Kapittel 5 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham

Kapittel 5

Lykke gjennom hunger og tørst

 

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal bli mettet.

 

”To verb har bygd to verdensriker,” skrev Augustin. ”Verbet å ha og verbet å være.” Det første er et tingenes rike, av materielle verdier og makt. Det andre er et Åndens rike, av ting som består.

Kristi fjerde saligprisning uttrykker en vesentlig sannhet. Da Jesus talte disse ordene: ”Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet,” adresserte han dem til folkemassen.

Folkemassen som var forsamlet der denne hete og lumre dagen i Palestina, symboliserer den store skaren av menn og kvinner ned gjennom århundrene. Det han sa til dem, sier han også til oss, og til alle dem som har levd. De fleste av hans tilhørere den gangen var åndelig sett gjort stemmeløse, både sosialt og økonomisk. Deres hunger var dyp, men ingen av deres behov satt dypere enn den åndelige lengselen de bar på.

Du kan la et menneske få økonomisk og sosial frihet, men hvis ikke hans tørst etter Gud blir stillet, vil han ennå oppføre seg som et dyr. Se på fremgangen i Vestens sivilisasjon nettopp nå. Vi har alt det en maskinalder kan fremstille, likevel er folk ulykkelige og kjeder seg mer enn noensinne, samtidig som moralen er lavere enn noensinne. Årsaken er at vår tørst etter Gud ikke er blitt stillet.

Et ektepar besøkte et barnehjem hvor de tenkte å adoptere en gutt. De hadde en samtale med den gutten de ville ha og fortalte ham med de mest glødende vendinger om alt han skulle få hos dem. Til deres forbauselse sa den lille fyren: ”Hvis dere ikke har noe annet å gi meg enn et godt hjem, klær, leker og de andre tingene som de fleste gutter har – kan jeg vel like gjerne bli her.”

”Hva i all verden ønsker du deg mer enn dette da?” spurte kvinnen.

”Jeg ønsker at noen skulle være glad i meg,” svarte gutten.

Der har vi det! Selv en liten gutt vet at ”mennesket lever ikke av brød alene (Matt. 4, 4)”.

Hjertet kan ikke bli tilfreds med mekaniske hjelpemidler, leketøy og fornøyelser. Vi ble skapt ”lite ringere enn englene (Hebr. 2, 7)”, og våre sjeler kan ikke holde ut å leve på overflaten av denne nytelsessyke verden. Våre dypeste lengsler kan tilfredsstilles bare ved å komme inn i fellesskap med Ham i hvis bilde vi ble skapt: Gud.

”Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.”

Vi kan alle forstå det bildet Jesus bruker her – hunger.

Vi har alle en eller annen gang i livet opplevd den gnagende pinen, svimmelheten og matthetsfølelsen som følger av intens hunger. Vi vet hva det er å brenne av tørst etter vann. Derfor blir vi helt naturlig oppmerksomme når han sier: ”Lykkelige er de som hungrer og tørster.”

Men hvilken lykke er det i hunger og tørst?

Først og fremst er hunger et tegn på liv. Døde mennesker søker ingen mat og ber ikke om drikke.

Bibelen lærer at det er mulig gjennom åndelig gjenstridighet å forherde sitt hjerte som Farao gjorde for lenge siden. Dette er noe av det farligste som kan skje med et menneske. Det er mulig å forherde sitt hjerte ved synden så lenge at en til slutt mister all lengsel etter Gud. Da sier Skriften: ”Så lot jeg dem fare (Salme 81, 13).”

Hvis du har den aller minste lengsel etter Gud og rettferdighet, er dette et sikkert tegn på at ditt hjerte ikke er blitt så forherdet at det er uimottakelig for Kristi stemme og budskap. Du er ennå levende og mottakelig for Åndens tale.

De som ikke har noen hunger etter Gud, ingen lengsel etter Kristus og ingen tørst etter Ånden, er ikke bare døde i synder og overtredelser, men de er også ufølsomme for Åndens tilskyndelser. De er som døde og står i fare for å forbli i en tilstand av åndelig sløvhet som til slutt vil føre dem inn i den evige døden.

En mann fortalte meg at han en gang nesten frøs i hjel i det kalde nord. Hendene hans ble følelsesløse, føttene stive, og han ble overmannet av en trang til å legge seg ned i snøen og sove, da det plutselig gikk opp for ham at han holdt på å fryse i hjel. Han spratt opp og løp omkring inntil blodsirkulasjonen tok seg opp igjen. Hvis han ikke var blitt klar over sin farlige stilling og hadde handlet etter denne overbevisningen, ville han ha frosset i hjel.

Lykkelige er de som handler når Ånden advarer. Det er bare de som har håp om å bli mettet.

En hungrig mann er normal. De som er syke og unormale nekter å ta føde til seg, men et friskt menneske forlanger mat. På den måten er det en velsignelse i å hungre. Det er en normal reaksjon.

Et normalt menneske har også en åndelig hunger. David sa: ”Som en hjort skriker etter rennende vann, slik skriker min sjel etter deg, Gud! (Salme 42, 1).”

Jesaja sa: ”Med min sjel lengtes jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet (Jesaja 26, 9).”

Du ble skapt i Guds bilde. Du ble skapt til å ha samfunn med Gud, og ditt hjerte kan aldri bli tilfreds uten dette samfunnet. Liksom hjertet blir tiltrukket av magneten, blir sjelen i sin hunger trukket til Gud. Selv om du, som tusener av andre, kan føle i syndens tilstand at verden er mer fristende og mer attraktiv for deg, vil du en dag, kanskje nå når du leser disse ordene, bli klar over at det er noe i ditt indre som ikke kan tilfredsstilles med det som er på jorden.

Da vil du si med David, som visste hva syndens lyst var, men hadde funnet den utilfredsstillende: ”Gud! Du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, mitt legeme stunder etter deg i det øde, tørre vannløse land (Salme 63, 1).”

Feilen med de fleste av oss er at vi gjør lykken til vårt mål, i stedet for å søke etter noe høyere og edlere. Ulykke er som smerter – den er uttrykk for en dypereliggende årsak. Smerten blir ikke borte før årsaken er brakt på det rene. Smerte og sykdom hører sammen. Sykdom er årsaken og smerten er følgen.

Ulykke er følgen og synden er årsaken. Synd og ulykke hører sammen. Alt var bare lykke og velsignelse i Edens hage før synden kom inn. Da gikk lykken ut. De to kan ikke eksistere side om side.

Hva slags rettferdighet er det vi bør hungre etter? Er denne rettferdigheten som Jesus her refererer til en religiøs opplevelse? Er det en eller annen mystisk ekstase som bare kommer til noen få personer som er fylt av voldsomme følelser og åndelige sanser?

Den slags religiøse erfaringer som ikke fører til et rettferdig liv er knapt verdt å søke. Jeg skal være den siste til å bagatellisere bestemte religiøse opplevelser. Men religiøse erfaringer som ikke gir oss en bedre moral og en Kristuslik karakter har intet formål og kan i virkeligheten gjøre mer vondt enn godt. Gud er hellig, og hele forløsningsverket har hellighet som sitt mål.

Heller ikke er den rettferdigheten Jesus her taler om en formell, mekanisk gjennomføring av religiøse seremonier. Jesus lærte hvor fruktbart det var å holde seg til religiøse teorier som ikke står i forbindelse med en kristen praksis, da han sa: ”Dersom deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket (Matt. 5, 20).”

Den består heller ikke i en abstrakt og spekulativ moralisme, som er så utbredt i verden i dag. Mange mennesker fordømmer synden hos dem som sitter i høye stillinger, men bryr seg ikke om den i sine egne liv. De fordømmer den i regjeringen og samfunnet, men unnskylder den hos seg selv.

I Guds øyne er det like stor synd for et menneske å bryte et ekteskap som for en nasjon å bryte en traktat.

Hva er da den rettferdigheten som Jesus formaner oss til å hungre etter? Bibelen lærer at Gud er hellig, rettferdig og ren. Han kan ikke tåle synd i sin nærhet. Men menneskene har valgt å ignorere de guddommelige lovene og idealene. Som en følge av våre overtredelser blir vi kalt ”syndere”. Synden fører oss øyeblikkelig bort fra samfunnet med Gud. Menneskene blir urettferdige, urene og vanhellige i Guds øyne. En hellig Gud kan ikke ha samfunn med det vanhellige, urettferdige og uetiske. Derfor bryter synden vårt vennskap med Gud. Bibelen kaller oss for ”fremmede”, ”fiender” og ”syndere” mot Gud. Den eneste måten vi kan få tilbake samfunnet med Gud på, og finne den lykken vi lengter etter, er å finne en vei til hellighet og rettferdighet som Gud godtar.

Mange har forsøkt å forbedre seg selv for å vinne Guds yndest. Noen har lemlestet sine legemer og underkastet seg tortur og trodd at det skulle gi dem noen fordel i Guds øyne. Andre mener at hvis de bare gjør sitt arbeid ordentlig og lever moralsk bra, kan de på en måte rettferdiggjøre seg selv.

Men Bibelen forteller oss at all vår rettferdighet er som skitne filler i Guds øyne, fordi den ikke når opp til Guds ideal. Det er absolutt ingen mulighet for oss selv å gjøre oss rettferdige, hellige eller gode, slik at Gud blir tilfreds med oss. Selv den beste av oss er uren innfor Gud.

Jeg husker en dag min hustru vasket klær. Klærne så så hvite og rene ut inne i huset, men da hun hengte dem opp til tørk, så de faktisk grå og skitne ut i kontrast til den nyfalne snøen.

Våre liv kan iblant se riktig moralske og gode ut, men sammenlignet med Guds hellighet og renhet er vi urene og skitne.

Til tross for vår synd og moralske urenhet, elsker Gud oss. Han besluttet å skaffe oss rettferdighet. Det er derfor han sendte sin sønn, Jesus Kristus, for å dø på korset.

Har du noen gang tenkt over hvorfor korset er blitt kristendommens symbol? Det er fordi Jesus på korset løskjøpte oss og tilveiebrakte en rettferdighet som vi selv ikke kunne få til. ”Guds nådegave er evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (Rom. 6, 23).” Gjennom troen har Gud, på grunnlag av Jesu sonende død og oppstandelse, tilveiebrakt en tilregnet rettferdighet for alle som vil ta imot den.

Dette betyr at Gud tilgir alle tidligere synder og feiltrinn. Han tar våre synder og kaster i havets dyp, og fjerner dem fra oss så langt som øst er fra vest.

Den allvitende Gud har evnen til det som vi ikke har: Han har evnen til å glemme. Nådens Gud glemmer våre synder og stryker dem fullstendig ut av sin hukommelse for evig! I hans øyne blir vi som om vi aldri skulle ha begått en eneste synd.

I teologisk språkbruk kalles dette rettferdiggjørelse. Bibelen sier: ”Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom. 5, 1).”

Det er ingen mulighet for sann lykke før vi har fått vennskap og samfunn med Gud. Og det er ingen mulighet for å få et slikt samfunn uten ved Jesu Kristi kors. Gud sier: ”Jeg vil tilgi deg, men jeg vil tilgi deg bare ved korsets fot.” Det er derfor det er så nødvendig for oss å komme til korset og der omvende oss fra vår synd, og ved tro på Guds Sønn finne tilgivelse og frelse.

Rettferdighet er noe som vi ikke har av naturen, men den er en gave fra Gud som må tas imot. Den er en del av himmelen på jorden. Guddsønnens rettferdighet blir tilregnet oss ved rettferdiggjørelsen, og i helliggjørelsen blir denne rettferdigheten i stadig sterkere grad innplantet i den troendes hjerte. Det er Gud som gir oss del i sin egen natur. Vi blir delaktige i guddommelig liv.

Nå sier Gud at bare de som hungrer etter det, vil motta dette. Gud truer ikke denne himmelske mannaen på noen. Du må søke den fremfor alt annet. Din lengsel etter Gud må overgå all annen lengsel. Den må bli som en gnagende hunger og en brennende tørst.

Det er flere ting som kan ødelegge din hunger etter Guds rettferdighet.

For det første: Syndige fornøyelser kan ødelegge din hunger etter Gud.

Paulus hadde en ung medarbeider i evangeliet ved navn Demas. Fordi hans hunger etter verdens fornøyelser var større enn hans tørst etter Gud, hører vi svært lite om den unge Demas. Paulus skrev hele hans historie med elleve ord: ”Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden (2. Tim. 4, 10).”

Mange har ingen hunger etter det åndelige fordi de er helt opptatt av denne verdens syndige fornøyelser. De har spist for mange av djevelens delikatesser.

Jeg hørte en gang om en mann som gikk nedover gaten med en gris trofast følgende i hælene. En venn ropte på ham og spurte hvordan han fikk grisen til å følge etter seg. Han sa: ”Det er liketil, for hvert skritt jeg tar, slipper jeg ned en bønne, og grisen liker bønner.”

Satan går langs livets vei og slipper ned bønner, og vi følger etter ham til evig fortapelse.

For det andre: Selvgodhet kan skade din lengsel etter Gud. Ingen er så tomme som de som tror de har overflod. Ingen er så syk som den som bærer på en skjebnesvanger sykdom og tror han er fullkommen frisk. Ingen er så fattig som den som tror han er rik, mens han i virkeligheten er konkurs.

Bibelen sier: ”Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken (Joh. Åp. 3, 17).”

Den som er fylt av seg selv, har ingen plass til Gud i dette livet. Selvgodhet kan ødelegge din hunger etter Kristus.

For det tredje: Hemmelig synd kan ta bort din hunger etter Guds rettferdighet.

Den hemmelige synden du gjorde har kostet deg mye. Du har gang på gang trodd at du var ferdig med den, men minnet om den bor ennå i ditt hjerte. De ergrelsene mot din nabo som du dyrker i ditt bryst! Unnlatelsen av å tilgi dem som synder mot deg! Når hjertet er fylt av ondskap, er det ingen plass til Gud. Sjalusi, misunnelse, fordom og ondskap vil ta fra deg din lengsel etter den himmelske mannaen.

For det fjerde: Forsømmelse av ditt åndelige liv kan ta bort din hunger etter Guds rettferdighet.

Alle kristne tror på Gud, men mange kristne har liten tid for Gud. De er altfor travelt opptatt med hverdagens mange gjøremål til å kunne ta seg tid til å lese i Bibelen, be og tenke på sine medmennesker. Mange av dem har mistet disippelskapets nidkjære ånd.

Hvis du spør dem om de er kristne, vil de antakelig svare: ”Jeg tror det,” eller ”Jeg håper det”. De kan gå til Guds hus til påske og jul og ved enkelte andre anledninger, men for øvrig har de liten tid til Gud. De har strøket Gud ut av sitt liv.

Bibelen advarer deg mot å forsømme din sjel. Det går an å forherde ditt hjerte og kue din sjel til du mister hungeren etter det som hører Gud til.

Den hungeren som du alltid skulle ha, er lengselen etter alltid å ha alt klart med Gud. Den er en overbevisning om at all søken etter fred i hjertet utenom ham er forgjeves. Den består i en bekjennelse av din egen utilstrekkelighet, av din egen hjelpeløshet når det gjelder å hjelpe deg selv, og en fullstendig overgivelse til ham.

Lik Peter som gikk ut på bølgene full av selvsikkerhet, bare for å oppdage at de ikke holdt ham oppe, roper vi: ”Herre, frels meg!”

Som den fortapte sønn som smakte på alle djevelens delikatesser i det fremmede landet, oppdager også vi at djevelens skolmer bare fyller, men ikke metter. Det er derfor i bevisstheten om virkelig nød at vi sier: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg … La meg få være som en av dine tapte tjenere (Luk. 15, 18-19).”

Den fortapte sønnens tilbakekomst begynte i svinestien, da han sa til seg selv: ”Hvor mange leiefolk hos min far har fullt opp av brød, men jeg setter livet til her av sult! (Luk. 15, 17).” I samme øyeblikk han begynte å hungre, begynte Gud å dekke bord for den åndelige gjenforeningen. Hans dypeste lengsel var ikke etter mat, men etter forsoning med sin far.

Vårt mål er heller ikke velsignelsene, opplevelsene eller bønnesvarene i seg selv. Alt dette er noe som følger med når vi kommer i et rett forhold til vår Himmelske Far.

Gud sier, lik den fortapte sønnens far, til alle dem som hungrer og tørster etter rettferdighet: ”Sønn, alt jeg har er ditt.”

Men nøkkelen til åndelig tilfredsstillelse er å få det rett med Gud. Når vi gjennom troen har fått barnekår, blir Guds rikdom vår rikdom, Guds overflod blir vår overflod. Guds makt blir vår makt. Når et sant fellesskap er blitt opprettet mellom Gud og oss, kommer lykken, tilfredssillelsen og freden som en naturlig følge av det fornyede fellesskapet.

Du spør: ”Hvordan kan jeg begynne? Hva skal jeg gjøre?”

Jesus sa: ”Du må omvende deg.” Ordet omvendelse betyr å ”vende om”, å ”forandre sinn”, å ”snu om” og å ”komme tilbake”. Den er en menneskelig handling, hvor mennesket uttrykker sitt ønske om å forandre sin livskurs, å vende seg til Gud, og leve i overensstemmelse med de guddommelige lovene. Dette innebærer at du bekjenner dine synder for Gud, vender deg bort fra dem, fornekter dem – og ved tro tar imot Kristus. Hvis omvendelsen er ekte, har den en guddommelig side: gjenfødelse, eller det åndelige livets gave ved den Hellige Ånd.

Men mange mennesker argumenterer stadig: ”Jeg tror på Kristus, jeg tror på kirken, og jeg tror på Bibelen. Er ikke det nok?”

Nei! Du må ta imot Kristus.

Jeg kan gå til flyplassen. Jeg har sikret meg plass. Jeg har billetten i lomma. Flyet står klart. Det er et stort og flott fly. Jeg er overbevist om at jeg vil komme sikkert frem. De annonserer avgangen tre ganger. Jeg avslår å gå om bord. De lukker døren. Flyer ruller nedover rullebanen og letter. Jeg er ikke med. Hvorfor? Jeg ”trodde” på flyet, men jeg nektet å gå om bord.

Akkurat slik er det! Du tror på Gud, Kristus, Bibelen og kirken – men du har avslått å ta imot Ham selv i ditt hjerte. Din tro er et upersonlig, teoretisk begrep, og du har ikke overlatt deg til Ham.

Det øyeblikket du tar imot Ham, blir du født på ny, sier Bibelen. Guds egen natur blir født i din sjel, og du blir et Guds barn, med fullt åndelig samfunn.

Dette er det vi kan kalle den ”vertikale forbindelsen”. Den er absolutt første skritt på veien mot lykken. Det er ingen verdi i å lese mer i denne boken før du er absolutt sikker på at du har omvendt deg fra synden, tatt imot Kristus i tro, og blitt født på nytt. Den vertikale forbindelsen må alltid gå foran den horisontale.

Vår næring, vår understøttelse, vår kraft kommer ovenfra. Mennesket er som en sporvogn. Vi må ha forbindelse med kraften ovenfra før vi kan gå framover. Vår forbindelse med Gud må bli rett før den kan bli rett med mennesker. Og hvis dette er sant, så er det omvendte også sant – hvis vi ikke har det godt med Gud, har vi det heller ikke godt med mennesker.

Det er en lov i musikken som sier: to instrumenter som er stemt like høyt, stemmer med hverandre. En liknende matematisk lov er: To like store mengder er like.

På samme måten er to mennesker som er stemt med Gud, stemt med hverandre. To mennesker i kjærlighet til Kristus elsker også hverandre.

Det er også en annen side ved den rettferdigheten som vi bør hungre etter. Den består i et seirende liv i hverdagen.

I samme øyeblikk du tar imot Kristus som Herre og Frelser, tar Kristus bolig i ditt hjerte ved den Hellige Ånd. Skriften sier: ”Kristus i dere, håpet om herlighet (Kol. 1, 26, eng. overs.).” Selv om du ikke ser ham med dine naturlige øyne, og ikke kjenner ham med dine følelser, er han der likevel. Du må ta imot ham i tro!

Denne siden av rettferdigheten er i teologisk språkbruk kalt helliggjørelse. Bli ikke forskrekket over dette uttrykket. Det betyr ”satt til side” eller ”ren”. I en forstand skjer helliggjørelsen på et øyeblikk. Det øyeblikket du tar imot Kristus som Frelser, kommer den Hellige Ånd inn i ditt hjerte.

Men i annen forstand er helliggjørelsen noe fremadskridende. Du vokser i nåde og kjennskap til Jesus Kristus. Å være en kristen er mer enn en engangsomvendelse – det er en daglig vekst, hvor du mer og mer blir lik Kristus. Når du begynner kristenlivet, begynner du som et nyfødt barn. Du må næres med de enkleste sannhetene i Bibelen, og litt etter hvert lærer du å leve et kristent liv. Til å begynne med vil du falle ofte og gjøre mange feil, men du vil stadig vokse videre.

Ikke desto mindre er det mange mennesker som har sluttet å vokse. De forblir åndelige spedbarn hele livet. Jeg er redd for at dette er en meget alminnelig erfaring i vår tid. Kanskje det også er slik med deg.

Husker du den dagen du ga ditt liv og hjerte til Kristus? Du var sikker på å seire. Hvor lett syntes det ikke å være å vinne mer enn seier ved Kristus, som elsket deg. Hvordan skulle du kunne tenke deg muligheten av et nederlag av en kaptein som aldri noensinne er blitt slått i noe slag?

Og likevel, hvor ganske annerledes ble ikke manges erfaring? Dine seire har vært få og tvilsomme og dine nederlag mange og ødeleggende. Du har ikke levd slik som du kjenner at Guds barn skal leve.

Det er som Mrs. Hannah Whitehall-Smith sier: ”Du har kanskje hatt en klar følelse av læremessige sannheter, men du har ikke kommet i besittelse av deres lys og makt. Du tror på Kristus i ditt liv, taler om ham og tjener ham, men han fyller deg ikke fra stund til stund. Du fant Kristus som din Frelser fra syndens straff, men du har ikke funnet ham som din altbeseirende Frelser fra syndens makt. Gleden og begeistringen i din kristelige opplevelse er forsvunnet.”

Av det som skulle være en veldig præriebrann for Kristus, er det bare sluknende glør tilbake i din sjel. I dypet av din sjel vet du at det du har opplevd ikke er det som Skriften taler om. Etter den erfaringen du har hatt, ser det ut til at alt du kan vente av ditt kristenliv, er et liv med stadige fall og nederlag – det ene øyeblikket fall, og neste øyeblikk omvendelse og en ny begynnelse, men bare for å falle igjen.

I Skriften leser vi at den første menigheten var fylt av den Hellige Ånd. De hadde ingen kirker, ingen Bibler, ingen biler, ingen fly, ingen tog, ingen TV, ingen radio. Likevel snudde de verden ”opp ned” for Kristus. De la grunnen til en åndelig revolusjon som skadet selve grunnvollene til det romerske verdensriket. De var unge, kraftige, modne, sterke. De levde sitt liv hver dag for Kristus. Med glede led de forfølgelse og død for sin tro på Ham.

Grunnen til at kommunismen har slik veldig fremgang i verden i dag, er at ett eller annet sted har de folk som skulle leve et kristent liv, sviktet. Vi har sviktet de idealene og de kravene som Jesus stilte. Vi må ikke bare slå kommunismen med motpropaganda og kamp, men vi må slå den med våre liv.

De store massene i den vantro verden er forvirret ved synet av striden innenfor og iblant de forskjellige kristne sammenslutningene. I stedet for en dynamisk, voksende, kraftig, Kristus-sentrert kirke, ser vi splittelse, splid, smålighet, grådighet, misunnelse og åndelig dovenskap, mens verden står på randen av ulykken.

Det store behov i kristendommen i dag er at de kristne lærer hemmeligheten til daglig seier over synden. Tusener av kristne har alvorlige kamper med seg selv.

Paulus talte selv om denne kampen. Han talte om sin vilje til å følge Guds lov, men at han ikke hadde noen kraft til å gjøre det. Det han ikke ønsket å gjøre, gjorde han iblant, og det han gjerne ville gjøre, gjorde han ikke. Nesten i fortvilelse roper Paulus ut: ”Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? (Rom. 7, 24)”

Og i det neste verset kommer han med svaret på dette betydningsfulle, ransakende spørsmålet, når han sier: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre (Rom. 7, 25).”

Kristus kan sette deg fri.

Mange spør: ”Hvorfor gjør jeg, som en kristen, mange av de ting som ikke burde? Hvorfor unnlater jeg, som en kristen, å gjøre mange av de tingene jeg burde gjort?”

Mange av dere kaller dere med Kristi navn, men lever i stadig nederlag. Dere har urene hender, urene lepper, urene tunger, urene føtter, urene tanker, urene hjerter – og likevel gjør dere krav på å være kristne. Du gjør krav på Kristus, går i kirken, forsøker å be – og likevel vet du om den fullstendige og stadige seieren som er lovet i Skriften. Det stråler ikke fra ditt ansikt. Du har ikke lenger din åndelige spenstighet, ilden i din sjel er sluknet.

Men når du ser deg omkring, vet du om mennesker som lever annerledes. Det står skrevet i deres ansikter. Du forstår det på den måten de går og på den måten de taler. De bærer Åndens frukter. Men du får bare en liten seier iblant. En gang iblant synes du å ha en seirende dag, men så glir du tilbake til den gamle livsrytmen, og du lengter og hungrer etter rettferdigheten.

Det fins andre kristne som aldri virkelig har lært den bibelske sannheten om atskillelse: atskillelse fra urene tanker og urene vaner.

Det er enkelte kristne som har lært lite av daglig fromhetsliv.

For en tid siden var det en politimann som spurte meg om hemmeligheten til å leve et daglig seirende liv. Jeg fortalte ham at det ikke finnes noen magisk formular som kan følges. Hvis det kunne være noe ord som kunne uttrykke det, måtte det være ordet overgivelse. De andre ordet jeg ville nevne måtte være innvielse.

Intet er viktigere enn et daglig innviet liv med Kristus. Din stille stund, din bønnestund, den tiden du tilbringer med Guds ord er absolutt nødvendig for å kunne være en lykkelig, dynamisk og kraftfull kristen.

Det er trist at selv blant kristne mennesker går samtalen vesentlig om småting. Vi kan resultatene til våre idretsstjerner, men det eneste bibelstedet vi kan sitere er Joh. 3, 16. Vi snakker en hel del om våre hjem, våre biler, våre TV-apparater, men vi er bedrøvelig uvitende om det som hører Guds rike til.

Hvis en syk og døende mann skulle snuble over vår dør, ville vi ikke være i stand til å hjelpe ham gjennom hans problemer til Jesus Kristus som frelser.

Vår åndelige intelligens er slått av fattigdom. Derfor har vi denne forslitte samtalen som vi fører. Når vi møter hverandre om dagen, enten det er på kontoret, på skolen eller i forretningen, burde vi snakke om de ting som hører Guds rike til. Vi burde utveksle åndelige velsignelser og tanker som vi har fått fra vår daglige bibellesning.

Det er ikke nok for oss å ha blitt konfirmert, eller å ha tatt vår avgjørelse for Kristus i et ettermøte og å håpe å kunne vandre lykkelig i den opplevelsen resten av livet. Som mennesker må vi komme tilbake og fornye våre løfter og vår pakt med Gud.

Kristus kaller i dag de kristne til renselse, innvielse, helliggjørelse og full overgivelse. Det vil forvandle deg fra en tapende til en seirende kristen. Det vil forvandle deg fra en som trenger hjelp til en som selv kan hjelpe. Det vil forandre dine vaner, ditt bønneliv, din bibellesning, dine offer, dine vitnesbyrd og ditt medlemskap i menigheten. Dette er stunden for de kristne til å ta sin avgjørelse!

Men mange spør: ”Hvordan kan jeg begynne?” Jeg vil foreslå at du skriver opp alle dine synder på en liste. Bekjenn dem så, og kryss dem av, idet du husker at Jesus Kristus tilgir. Bibelen sier: ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet (1. Joh. 1, 9).”

Etter at du så har bekjent hver synd som du vet om i ditt liv, overgi deg helt til og holdent til Ham. Overgi dine venninner, dine venner, din familie, din forretning, din karriere, dine ambisjoner, din sjel, dine innerste tanker og ditt hjertes dyp. Overgi alt til Kristus. Hold ikke noe tilbake.

Ta dine øyne, dine ører, dine hender, dine føtter, dine tanker og ditt hjerte; gi dem helt og uforbeholdent til Kristus. Tro så at Gud har tatt imot din overgivelse.

Paulus sa: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal. 2, 20).”

Vi kan i sannhet regne oss som døde for synden. Bibelen sier at vi skal mer enn seire ved Ham, som elsker oss.

Det har vært mitt privilegium å kjenne til hva det betyr å vandre på Kristi vei. Hvilken strålende og gledelig opplevelse er det ikke å våkne opp hver morgen og vite at han er hos meg i rommet! Hvilken strålende og gledelig opplevelse er det ikke å kjenne Guds fred når du går til sengs for å sove, og sove slik som bare de som kjenner Kristus kan sove! Hvilken glede er det ikke å vandre i en evig og vedvarende opplevelse av Kristus!

Hungrer du etter et slikt liv? Lengter du etter en slik glede, fred, tilfredsstillelse, forsakelse og et slikt eventyr i din egen sjel? Lengter du etter å frembære Åndens frukt, som er ”kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, tro, saktmodighet, avholdenhet? (Gal. 5, 22)”

Du kan få dette livet nå – i dette øyeblikk – hvis du er villig til å betale prisen, som er en fullstendig og absolutt overgivelse! Det øyeblikket du overgir deg, vil Kristus, ved den Hellige Ånd, fylle ditt hjerte og ditt liv. Da kan du si med sannhet: ”Jeg er fylt med Ånden.”

Husk først på at kristenliv er Kristus som lever i deg. Men hvis ikke Kristus har fått deg helt, er det umulig for deg å leve et lykkelig kristenliv. Når han får deg helt, fyller han deg til overflod og lar Åndens frukter springe fram av ditt liv. Det er absolutt umulig for noe menneske å få til et kristenliv uten den Hellige Ånds kraft. Han står nettopp nå rede til å gå inn i ditt hjerte med en fylde av velsignelse, hvis du bare vil overgi hver del av din personlighet og ditt liv til Ham. Det er din fødselsrett! Gjør krav på den – tro den – ta imot den! Den er din nå.

Hvis dette er din hunger og ditt ønske, vil Gud gjør nøyaktig det han har lovt: Han vil fylle deg. ”Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes. Hvert løfte som Gud har gitt, har han også holdt, Han vil mette deg nå, hvis du er hungrig nok til å overgi deg.

For det andre. Gud vil fylle deg med sin rettferdighet, for mennesket har ingen hellige lengsler som ikke til slutt kan bli tilfredsstillet.

Vi blir ikke fullkomne i tanker, ord og gjerninger før vi blir herliggjort i den verden som kommer, men et gjenskinn av denne herligheten, og en Gud-lik karakter er de kristnes rettmessige arv i denne verden. Vi er kristne, og verden skulle merke og bli overbevist, at hvor som helst vi går, strømmer det en himmelsk kraft ut fra alle som bærer det navnet.

Menneskene hungrer etter føde, og Gud sender sol og regn over de gylne kornåkrene. Kornet blir malt til mel, og melet bakt til brød, og menneskets fysiske hunger blir mettet.

Menneskene hungrer etter kjærlighet, og Gud tenner kjærlighetens flamme i et annet hjerte, og to hjerter forenes i ekteskapets hellige bånd.

Menneskene hungrer etter kunnskap, og Gud oppreiser utdanningsinstitusjoner, kaller noen til lærere, gir noen hjerte til å finansiere dem, og så blir menneskenes kunnskapstørst slukket.

Menneskene hungrer etter fellesskap, og Gud tillater oss å bygge byer hvor folk kan forene seg om industri, kunnskap og andre ting.

Forsøk ikke å innbille meg at Gud kan gi menneskene en overflod av alle materielle ting og så la oss hungre åndelig!

Bibelen sier: ”Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel glede seg ved de fete retter (Jesaja 55, 2).”

Og Bibelen sier atter: ”For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv (Joh. 6,33).”

For det tredje: Gud vil tilfredsstille deres hunger og tørst som søker hans rettferdighet, fordi han elsker verden med en evig kjærlighet. Han satte himmelen og jorden i bevegelse for å frelse oss. Er det logisk å tenke seg en far som betaler en høy løsesum for en sønn og deretter lar ham forgå av sult? Det faktum at vår frelse kostet Gud så mye hjelper oss til å tro at Gud så visst ikke vil at vi skal mangle noe. Foreldre som elsker sitt barn, vil ikke se på at det sulter.

Bibelen sier: ”Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus (Fil. 4, 19).”

Løftet ”lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes”, er et løfte som gjør menneskene ansvarlige overfor Gud og Gud overfor mennesket. Vår lille menneskelige del er å hungre og tørste.

Hvis vi ikke har noen lengsel etter rettferdighet, betyr det bare at vi har overgitt oss til synden og nekter å følge vår lengsel etter samfunn med Gud. Det hjelper ikke hvor besnærende, tiltrekkende og behagelige denne verdens kortvarige gleder synes å være, de kan aldri tilfredsstille våre dypeste lengsler.

Vi kan bare oppleve fred i sjel og sinn når vi erkjenner og bekjenner vår dype hunger, når vi overgir oss helt til Gud, og når vi er villige til å vende oss fra syndens syntetiske surrogater til ”livets vann” (Graham, 1963, s.64-86)”

 

Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.