Kapittel 1 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham

Kapittel 1

Jakten etter lykken


Billy Graham skriver:

"En fransk filosof sa for en tid siden: ”Hele verden er på vanvittig jakt etter trygghet og lykke.” Presidenten ved Harvard universitet har sagt: ”Verden leter etter noe å tro på og noe å synge om.”

En millionær i Texas bekjente: ”Jeg trodde penger ville gi meg lykke – men jeg har tatt storlig feil.” En berømt filmstjerne utbrøt: ”Jeg har penger, skjønnhet, berømmelse og popularitet. Jeg burde være den lykkeligste kvinnen i verden, men jeg er ulykkelig. Hvorfor?” En av de mest fremstående sosiale lederne i Storbritannia sa: ”Jeg har totalt mistet lysten, enda jeg har så mye å leve for. Hva er årsaken?” En mann konsulterte en psykiater. Han sa: ”Doktor, jeg er ensom, motløs og ulykkelig. Kan De hjelpe meg?” Psykiateren foreslo at han skulle ta en tur til sirkus for å se en berømt klovn som folk sa kunne få den mest fortvilede i godt humør. Pasienten svarte: ”Det er jeg som er den klovnen.” En student uttalte: ”Jeg er 23 år. Jeg har opplevd nok til å være gammel, og jeg er allerede trett av livet.” En berømt gresk danser sa en gang: ”Jeg har aldri vært ensom, men det som min hånd skalv etter å gripe, mine øyne gråt etter å finne og den freden og lykken mitt hjerte skrek etter å eie, har jeg aldri funnet.” En av verdens store statsmenn sa til meg: ”Jeg er en gammel mann. Livet har mistet sin mening. Nå skal jeg snart ta det skjebnesvangre skrittet inn i det ukjente. Unge mann, kan De gi meg en stråle av håp?”

Vår materialistiske verden farer videre med sin evige lengsel etter lykken! Jo mer kunnskap vi får, jo mindre visdom ser det ut til at vi har. Jo mer vi trygger vår økonomi, jo mer tar kjedsomheten overhånd. Jo flere fornøyelser vi kaster oss ut i, jo mindre tilfredse er vi med livet. Vi er som et urolig hav som kan finne litt fred her og litt glede der, men ingenting varig og tilfredsstillende. Og så fortsetter vi å søke! Menneskene fortsetter å drepe, lyve, bedra, stjele og drive krig for å mette sin lengsel etter makt, glede og rikdom, og tror at de derved skal kunne vinne fred, trygghet, tilfredsstillelse og lykke for seg selv og sine.

Men dypt inne i oss er det en svak røst som sier: ”Vi er ikke skapt til dette – vi er skapt til noe bedre.” Vi har en mystisk følelse av at det er en kilde et eller annet sted som inneholder den lykken som gjør livet verd å leve. Vi fortsetter å si til oss selv, at et eller annet sted, en eller annen gang, vil vi snuble over hemmeligheten. Noen ganger tror vi at vi har funnet den – men oppdager at det bare var et bedrag som etterlot oss desillusjonerte, rådville og ulykkelige.

Den lykken som gir livet varig verdi, er ikke den overfladiske lykken som er beroende av ytre omstendigheter. Det fins en lykke og tilfredsstillelse som fyller sjelen selv under de ulykkeligste omstendighetene og de bitreste omgivelsene. Det er den lykken som ler når alt går imot og som kan smile gjennom tårer. Den lykken som vår sjel lengter etter, er en lykke som ikke er beroende av om det lykkes eller mislykkes for oss, en lykke som er rotfestet dypt i vårt eget indre vesen og gir indre avspenning, fred og tilfredsstillelse, uansett de problemene som omgir oss. En slik lykke er ikke avhengig av ytre stimulans.

Ved mitt hjem er det en kilde som gir like mye vann til alle tider av året. Det kan renne store elver like ved siden av, men de gir ikke mer vann til kilden. Og selv gjennom en lang sommers tørke avtar den ikke. Den er alltid likedan. Slik er den lykken vi behøver.

Menneskene er instinktmessig utilfredsstillet uten minst tre ting: For det første, fordi vi ble skapt i Guds bilde, er mennesket en fortapt og ensom vandringsmann på jorden uten samfunn med sin skaper, i hvis bilde han ble skapt. Det er ikke nok å ha en uklar fornemmelse av at han eksisterer. Mennesket må bli forvisset om at det ikke er alene i verden, at en større intelligens og makt leder dets skjebne.

For det andre er mennesket forvirret uten sannheten. Han behøver sannheten, som ikke dyrene behøver – og ikke bare sannheten om den fysiske vitenskap og matematikk, men sannheten om seg selv, sitt opphav, sin bestemmelse, sine kamper og sin framtid.

For det tredje behøver mennesket fred. Ikke bare en udefinerbar såkalt sinnsro – men en fred som løser oss fra alle livets distraherende konflikter og farer, en fred i sjelen som gjennomtrenger hele vårt vesen, en fred som gjør seg gjeldende under livets prøvelser og byrder.

Åtte ganger i saligprisningene bruker Jesus ordet salig. Dette ordet salig kunne ha vært oversatt ”lykkelig”, skjønt det har et langt rikere innhold enn det vi til daglig mener med ordet ”lykkelig”. På den måten vokter ordet salig dette begrepet mot å forringes og forandres. Hans første ord var: ”Lykkelige er dere”. Og så fulgte Jesu formular for lykke. Det er klart at hvis noen virkelig har vært lykkelig og salig, så var det Jesus. Han kjente lykkens hemmelighet, og i disse saligprisningene åpenbarer han den for oss.

Saligprisningene er ikke hele Jesu lære, heller ikke bergprekenen i sin helhet. Vi har nettopp kommet gjennom en generasjon hvor ærlige mennesker gjorde den store feilen å tro at Jesus i første rekke var en sosial reformator, og at han bare kom for å være et eksempel på det ideelle liv. Men han var mye, mye mer. Han er Frelseren som døde for syndere, idet han bar deres overtredelser opp på korset. Han døde for å frelse mennesker som hadde sviktet det guddommelige idealet og som i sin ugjenfødte natur ikke hadde noen mulighet for å finne den igjen.

Den beste moderne forskning oppdager på nytt at Bergprekenen, så vel som saligprisningene, ikke kan isoleres fra Jesu frelsesgjerning. Det gamle testamentet hadde lært at Jesus skulle være saktmodig. Han skulle forvandle sorgen til glede, og rettferdighet skulle være hans mat og drikke, selv på korset var dette hans dypeste hunger og tørst.

Jesus er i virkeligheten saligprisningenes fullkomne menneske. Bare han, i menneskeslektens historie, opplevde fullt ut det han forteller oss om livets lykke og salighet. Det han forteller, sier han som Frelseren som har løskjøpt oss og som byr de som bekjenner seg å være hans disipler å følge i hans spor.

Kristi budskap var revolusjonerende da han var her nede på jorden. Hans ord var enkle og likevel så dype. Og de rystet menneskene. Ordene ble enten mottatt med glede eller forkastet i raseri. Menneskene var aldri de samme etter at de hadde lyttet til ham. De var enten verre eller bedre. Enten fulgte de ham i kjærlighet eller vendte seg bort i raseri og indignasjon. Det var noe i hans evangelium som egget menn og kvinner til avgjort handling. Han erklærte at ”den som ikke er med meg, er imot meg”.

De menn som fulgte ham, var enestående i sin generasjon. De vendte opp ned på verden fordi deres egne hjerter hadde kommet i det rette forholdet til Gud. Verden har siden aldri mer vært den samme. Historien tok en skarp vending til det bedre. Menneskene begynte å oppføre seg som mennesker. I kristendommens spor fulgte verdighet, edelhet og ære. Kunst, musikk og vitenskap begynte å utvikle seg stimulert av denne nye fortolkningen av livets mening. Menneskene begynte etter lange tider på nytt å likne det ”Guds bilde” som de var blitt skapt i. Samfunnet begynte å bli preget av kristen innflytelse. Urettferdighet, umenneskelighet og intoleranse ble fordrevet av den tidevannsbølgen med åndelig kraft som strømmet ut fra Kristus.

Århundrer har gått siden denne første bølgen av åndelig liv. Kristendommens strøm har flytt uten stans, enkelte ganger i flo, men oftere i fjære. Menneskelige tillegg har kommet inn i den og besudlet og vanæret den. Deisme, panteisme, og senere, humanisme og bråkete naturalisme har flytt som skitne strømmer inn i hovedstrømmen av kristne tanker, slik at det er vanskelig for verden å skille det ekte fra det uekte.

De virkelige kristne var ganske sikkert lykkelige mennesker! Vår generasjon er vel bevandret i kristen terminologi, men står tilbake når det gjelder å praktisere Kristi prinsipper og lære. Vårt store behov i dag er således ikke mer kristendom, men flere virkelige kristne.

Verden kan argumentere mot kristendommen som institusjon, men det fins ikke noe overbevisende argument mot et menneske som gjennom Guds Ånd er blitt lik Kristus. Et slikt menneske er en levende anklage mot tidens selviskhet, rasjonalisme og materialisme. Altfor ofte har vi diskutert med verden om lovens bokstav når vi skulle ha vært Guds levende brev, kjent og lest av mennesker.

Det er på tide at vi finner veien tilbake til kilden og på nytt får del i frelsens legende vannstrømmer.

Jesus sa til kvinnen ved Jakobs brønn: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.” Denne synde-syke, desillusjonerte kvinnen var et bilde på hele menneskeslekten. Hennes lengsel er vår lengsel! Hennes hjerterop er vårt hjerterop! Hennes skuffelse er vår skuffelse! Hennes synd er vår synd! Men hennes Frelser kan bli vår Frelser! Den forlatelse hun fikk kan bli vår! Hennes glede kan bli vår glede!

Jeg inviterer deg til å følge meg på en betagende reise, en eventyrlig oppdagelsesferd! Hva skal vi lete etter? Lykkens hemmelighet. Stedet? Galilea! La oss gå to tusen år tilbake i tiden.

Det er en varm, lummer dag. Den kvelende vinden blåser opp små støvvirvler og fører dem raskt nedover den krokete veien ved den Galileiske sjø. Atmosfæren omkring oss er fylt av forventning. Vinden stryker kjærtegnende den gamle sjøen. Vi hører røster som stiger til opphisselse når venner møtes. Langs alle stier begynner folk å samle seg. Ryktet har kommet ut at Jesus er på vei tilbake til Galilea.

Plutselig kommer han og hans lille følge tilsyne over en bakkekam på veien fra Kapernaum, og straks etter dem store skarer av mennesker fra Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra den andre siden av Jordan.

Ordene går raskt fra munn til munn: ”Jesus kommer!” Nye skarer fra Tiberias, Betsaida og Kapernaum kommer snart til syne og slutter seg til de andre. Sammen følger de etter den lille flokken av enkle menn. Når de når toppen av fjellet, hvor den milde vinden fra slettene stryker over dem, stanser Jesus og gir tegn til at de kan sette seg ned og hvile.

Atmosfæren er spent. Det er et øyeblikk som en vil fange inn og huske hele evigheten. Menneskene hysjer på hverandre i det Jesus stiger opp på toppen av en stor rød klippe og setter seg. På den ensomme veien i dalen tar en kamelrytter fatt på stien mot Tiberias. En stor stillhet faller over skarene mens de ser forventningsfullt på Jesus. Han åpner sin munn og begynner å tale.

Hva han sa der på saligprisningenes fjell langt borte i Palestina skulle gå gjennom historien som de dypeste og mest sublime ord som noen gang er uttalt! Der åpenbarte han lykkens hemmelighet i verdige og enkle ord – ikke en overfladisk lykke for tid og sted, men en lykke som skulle vare i all evighet.

Hans første ord var ”lykkelig”. Øyeblikkelig måtte hans tilhørere ha lyttet i spent undring, slik som også vi ville ha gjort det. På de sidene som følger er det min bønn at du vil gjøre enda mer: åpne dine ører … åpne ditt hjerte … overgi din vilje. Da vil du finne Livet med stor L, du vil oppleve en tilfredsstillelse og glede som jager tomheten ut av ditt daglige liv, og oppdage lykkens hemmelighet! (Graham, 1963, s.11-18)”

Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.