Kapittel 4 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham

Kapittel 4

 

Lykke gjennom saktmodighet

 

”Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.”

 

Billy Graham skriver:

"De fleste av oss søker snarveier til lykken. Vi søker etter overflateverdier i stedet for etter det som ligger dypere gjemt, der hvor de sanne verdiene finnes. Det er helt naturlig for oss å følge den ”minste motstands vei”, og så glemmer vi at både varme og lys er produkter av motstand, en motstand som frigjør livets latente krefter.

Mange av oss likner mannen fra Vesten som hadde et jordstykke. Han slet hardt og lenge med kjøp og salg av gammelt skrap, som han kom over i byens bakgater. Men en dag oppdaget han at jordstykket lå på et oljefelt. Han leide boremannskap, og snart flommet det sorte gullet fram i overflod fra jordens indre. Jordstykket var nå forvandlet til en rikdommens gruve som ikke kjente noen grenser.

I disse saligprisningene har vi en gruve med åndelig gull. Mange synes at det er for godt til å være sant, og går sin vei, for å rote videre på livets overflate hvor de plukker opp skrap i form av gull, glitter og tekniske hjelpemidler. Fordi de ignorerer utfordringen og løftet i disse hemmelighetene til lykken, mister de nøkkelen til et virkelig strålende liv og forblir åndelige fattiglemmer som vrir seg i vånde over ulykken de selv har skapt.

De glemmer at det som skjer inne i dem er meget viktigere enn det som skjer med dem. Fordi de ikke har bygd noen indre festningsverker, faller de som bytte for fienden. De blir fulle av fortørnelse og frykt og skuffelser.

Tror du at Gud ville ha brydd seg med å sende sin Sønn til verden hvis vi hadde vært i stand til å møte livet og evigheten alene? Kristi komme til verden er et bevis på at Gud ikke er tilfreds med at vi er ulykkelige. Han sendte Ham, ikke bare for at vi skulle få evig liv, men for at vi skulle ha liv her og nå, og for at vi skulle ha liv i overflod – Liv med stor L!

Jesu lære var enestående. Han flyttet religionen ned fra det teoretiske planet til det praktiske livet. Han brukte ingen moderne uttrykk eller fraser da han lærte livets vei. Han brukte ikke fraser so: ”Jeg våger å si” eller ”Kanskje det er slik” eller ”Det er min bestemte mening”.

Han talte med myndighet! Han sa det siste ordet! Han talte som den som visste!

Han brukte ikke filosofiens svake og tomme formodninger, som bekjente at de søker sannheten, men villig medgir at de ikke har funnet den. Det var snarere røsten til matematikeren som gir sitt svar uten å nøle fordi beviset ligger i selve problemet.

I denne tredje saligprisningen møter vi ordene: ”Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.” Har du aldri tenkt på at det er lykke i saktmodighet? Ordboken sier at ordet saktmodig betyr ”mild, undergiven og føyelig”. Sannheten er den at de fleste av oss kjenner meget få mennesker som er milde, undergivne og føyelige.

Ville Kristus at hans disipler skulle være som kuede valper som kommer kravlende inn for sin Herre, slått og ynkelige? Er lykke resultatet av tvungen underkastelse? Aldeles ikke!

Jesus mener ikke å si at Gud er en despot som bare blir tilfreds ved å undertvinge mennesker. Intet kunne være fjernere fra sannheten. Det er ingen lykke i å bli tvunget til å gjøre noe som du ikke vil gjøre. Ingen slaver er mer ulykkelige enn de som stadig raser mot sitt slaveri. Det ville være både motstridende mot Guds natur og menneskenes frie vilje å kreve en troskap som ikke blir tilbudt av fri vilje.

Gud er rettferdig. Han vil aldri gjøre vold på vår frihet til å velge mellom evig liv og åndelig død, godt og ondt, rett og galt. Hans endelige mål er ikke bare å ære seg selv, men også å slutte en lykkelig forbindelse med kronen på sitt skaperverk, mennesket. Han vil aldri kreve noe som hindrer menneskenes frihet til å velge.

Eller betyr den saktmodighet som Jesus taler om, svakhet? Betyr det at en spesiell velsignelse blir gitt til de svake, skrøpelige eller skjøre? Aldeles ikke! Disiplene var saktmodige, men ikke svake. De var disiplinerte, men ikke kuet.

Eller tenker Jesus på dem som er godmodige av natur? Det er jo enkelte mennesker som er født med bedre tilbøyeligheter enn andre. Deres milde vesen er ikke så mye en følge av bønn og Guds nåde som av arv. De er snille fordi deres mor eller far eller bestemor hadde et mildt temperament. Dette er en beundringsverdig egenskap, men Jesus tenkte selvfølgelig ikke på disse få heldige som er født med så gode forutsetninger. Det ville bety at mange som har anlegg som sinte vepser, aldri vil kunne oppnå den lykken som han talte om.

Jesus sa, på sin karakteristiske måte, noe ganske sjokkerende og revolusjonerende med ordene: ”Lykkelige er de saktmodige.” Han sa noe som står stikk i strid med vår moderne oppfatning av veien til lykken.

Vi sier: ”Lykkelige er de kloke, for de skal vinne sine venners beundring”, ”Lykkelige er de pågående, for de skal lykkes”, ”Lykkelige er de begavede, for de skal gjøre karriere”, ”Lykkelige er de rike, for de skal finne en hel verden full av venner og få et hus med alle tekniske hjelpemidler”. Jesus sa ikke: ”Vær saktmodig, så skal du arve jorden.” Han visste bedre enn noen annen at saktmodighet var en gave fra Gud, et resultat av en ny fødsel.

Moses var saktmodig, men han var det ikke av natur. Han slo i hjel en egypter i raseri, og mer enn en gang viste han at hans saktmodighet ikke var en naturlig egenskap. Da han fant Israels barn som hadde vendt seg bort fra Herren og tilba avguder, ble han rasende og knuste steintavlene med de ti bud mot klippen. Det er ganske åpenbart at hans saktmodighet var helt motsatt av hans natur. Den var et under av Gud!

Peter var ikke saktmodig av natur. Han ble rasende og hugg øret av en av vaktene som kom for å ta Jesus. Han svor sint da han ble beskyldt for å være en av Jesu disipler. Og likevel ble han en av de mest saktmodigste mennesker og en av de sterkeste og mest mandige representanter for kristendommen. Hvor fikk han sin saktmodighet fra?

Paulus var ikke saktmodig før han ble omvendt. Stolt og brutalt grep han de kristne og søkte å ødelegge dem. Han var fanatisk, egoistisk og pralende. Men da han skrev sitt varme og kjærlige brev til menighetene i Galatia, sa han blant annet: ”Åndens frukt er … mildhet … godhet … saktmodighet (Gal. 5, 23).” Hans saktmodighet var noe Gud-gitt, ikke noe menneskelig.

Det er ikke vår natur å være saktmodige. Det er tvert imot naturlig for oss å være hovmodige og stolte. Det er derfor det er så nødvendig med en ny fødsel for oss alle. Det var derfor Jesus åpnet og direkte sa til Nikodemus og til oss alle: ”Du må fødes på ny (Joh. 3, 7).”

Saktmodigheten begynner der! Du må få en forvandlet natur. Ønsker du denne lykken? Da må du fødes på ny – det er det første skrittet! Hvis du er for stolt, stri og egenrådig til å ta dette første skrittet, vil du ikke være skikket for å arve jorden.

Hvis vi vender oss bort fra Kristi befaling, mister vi automatisk retten til det medfølgende løftet. Det kan ikke ende godt hvis vi starter galt. Hvis det ikke skjer en gjenfødelse, kan vi ikke få del i noen saktmodig natur. Og hvis det ikke er noen saktmodighet, kan det ikke bli noen virkelig lykke.

Hovmodet bærer ulykken med seg. Et hovmodig menneske kan støte andre, men han sårer seg selv verre.

Jeg ble en gang stukket av en bi. Stikket gjorde vondt for meg – men det var verre for bien. Den døde som en følge av det angrepet, men det gjorde ikke jeg.

Jesus ga ingen befaling i denne saligprisningen. Heller ikke sa han: ”Du bør være saktmodig, det er veien til livet.” Nei! Han sa at hvis vi ønsket å finne lykkens hemmelighet, hvis vi ønsker å nyte livet, så er saktmodighet nøkkelen.

Saktmodighet er en edelsten med mange flater. Det er en åndelig egenskap med mange sider. La oss holde denne juvelen av åndelig skjønnhet opp i sannhetens lys, idet vi betrakter dens mangesidige egenskaper.

For det første: Saktmodighet betyr mildhet.

Ordet ”mild” var knapt kjent før kristendommens tid, og ordet ”gentleman” var ukjent. Denne edle karakterkvaliteten er et direkte biprodukt av den kristne tro.

Verden har i de siste årene falt tilbake i en slags barbarisme. Etter hvert som praktisk kristendom avtar, tiltar råskapen og villskapen. Men all denne råskapen som har funnet uttrykk i en serie av blodige og ubarmhjertige kriger, har satt preg på menneskene.

Våre barn får leker som representerer vold: geværer, tanks, krigsfly og soldater. Forlystelsesetablissementene har gjort sitt til utviklingen ved å gi oss filmer fulle av intriger, mord, krig og lovløshet. Ukebladene har slått olje på ilden ved å dramatisere hatet, lystene og lidenskapene i menneskenaturen. Våre tegneserier har gjort sitt til det moralske kaoset ved å utnytte våre barn og gjøre dem opptatt av vold.

Denne tilbakevendingen til barbarismen setter nå sitt preg på store deler av det sosiale livet. Naboer tretter med hverandre. Slåssing er et hovedproblem i skolene, og tenåringenes ”kriger” er blitt en alvorlig trussel for våre byer. Far og mor tretter og kjekler. Hjemmene oppløses. Høye regjeringsrepresentanter i Washington tar del i kjekleri og hete diskusjoner som ikke på noen måte står i stil med deres embetes verdighet.

Hvorfor og hvordan har all denne råskapen kommet inn i vårt sosiale liv? Det er fordi vi har glemt Jesu ord: ”Lykkelige er de saktmodige, for de skal arve jorden.”

Vi har overflod av laster og et minimum av dyder. Vi har skjøvet i bakgrunnen mildhet, høflighet og god moral, mens vi har utviklet vår råskap, villskap og ondskap. Vi har vendt tilbake til barbariet med ”den sterkestes rett” og den filosofien at ”makt er rett”. Vi er rike på kunnskap, men fattige på visdom, rike i å vite hvordan vi skal føre en krig, men står sørgelig tilbake når det gjelder mildhet, saktmodighet og tro. Vi er blitt mekanismer av ergrelse, irritasjon, bitterhet og frykt.

Bibelen sier: ”Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt (Jak. 3, 17).”

Jeg har sett harde og tillukkede mennesker åpne sine hjerter i tro, ta imot Kristus som frelser og bli milde, tålmodige, barmhjertige gentlemen.

Jeg husker fra vårt besøk i London. The Ford Motor Company lånte oss to nye biler og ansatte to sjåfører for å kjøre vårt team til de forskjellige stedene vi skulle. En av sjåførene var en typisk hard og verdslig mann som hadde nytt det meste av det som livet kan by på. Han kom til møtene og så likegyldig mot plattformen med profesjonell kjølighet. Men en kveld måtte han gå inn i bønnerommet og ta sin beslutning om å velge Kristus. Du skulle sett hvilken forandring det ble med ham! Hans hardhet forsvant, det sofistiske skallet smeltet bort. Han var en ny skapning! Han kastet sin dårlige litteratur, begynte å studere Det nye testamentet, og fikk de sanne kjennetegn på en kristen gentleman. Åndens frukt er ”…mildhet, godhet…saktmodighet” (Gal. 5, 22).

For det andre: Den som er saktmodig, er ettergivende.

Å gi etter betyr to ting. Den første er negativ og den andre positiv. Det betyr ”å avstå fra” og også ”å gi”. Dette er på linje med Jesu ord: ”Den som mister (eller avstår fra) sitt liv … skal finne det (Matt. 10, 39).”

De som er saktmodige er ikke hevngjerrige. De lærer overgivelsens hemmelighet, en overgivelse til Gud. Da vil han kjempe for dem!

Bibelen sier: ”For liksom dere bød deres legemer frem som tjenere for urettferdigheten … således by nå deres lemmer frem som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse (Rom. 6, 19).”

I stedet for å fylle sinnet med ergrelser, misbruke ditt legeme ved syndige fornøyelser og ødelegge din sjel i villskap, overgi alt til Gud i ydmykhet. Dine konflikter vil forsvinne, og din indre anspenthet vil bli borte.

Da vil livet begynne å få verdi: Det vil begynne å bære frukt. Du vil få en følelse av å stå i pakt med livet. Det blir slutt på å kjede seg, og du vil bli full av håp og forventning. Fordi du er saktmodig og ettergiven vil du begynne å ”arve jorden” av alt godt som Gud har i beredskap for alle som setter hele sin lit til ham.

Selv vitenskapen bruker det kristne mønsteret for absolutt overgivelse. Thomas Huxley skrev en gang til Charles Kingsley: ”Vitenskapen setter seg ned foran kjensgjerningene som et lite barn, beredt til å oppgi enhver forutfattet mening, og villig til å bli ledet til hva som helst Naturen vil lede den til, ellers vil du ikke få vite noe.”

Lykkelige er de saktmodige. Lykkelige er de ettergivende. Lykkelige er de som fortrøstningsfullt legger sitt liv, sin lykke og sin fremtid i sin Skapers allmektige hånd. Lykkelige er de som lar alt fare og stoler på Gud.

For det tredje: Å være saktmodig betyr å være temmet.

En tam hest er mye mer verd i livet enn et vilt esel. Styrke uten kontroll er farlig, styrke under kontroll er mektig.

Gud disiplinerer oss ikke for å underkue oss, men for å sette oss i stand til å leve et nyttig og velsignet liv. I sin visdom vet han at et ukontrollert liv er et ulykkelig liv. Derfor legger han rep på våre villfarne sjeler for at de kan bli ledet inn på ”rettferdighets stier”. Gud vil temme oss, få oss under trygg kontroll.

Han gjør i Åndens rike det samme som vitenskapen gjør i den fysiske verden. Vitenskapen tar en Niagaraelv med dens voldsomme uro og forvandler den til elektrisk kraft for å opplyse millioner av hjem og drive industriens hjul.

Gud tok Peter – en selot, en politisk reaksjonær mann på sin tid – og forvandlet hans kraft og veldige entusiasme til høye formål i stedet for lave, og gjorde ham til leder for en bevegelse som forvandlet verden.

Han tok Matteus – en slu og beregnende politiker, som kjente de politiske repene godt nok til å unngå å bli hengt i dem – og i det han la nådens tømmer på ham, forvandlet han ham til et redskap for velsignelse.

Gud hadde arbeid med å temme hver enkelt av disiplene. Temmingen gikk ikke ut på å gjøre det av med deres kraft og styrke, men å lede den gjennom de rette kanalene.

Du har et temperament. Det er ikke noe enestående i det. De fleste mennesker har et temperament, mer eller mindre sterkt. Gud vil ikke ta fra deg dette temperamentet. Men han sier at hvis du skal bli lykkelig, må det bli brakt under kontroll og ledet i de kanalene som fører til rett bruk. Gud kan ikke bruke en mann uten temperament like godt som en mann med et kontrollert temperament. Det er altfor mange kristne som aldri blir opprørt over noe, de blir aldri rasende over urettferdigheten, korrupsjonen i høye stillinger, eller over de ugudelige tiltakene som ødelegger folk på både kropp og sjel.

Du har et ego – en naturlig selvbevissthet. Selvfølgelig har du det. Men det betyr ikke at du skal tilbe deg selv, stadig tenke på deg selv, og leve for deg selv. Sunn fornuft forteller deg at du ikke vil få mye ut av livet om du skulle leve på den måten. Gud er uendelig mer interessert i din lykke enn du selv har muligheter til å være. Han sa: ”fornekt deg selv og følg meg”.

Det er mange mennesker på sinnssykehusene i dag som bare tenkte på seg selv, og aldri skjenket verden Gud eller andre mennesker en tanke. Hypokondere med en forferdelig angst for at det er noe i veien med seg, selv om de er aldri så friske.

Du har en tunge og en stemme. Disse taleredskapene kan bli brukt til å bygge opp eller til å bryte ned. Du kan bruke tungen til sladder, til å skjelle og smelle, og til å trette. Eller du kan bringe den under Guds Ånds kontroll og la den bli et redskap til velsignelse og ære.

Jakobs brev 3, 3 sier: ”Når vi legger bissel i munnen på hestene for at de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme.” Nettopp. Når vi underkaster oss de krav som Kristus har på vårt liv, blir vår utemmede natur brakt under hans kontroll. Vi blir saktmodige, temmet og egnet til tjeneste for Mesteren.

For det fjerde: Den som er saktmodig, er overbærende.

Dette er et ord som nesten er forsvunnet ut av den moderne talen. Det betyr å avstå fra å dømme andre, å unnlate å dømme andres handlinger og motiver.

Bibelen sier: ”Med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet (Ef. 4, 2).”

Vår slekt er rask til å gi dødshugget, men sen til å komme med helbredelsens salve. Den kalde kritikken over andre, og den urettferdige bedømmelsen av dem som er omkring deg, kan såre dem, men den sårer deg mer. Den urettferdige dommen over andre kommer tilbake som en boomerang. Du slynger ut dine anklager i den mening å ramme andre, men akk, du vil oppdage at du selv blir rammet alvorligere enn dem.

Mange mennesker i dag er ensomme, fordi de med sin bitterhet har drevet fra seg de vennene de behøvde. Mang en hustru har oppdager at hun ikke vinner sin mann ved å skjelle og smelle. Det ender oftere i skilsmisse.

Saktmodighet og overbærenhet er nødvendig hvis du skal leve i harmoni med samfunnet, og om du ønsker å bygge et lykkelig familieliv.

Bibelen sier: ”Ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker (Tit. 3, 2).” Du kan ikke bli lykkelig så lenge du forstørrer andre menneskers feil og forminsker deres gode egenskaper. Det er en sikker måte å miste sine venner på, ødelegge ditt hjem og sløse bort en lovende fremtid.

Her er det kristne svaret på tretter mellom naboer, familiekrangel og samfunnsfeider: ”Så dere tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen. Som Kristus har tilgitt dere, således dere også! (Kol. 3, 13).

Det finnes en fortelling om en from, gammel diakon som ble egget, tilsynelatende utover hva han kunne klare, gjennom en motstanders uavlatelig ondskap. I andres nærvær besluttet han å ”drepe” ham. Hans motstander hørte om dette og ventet hånlig på å se hva den fredsommelige gamle helgenen ville gjøre. Men, i stedet for å gjengjelde ondt med ondt, søkte den gamle diakonen enhver mulighet til å gjøre sin motstander en velgjerning. Dette var først en kilde til lystighet og noe irritasjon, men da diakonen til slutt viste sin motstander en uomtvistelig selvoppofrende tjeneste gjennom å våge sitt eget liv for å redde hans hustru fra å drukne, ble muren mellom dem revet ned.

”All right,” sa hans motstander. ”Du har gjort det du sa. Du har drept meg – eller i hvert fall drept den jeg var. Hva kan jeg gjøre for deg?”

Verden er ennå ikke uimottagelig for ekte kristen gjerning! Det verden behøver, er ikke mer kristendom, men flere kristne som praktiserer Kristi overbærenhet og tilgivelse.

Og til slutt: Den som er saktmodig, er tålmodig.

Vi lever i en høyspent, nevrotisk og utålmodig tidsalder. Vi skynder oss når det ikke er noen grunn til at vi skal skynde oss, bare for å skynde oss. Denne fartens tidsalder har skapt flere problemer og mindre moral enn tidligere generasjoner, og den har gitt oss alle opprevne nerver.

Utålmodigheten har ført til nye skarer av ødelagte hjem, millioner av sår og har skapt betingelser for flere verdenskriger. Det er ikke noe område av livet den har virket mer ødeleggende på enn familielivet.

Men Bibelen sier: ”Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, for at dere kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe. (Jak. 1, 4).”

Jeg kjenner en kvinne – en bekjennende kristen – som, til tross for at hun var god på mange måter, var meget utålmodig. Pastoren talte en dag med hennes mann om hans sjel, og mannen svarte: ”Min hustru er en dyktig kvinne i huset, men hvis religionen skal gjøre meg like utålmodig som henne, har jeg ikke lyst på den.”

Pastoren hadde en åpen samtale med kvinnen, og i ydmykhet bekjente hun under tårer at utålmodigheten var hennes store synd. Noen dager senere kom mannen hjem fra en fisketur. Idet han gikk gjennom stuen med stangen i hånden, var han så uheldig å velte en verdifull vase, som falt i gulvet og ble knust. Hans hustru kom løpende inn i rommet, og han forberedte seg på det andre smellet – en tirade av ord fra sin nervøse kone. Men i stedet sa hun smilende: ”Tenk ikke på det, kjære deg, et uhell kan hende hvem som helst.”

Vi skal ikke følge historien lenger, men bare si at noen uker senere tok han imot Kristus og ble en trofast medarbeider i menigheten.

Verden tror at kristendommen er bra, men de kristne har altfor ofte unnlatt å leve etter det de lærer, ved ikke å være saktmodige og tålmodige.

”Lykkelige er de saktmodige, for de skal arve jorden.” Bare de som er angrende, ydmyke og helt avhengige av Gud kan arve jordens glede og tilfredsstillelse.

Jesus sa til Saulus: ”Det vil bli hardt for deg å stampe mot brodden (Ap. gj. 9, 5; 26, 14).” Den brodden han refererte til, var pigger som satt i oksenes seletøy for å holde dem under kontroll. De var ikke der for å plage oksene, men for at de skulle være nyttige og for å lede deres kraft i de rette kanalene.

Mange av dere har ”stampet mot brodden”. Dine tretter har ikke skadet andre så mye som deg selv. Gud vil ikke at du skal leve i konstant opprør mot livet, dets tilsynelatende urettferdigheter, dets slag og feil. Han ber deg stanse med ditt fruktesløse strev, og overgi dine ergrelser, og overgi din vilje og å praktisere mildhet og tålmodighet.

Da vil du bli lykkelig, og andre mennesker vil se Kristus i deg og bli dratt nærmere ham.

Saktmodighet er ikke noe du kan skaffe deg selv. Det er ikke noe som du kan lære på en skole eller få i et vitenskapelig laboratorium. Det er noe du arver. Det er Gudgitt! Jesus sa: ”Ta mitt åk på dere, og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for sjelene deres (Matt. 11, 29).”

Gå inn i en elektrisk forretning og legg merke til alle de vakre fargelampene i utstillingen. Du kan nesten høre dem si: ”Jeg vet at jeg er en lyspære, men hvorfor kan ikke jeg skinne like fint som de der oppe i taket?” Grunnen er at de ikke står i kontakt med kraftkilden.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Du fortjener også din del av lykken. Du har samme verdi for Gud som hvilken som helst annen. Stå nå ikke og beklag dine uhell og onde erfaringer i livet. Ta Kristi åk på deg, så skal du finne hvile for din sjel!

”Men jeg kan ikke leve slik! Det vil sikkert ikke lykkes for meg om jeg prøver å være en kristen!”

Jesus sa: ”Ta mitt åk på dere.” Det er hans åk, og du kan være sikker på at han selv nok vil bære den tyngste delen av byrden.

Før han forlot sine disipler, lovet Kristus at han ville sende dem en talsmann for å hjelpe dem i deres prøvelser, bekymringer og fristelser i livet. Ordet talsmann betyr ”en som hjelper hele veien”. Det er den Hellige Ånd, den mektige tredje person i treenigheten. Det øyeblikket du blir født på nytt tar han bolig i ditt hjerte.

Det er ikke sikkert du kan kjenne i dine følelser at han er der, men her må du bruke din tro. Tro det! Ta imot det som en troshandling! Han er i ditt hjerte for å hjelpe deg å være saktmodig.

Vi leser at Han utgyter Guds kjærlighet i våre hjerter. Han skaper Åndens frukter: ”kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet (Gal. 5, 22)”. Det er umulig for oss å produsere disse dydene selv. De er overnaturlig produsert av Guds Hellige Ånd som bor i våre hjerter.

Overgi deg til Herren. La Ham få kontroll over ditt liv. Så vil du finne lykken gjennom den saktmodigheten som du får fra Ham! (Graham, 1963, s.47-63)”

Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.