21. Og allikevel erklærte jeg så at skriftene var et ennå sikrere profetisk ord, og jeg formante dem til å akte på disse åpenbaringene, fordi de fullt ut talte om Kristus, vår Herre.”
”Det er,” sa Peter, ”positive bekreftelser for inspirasjonen og autoriteten i alle det nye testamentets skrifter. Hva de fire evangelistene skrev, var under øyesyn og overvåking av vår Herre, skjønt det ikke kom under offentlig bemerkelse før mange år etter himmelfarten. Et særlig løfte om den hellige ånds nærvær og hjelp var gitt til alle apostlene. Sannhetens Ånd, som slik ble lovt, skulle frambringe i erindringen alt det Herren hadde lært oss, og de skulle undervise oss om alle ting. Gamle sannheter skulle bringes til vårt sinn, og nye sannheter bringes fra kildene der oppe til hans særlige glede. På grunn av denne utrustningen la Herren en autoritet i våre ord som i sitt eget og de tidligere profeters. Det nye testamentets forfattere identifiserer alltid sine ord med Den Hellige Ånds, og erklærer sine budskap som sannhet i Guds ord, det Herrens ord som forblir for evig. Så det kom alt sammen fra Gud. Ordene ånder hans godhets rene ånd og bærer hans autoritetsmerke, og de vil stå for alltid (Scott, 2000, s. 178 -183).”
Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet. Moss: Esca Forlag.