Emanuel Swedenborg (1688-1772) om egenkjærlighet, nestekjærlighet og kjærlighet til verden

Emanuel Swedenborg om

egenkjærlighet, nestekjærlighet

og kjærlighet til verden

Emanuel Swedenborg skriver:

"Alle som holder til i helvetene er i det onde og det falske som kommer av det. Det er ingen der som er i det onde og samtidig i det sanne. Mange onde mennesker har i verden kjennskap til de åndelige sannhetene, det vil si til kirkens sannheter, siden de lærte om dette først i barndommen og senere fra prekener og fra å ha lest i Ordet. Etterpå har de snakket med andre om det. Noen av dem forledet til og med andre til å tro at de var kristne i hjertet fordi de hadde lært å snakke om sannhetene med tilgjorte følelser, men også oppført seg ærlig som om de var motivert av en åndelig tro. Men de av dem som inni seg hadde vært fiendtlige til disse sannhetene, og som omhyggelig holdt seg fra å gjøre det onde som overensstemmer med deres tankesett kun av hensyn til samfunnets lover, eller for sitt eget gode ryktes skyld, for egen ære eller for at de kunne tjene på det, de var alle onde i hjertet. Det var bare i det kroppslige og ikke i det åndelige de var i det sanne og det gode. Så når det utvendige kles av dem i det andre livet og deres indre kommer frem, så er de fullstendig oppslukt av det onde og falske og de bryr seg ikke om det som er sant og godt. Da kan man se at det sanne og gode bare var en del av erindringen deres liksom noe de hadde hørt om, at de bare trakk det frem når de snakket med andre, og lot som de gjorde gode gjerninger som om de var motivert av en åndelig kjærlighet og tro.

Når slike mennesker blir hensatt i sin indre tilstand, det vil si i det onde i dem, så kan de ikke lenger si noe som er sant. De kan kun si det som er falskt fordi de bare snakker på bakgrunn av det onde i seg. Det er umulig å si noe sant når en vil det onde, fordi ånden deres da bare består av det onde og alt det falske som kommer av det onde.

Hver ond ånd hensettes i denne tilstanden før de kastes ned i helvete (nr. 499-512). Dette kalles å avkles det som er sant og godt. Avkledningen er ganske enkelt en prosess hvor man føres inn i sitt eget indre, det vil si inn i sitt åndelige jeg eller inn i det åndelige i dem. Les mer om dette i nr. 425.

 

Når vi er slik etter døden, er vi ikke lenger menneskeånder slik vi var i den første tilstanden (beskrevet i nr. 491-498), men vi er virkelige ånder. For de er virkelige ånder som har ansikter og kropper som svarer til det indre i sinnet deres. Da er deres utvendige form et avtrykk eller et bilde av deres indre. Åndene er slik så snart de har vært gjennom den første og andre tilstanden som er beskrevet tidligere. Dette betyr at når man ser på dem med åndelige øyne, kan man umiddelbart se hvordan deres indre er, ikke bare ved å se på ansiktet, men også ved å se på kroppen, og enda mer ved å legge merke til talen og faktene. Fordi de nå er seg selv fullt og helt, kan de bare være der det er andre som er slik som dem.

(2) For i den åndelige verden deler man alle følelser og de tankene som kommer av disse følelsene med andre. Åndene dras over mot likesinnede liksom av seg selv, siden det gjøres på grunn av deres egne følelser og de gleder som kommer av dem. De snur seg faktisk i deres retning fordi de på den måten puster inn sitt eget liv, og de trekker da pusten fritt. Dette kan de ikke gjøre om de snur seg i andre retninger. Vi bør kjenne til at i den åndelige verden avhenger kommunikasjonen av i hvilken retning vi vender ansiktet, og at vi har dem fremfor oss som har en liknende kjærlighet som vi har selv. Dette gjelder uansett i hvilken retning vi vender kroppen (nr. 151).

(3) Dette er grunnen til at alle helvetiske ånder vender seg vekk fra Herren og mot det nattsvarte mørket som fins i helvete i stedet for mot denne verdens sol og måne. Derimot vender alle himmelens engler seg mot Herren som sin sol og måne (nr. 123, 143, 144 og 151).

Dette fører oss til den konklusjonen at alle som holder til i helvetene, er innhyllet i det onde og det falske som kommer av det onde, men også at de vender seg mot det de elsker.

 

Når man ser på åndene i helvete i et himmelsk lys, viser de seg i form av sitt onde. Alle er faktisk et bilde av sitt eget onde, siden det indre og det ytre opptrer som en enhet hos hver enkelt. Det dypeste viser seg i det utvendige, slik som i ansiktet, i kroppen, i talen og faktene. Derfor kan man se hvordan enhver er bare ved å se på dem. Generelt er det former for forakt for andre og trusler mot dem som ikke viser dem aktelse. Det er også forskjellige former for hat og hevngjerrighet. Villskapen og grusomheten i deres indre kommer også til syne. Men når andre lovpriser dem, verdsetter dem og dyrker dem, da ser ansiktene deres tilfredse ut og de ser ut til å være glade og fornøyde.

(2) Det er umulig med noen få ord å beskrive hvordan alle disse formene er siden ingen er lik noen andre. Det er imidlertid en allmenn likhet mellom mennesker som er i samme slags ondskap, og som derfor er i det samme helvetiske samfunn, noe som fungerer som en felles bakgrunn som gir ansiktet til hvert individ en overordnet likhet. Allment sett er ansiktene deres fryktinngytende, like tomme for liv som kadavre. Noen av ansiktene er svarte; noen brenner som små fakler; noen er vansiret av blemmer, vorter og sår. Mange har ikke engang synlige ansikter, men bare noe hårete eller benete som er i stedet for ansiktet. Hos andre igjen er det bare tennene som syns. Kroppen deres er like forferdelig, og talen er enten fylt av sinne eller hat og hevnlyst, for alt de sier kommer av det falske i dem, og toneleiet kommer av den onde viljen deres. Kort sagt er de alle bilder av sitt eget helvete.

(3) Jeg har ikke fått lov til å se hvordan helvete ser ut som en helhet. Jeg har kun blitt fortalt at liksom himmelen som helhet likner ett enkelt menneske (nr. 59-67), ser helvete i sin helhet ut som en enkelt djevel og kan fremstilles som bildet av en enkelt djevel (nr. 544). Jeg har imidlertid sett hva slags form spesielle helveter eller helvetiske samfunn har, for ved inngangen (som kalles helvetes port) sees ofte et monster som i det generelle likner formen til de som er innenfor. Villskapen til de som holder til der anskueliggjøres på så fryktinngytende og forferdelige måter at jeg avholder meg fra å snakke om det.

(4) Man bør likevel vite at helvetiske ånder ser slik ut i himmelsk lys, men at de for hverandre ser menneskelige ut. Dette gjør Herren av barmhjertighet, for at de ikke skal se så frastøtende ut for hverandre som de gjør for englene. Men det de ser er en villfarelse, for så snart en eneste solstråle slippes inn fra himmelen, forandrer deres menneskelige former seg til noe monsterliknende slik de egentlig er i sitt indre (slik det er beskrevet tidligere). For i det himmelske lyset ser alt ut slik det virkelig er. Dette er også grunnen til at de unngår det himmelske lyset og dukker ned i sitt eget lys som likner brennende kull, eller noen ganger lyset fra brennende svovel. Men også dette lyset forvandler seg til stummende mørke når bare noe himmelsk lys strømmer inn. Dette er grunnen til at helvetene sies å ligge i halvmørke eller i mørke, og hvorfor det med ”halvmørke” og ”mørke” menes den type falskheter fra det onde som er karakteristisk for helvete.

 

Etter å ha undersøkt de misdannede formene til åndene i helvetene (som tidligere nevnt er dette former for forakt for mennesker som ikke respekterer dem eller verdsetter dem, samt hat og hevnlyst mot de som ikke liker dem), så har det blitt klart for meg at de generelt sett er former for egenkjærlighet og for kjærlighet til verden. De ondskapene som er opprinnelsen til de individuelle formene, kan alle føres tilbake til disse to former for kjærlighet. Jeg har også fått høre fra himmelen, noe jeg har fått underbygget gjennom en rekke erfaringer, at disse to former for kjærlighet, nemlig kjærlighet til seg selv og til verden, virkelig er det som styrer i helvetene og også utgjør helvetene. På samme måte har jeg lært at de to formene for kjærlighet som utgjør de helvetiske kjærlighetene og de to formene som utgjør himmelsk kjærlighet, er rake motsetninger.

 

Først lurte jeg på hvorfor egenkjærlighet og kjærligheten til verden er så djevelske, og hvorfor menneskene som er i dem virker så fryktinngytende. For i verden tenker vi knapt over egenkjærligheten. I stedet tenker vi i utvendig forstand på det vi kaller hovmod som vi tror er den eneste formen for egenkjærlighet, siden den er så lett gjenkjennelig. Ikke bare det, men om ikke egenkjærligheten uttrykker seg som hovmod, så tror vi i verden at den er en livgivende ild som ansporer oss til å få en høy stilling i samfunnet og gjøre nytte for oss. Vi tror at om vi ikke så noen mulighet til å få anerkjennelse og ære, ville vi bli sløve i sinnet. Folk spør: ”Hvem ville gjøre noe verdifullt, nyttig eller bemerkelsesverdig om det ikke var for å bli rost eller sett opp til av andre enten åpent eller i det minste i tankene? Kan dette komme fra noe annet enn fra den brennende lengselen etter berømmelse og ære, det vil si på grunn av en selv?” Dette er grunnen til at mennesker i verden ikke innser at i seg selv er egenkjærligheten den kjærligheten som råder i helvetene og som utgjør helvetene inni oss.

Siden dette faktisk er tilfellet, vil jeg først beskrive hva egenkjærlighet er, og så forklare hvorfor alt ondt og falskt kommer fra denne kjærligheten.

 

Egenkjærlighet er å ville bare seg selv godt, ikke andre om ikke dette tjener en selv. De ønsker verken kirken, fedrelandet eller noe annet menneskelig samfunn noe godt. Det er også å hjelpe andre bare på grunn av et ønske om å oppnå et godt rykte, ære og berømmelse. Om vi ikke ser slike fordeler i det vi gjør for andre, sier vi inni oss: ”Hva angår dette meg? Hvorfor skal jeg gjøre det? Hvilken nytte kan jeg ha av det?” Derfor gjør vi det ikke. Ut fra dette kan vi se at de som er i egenkjærlighet, elsker verken kirken eller fedrelandet eller fellesskapet eller de nyttige tingene som de selv gjør. De elsker bare seg selv. Den eneste gleden de har er å tilfredsstille sin egenkjærlighet, og siden det som kommer av kjærligheten utgjør menneskelivet, er livet deres et liv i egenkjærlighet. Et liv i egenkjærlighet er et liv i egoisme, og et liv i egoisme er i seg selv ikke annet enn ondt. De som elsker seg selv elsker også sine egne. Det vil særlig si barna og barnebarna og allment sagt alle som er ens med dem, de som de kaller ”mine”. Å elske dem er faktisk å elske seg selv, for de ser på dem som en del av seg selv og de legger vekt på seg selv i andre. Disse ”andre” som de også gjør krav på, innbefatter alle som roser, ærer og som slesker med dem.

 

Vi kan slutte oss til hva egenkjærlighet er ved å sammenlikne den med himmelsk kjærlighet. Himmelsk kjærlighet er å elske å gjøre nyttige ting for det nyttiges egen skyld, eller å gjøre gode ting for kirken, for fedrelandet, for fellesskapet og for våre medmennesker for deres egen skyld. For dette er virkelig å elske Gud og elske våre medmennesker, siden alt det nyttige og gode vi gjør kommer fra Gud, og er den neste som vi skal elske. Men de som i motsatt fall elsker å gjøre alt dette på grunn av egenkjærlighet, er liksom tjenere som bare venter på anerkjennelse siden det er dette de er ute etter. Av dette følger at de som er i egenkjærlighet ønsker at kirken, fedrelandet, fellesskapet og andre mennesker bare skal være tjenere for dem og ikke omvendt. Så i den utstrekning noen er i egenkjærlighet, fjerner de seg fra himmelen fordi de beveger seg vekk fra den himmelske kjærligheten.

 

Men i den grad vi er i himmelsk kjærlighet, i samme grad ledes vi av Herren, ettersom den himmelske kjærligheten er den kjærligheten som Herren er i og som kommer fra ham. Himmelsk kjærlighet innebærer jo å elske alle nyttige og gode gjerninger, og at man gleder seg i sitt hjerte når man gjør dem for kirken, fedrelandet, fellesskapet eller for sine medmenneskers skyld. Om vi derimot er i egenkjærlighet, det vil si at vi gjør nyttige og gode ting for vår egen del, så ledes vi av oss selv. Og i den utstrekning vi ledes av oss selv, ledes vi ikke av Herren. Det følger av dette igjen at jo mer vi elsker oss selv, dess mer fjerner vi oss fra det guddommelige og fra himmelen.

Å bli ledet av seg selv vil si å bli ledet av vår egoisme, og vår egoisme er ikke annet enn det onde. Det er i virkeligheten vår onde arv som gjør at vi elsker oss selv mer enn Gud, og verden mer enn himmelen.

Vi er fullstendig i egenkjærlighet og følgelig i det onde vi har arvet om vi tenker på oss selv når vi gjør det gode vi gjør, for vi legger da vekt på oss selv og fjerner oss derved fra det gode vi gjør og ikke stikk motsatt. Da er det gode vi gjør et bilde av oss selv og ikke et bilde av det guddommelige. Dette har jeg også fått bekreftet gjennom erfaringer. Det er enkelte onde ånder som lever i et område under himlene som ligger midt mellom nord og vest og som er spesielt dyktige i å villede rettskafne ånder til å tjene deres egen egoisme og som gjennom det får dem til å være opptatt av forskjellige former for ondskap. De gjør dette ved å få dem til å bli svært opptatt av å tenke på seg selv, enten åpent ved å rose dem og skryte av dem eller i det skjulte ved å få dem til å tenke på seg selv. I den grad de lykkes i dette, så klarer de å vende de rettskafnes ansikter vekk fra himmelen, de formørker forstanden deres og kaller det onde frem fra deres indre.

 

At egenkjærligheten er det motsatte av nestekjærligheten, ser man av hva slags opprinnelse og vesen disse to formene for kjærlighet har. For de som er innpakket i egenkjærlighet, begynner nestekjærligheten hos dem selv. De sier at enhver er seg selv nærmest, og de strekker seg mot alle som vil alliere seg med dem, men dette reduseres avhengig av i hvor stor grad de andres kjærlighet forener seg med deres. De ser på alle som er utenfor deres egen gruppe som ubetydelige, og de som gjør motstand mot dem og den ondskapen de har, ser de på som fiender. Det spiller ingen rolle hvordan disse faktisk er, hvor vidt de er kloke og oppriktige eller ærlige og rettferdige.

En åndelig kjærlighet til nesten begynner med Herren. Med Ham som senter sprer kjærligheten seg ut til alle som er forent med Ham i kjærlighet og tro. I hvor stor grad den sprer seg, er avhengig av kvaliteten på kjærligheten og troen.

Vi kan ut fra dette se at en nestekjærlighet som har seg selv som utgangspunkt, er stikk motsatt av en kjærlighet som har Herren som sitt utgangspunkt. Den første kommer av det onde siden den kommer fra vår egoisme, mens den siste kommer av det gode siden den kommer fra Herren som er selve det gode. Vi kan også se at en nestekjærlighet som kommer fra oss selv og fra vår egoisme, er en fysisk form for kjærlighet, mens en nestekjærlighet som kommer fra Herren, er en himmelsk form.

Kort sagt, når vi er i egenkjærlighet, utgjør denne kjærligheten hodet vårt, og himmelsk kjærlighet føttene som vi står på. Og om ikke den himmelske kjærligheten tjener oss, så tramper vi den under føttene. Dette er grunnen til at de som kastes ned i helvete, stuper ned med hodet vendt nedover mot helvete og føttene opp mot himmelen (nr. 548).

 

Egenkjærligheten er dessuten slik at i den grad man gir den frie tøyler, det vil si i den grad man fjerner de ytre bånd som består i frykt for loven og for lovens straff, samt i redsel for å miste sitt gode navn og rykte, sin ære, sitt arbeid og lønn og dermed sitt livsgrunnlag, i samme grad ruser egenkjærligheten helt frem dit hvor den ikke bare vil herske over hele jorda, men også over himmelen. Den vil til og med være selve det guddommelige. Den kjenner verken grenser eller begrensninger. Dette ligger latent i alle som er i egenkjærlighet, selv om de ikke viser det i verden, for der holdes det i sjakk slik vi har beskrevet.

Vi kan ikke unnlate å se at det er slik hos mennesker som har makt eller hos konger som ikke holdes tilbake av slike begrensninger. De stormer frem som villstyringer og underlegger seg så mye land og så mange kongedømmer som de bare klarer, og de drømmer om uendelig makt og ære. Dette er enda klarere i det moderne Babylon, som har utvidet sitt herrevelde helt til himmelen og gjør for sin egen del krav på all guddommelig makt Herren har, og attrår stadig mer.

Leseren kan i den vesle boka Om dommedag og det ødelagte Babylon se at slike mennesker helt og holdent er mot det guddommelige og himmelen, og at de foretrekker helvete når de kommer til det andre livet etter døden.

 

Forestill deg et samfunn hvor det bare er slike mennesker; alle er fulle av egenkjærlighet; de bryr seg ikke det minste om andre om de ikke har fordel av det selv. Du ser at deres kjærlighet ikke er annerledes enn den kjærligheten som tyvene har til hverandre. Så lenge de agerer sammen, omfavner de hverandre og kaller hverandre venner, men så snart de slutter å agere sammen, så snart de ikke kan underordne seg hverandre, angriper de hverandre og hogger hverandre ned. Når det indre i dem, det vil si sinnet deres, granskes, så kommer det tydelig frem at de er fulle av uforsonlig hat til hverandre. Inni seg ler de av alt som er rettferdig og ærlig; det samme gjør de med det guddommelige som de skubber til side som om det ikke har noen betydning. Dette kommer enda tydeligere frem i det samfunnet i helvete der disse holder til. Dette vil bli beskrevet nå straks.

 

De innerste lag av tankene og følelsene til de som elsker seg selv over alt, er vendt mot dem selv og mot verden, og er følgelig vendt vekk fra Herren og fra himmelen. De er derfor besatt av alle slags former for ondskap. Dette fører til at det guddommelige ikke kan strømme inn i dem. For om det strømmer inn, så blir dette straks oversvømmet av tanker om det egne, og det vil bli druknet av ondskap som kommer fra deres selvopptatthet. Dette er grunnen til at de alle i det andre livet ser vekk fra Herren, og mot det tette mørket som er i stedet for verdens sol og som er det stikk motsatte av himmelens sol som er Herren (nr. 123). Med ”tett mørke” menes det onde, og med ”verdens sol” menes egenkjærlighet.

 

Generelt sett er de former for ondskap som er karakteristisk for de som er i egenkjærlighet, forakt for andre, misunnelse, bryskhet mot alle som ikke støtter dem i ett og alt, og fiendskap på grunn av dette, forskjellige former for hat, hevngjerrighet, list, svikefullhet, hjerteløshet og grusomhet. Når det dreier seg om religiøse anliggender, består ikke disse ondskapene kun av forakt for det guddommelige og de guddommelige gaver som er det sanne og det gode som kirken står for. Det dreier seg også om en vrede mot disse tingene, en vrede som etter at de blir ånder går over til hat. Da er det ikke bare det at de ikke utstår å høre om det sanne og det gode, men de brenner av hat mot dem som erkjenner og dyrker det guddommelige.

Jeg snakket med en ånd som hadde hatt mye makt i verden, og som hadde elsket seg selv enda mer enn det som er vanlig. Bare han hørte noen nevne ordet guddommelig, og ganske spesielt når han hørte noen nevne ordet Herren, ble han grepet av et slikt rabiat sinne og hat at han brant etter å drepe. Når denne mannens kjærlighet fikk frie tøyler, ønsket han å være djevelen selv, for da kunne han tilfredsstille sin kjærlighet til stadig å angripe himmelen. Mange som kommer fra den katolske kirken ønsker i det andre livet dette etter at de har innsett at Herren har all makt, og at de ikke har noen selv.

 

Noen ånder viste seg for meg i de områder som ligger mot vest og sør. De sa de hadde nytt stor ære i verden, og at de fortjente å få fortrede fremfor andre, og å kunne befale over andre. De ble deretter gransket av engler for å finne ut hvordan de var i sitt indre. Det viste seg at i sin virksomhet på jorda hadde de aldri brydd seg om å bruke de høye stillingene de hadde til annet enn å tjene seg selv. Dette betydde at de hadde satt seg selv fremfor den nytten de gjorde. Men siden de var fulle av lyst til å bli satt over andre, fikk de lov til å slutte seg til en gruppe som diskuterte noen svært viktige statsanliggender. Det viste seg imidlertid at de ikke la den minste vekt på det tema de diskuterte, og de klarte ikke å se sakene slik de var. De sa heller ikke noe ut fra den nytten noe hadde, men snakket bare ut fra sin selvopptatthet. Deres oppførsel var motivert av et ønske om å innsmigre seg. Disse ble fjernet fra sine oppgaver og fikk beskjed om å finne seg en plass et annet sted. Derfor dro de enda lenger vestover. Enkelte steder ble de tatt imot, men hver gang fikk de høre at de ikke tenkte på andre enn seg selv, at de ikke tenkte på de sakene som var fremme. Dette betydde at de var dumme, akkurat som andre sanselige og kroppsfikserte ånder. Hvor som helst de kom, ble de avvist på grunn av dette. Etter hvert ble de mer og mer forkomne og de begynte å gå rundt og be om almisser.

Enda en gang fikk jeg se at uansett hvor klokt enkelte i verden gir inntrykk av å snakke ut fra egenkjærlighet, er det utelukkende på grunn av erindringen og ikke fra fornuftens lys de snakker. Når man ikke lenger får lov til å bruke noe fra den naturlige erindringen i det andre livet, så er disse dummere enn andre fordi de har avskåret seg fra det guddommelige.

 

Det er to måter å ha makt på. Én består av kjærlighet til vår neste, den andre av kjærlighet til seg selv. I sitt vesen er disse to former for kjærlighet rake motsetninger. Et menneske som styres av nestekjærlighet, vil alle vel og elsker ingenting mer enn å være til nytte, det vil si å tjene andre. Å tjene andre vil si å ville andre vel og være til nytte, om det er i kirken, fedrelandet, fellesskapet eller medmenneskene. Dette er deres kjærlighet og det som gleder dem i hjertet. Når slike mennesker får høye stillinger, fryder de seg over det, men gleden er ikke på grunn av verdigheten, men på grunn av at de nå kan gjøre mer nytte for seg og det på en mer omfattende måte. Det er dette som menes med å ha makt i himlene.

(2) De som derimot lar egenkjærligheten lede dem til å få makt, ønsker ingen andre enn seg selv godt. All nytte de gjør, gjør de utelukkende for sin egen ære og berømmelse, for det er bare dette som betyr noe for dem. For dem er det å hjelpe andre bare et middel til at de selv skal tjenes, æres, og at de skal kunne herske. De streber ikke etter høye stillinger for det gode de da kan gjøre for fedrelandet og kirken, men for at de kan være høyt på strå, at de kan stråle, vinne ære og berømmelse, og på den måten glede seg over seg selv.

(3) Å elske å ha makt blir værende i oss også etter at vi dør. De som i verden hadde en ledende stilling på grunn av nestekjærlighet, blir betrodd makt i himlene. Men det er faktisk ikke de selv som har makt, men det nyttige som de elsker. Og der nytten styrer, der styrer Herren. De som imidlertid hadde en autoritet grunnlagt på egenkjærlighet, kommer etter døden til helvete og er der elendige slaver. Jeg har sett folk som hadde makt i verden bygd på egenkjærlighet bli kastet ned blant de mest elendige. Noen av dem bodde på møkkadynger.

 

Når det gjelder kjærlighet til verden, så er den ikke i like høy grad i motsetning til himmelsk kjærlighet, fordi det ikke ligger så mye ondskap skjult i den.

Kjærlighet til verden består i å sikre seg det som andre eier med alle tilgjengelige midler. Det vil si å legge hele sjelen i det å ha rikdommer og å tillate at verden fjerner oss fra den åndelige kjærligheten som er nestekjærlighet, og følgelig fra himmelen og det guddommelige.

Denne kjærligheten har imidlertid mange former. Vi kan elske rikdommen fordi man gjennom den kan oppnå en høyere stilling i samfunnet, om det er det vi streber etter. Den kan være en kjærlighet til utmerkelser og hedersbevisninger siden dette er en måte å få rikdommer på. Det kan være en kjærlighet til rikdom på grunn av de mange fornøyelser dette kan gi en. Det kan være kjærlighet til rikdom ganske enkelt for rikdommens egen skyld, noe som er en gnieraktig kjærlighet, og så videre. Formålet som ligger til grunn for jakten på rikdom, er det som kalles rikdommens nytte. Og det er dette formålet som gir kjærligheten sin kvalitet. Alt annet tjener kun som midler (Swedenborg, 2011, s. 461-472)."

Kilde: Swedenborg, Emanuel. (2011). Himmel og helvete. Oslo: Vidarforlaget.