Kapittel 6 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham

Kapittel 6

Lykke ved å vise barmhjertighet

 

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

 

”En gammel diakon ble spurt om han var en kristen. Han svarte mer sant enn han selv var klar over, da han sa:

-Delvis.

Mange er kristne i enkelte ting i livet. Vi aksepterer kristendommens alminnelige idéer og idealer som riktige og verd å strebe etter. Vi går i kirken iblant, fordi vi er klar over at det er riktig å gjøre det. Vi tror på en viss respektabilitet, at menneskene bør være ærlige, moralske og gode borgere. Men når spørsmålet ”Er du en kristen” blir stilt oss, mangler vi et klart positivt svar. Innvendig er vi klar over at om Kristi disipler ikke hadde hatt en sterkere tro enn oss, ville det vært tvilsomt om kristendommen noen gang hadde blitt den revolusjonerende kraft som den har vært i verden.

Den enkle sannheten er: Av en eller annen grunn har vi ikke tatt Kristus alvorlig. Det har manglet noe i vår overgivelse og innvielse. Hvis vi hadde levd på korsfestelsesdagen, ville vi antakelig vært sammen med Peter i hans fornektelse. Mange ville ha vært sammen med Judas, forræderen. Andre ville ha tatt parti for mengden framfor Kristus!

I denne saligprisningen setter Jesus fingeren på den moderne kristendommens skjelvende puls. Men noen få, enkle ord, stiller han – den store legen – diagnosen til en syk og vaklende kristendom. Kort sagt: han beskriver ett av våre problemer som selvopptatthet.

Har du noen gang lagt merke til hvordan det personlige eiendomspronomenet blir brukt i alminnelig dagligtale. Det heter mitt hus, mine problemer, mine vanskeligheter, mine følelser, mine nerver, min familie, min menighet, mitt trossamfunn.

Husker du den rike unge rådsherren som ønsket å følge Jesus, men da han fikk beskjed om å selge alt og følge Ham, gikk han bedrøvet bort fordi han eide for mye?

Jesus visste at en av de mest realistiske prøvene på om vi er overgitt til Gud, er om vi er villige til å dele med andre. Hvis vi ikke forbarmer oss over andre, er det et bevis for at vi ikke har opplevd Guds nåde.

Som en omskrivning av denne saligprisningen, kunne vi si: ”De som har fått nåde hos Gud er så lykkelige at de forbarmer seg over andre!” Vår innstilling til våre medmennesker er et mye sikrere mål på vår kristendom enn all vår religiøse deklamasjon.

Emerson måtte ha sett målet på den menneskelige barmhjertigheten da han sa: ”Det du er, taler så høyt at jeg ikke kan høre hva du sier.”

Jesus summerte hele saken når det gjelder ekte kristendom, da han sa: ”Om noen tørster, han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann” (Joh. 7, 37-38).

Kristendom består først i å komme til Kristus og ta imot de levende vannstrømmene. Dernest består den i å la de levende vannstrømmene renne ut fra sitt eget liv. Den må deles med andre i kjærlighet, barmhjertighet og medlidenhet.

En vannansamling som bare har tilløp og ikke noe avløp, blir en stagnerende, insektinfisert sump. Når vi tenker på kristendommen som min erfaring, mine følelser, min henrykkelse, min glede, min tro – uten noe ønske om å dele med andre – kan vi bare skryte av vår egen stagnasjon, men ikke av en levende, strømmende kristendom!

Har hva Skriften sier: ”Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd” (Salme 82, 4). ”Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar” (Ordspr. 21, 13).

Jesus sa: ”Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg” (Matt. 5, 42). Og ”Gi, så skal dere gis! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal gis dere i fanget” (Luk. 6, 38).

I denne saligprisningen, som vi kunne kalle den ”utstrømmende” saligprisningen, understreker Jesus den kjensgjerningen at vi skal være åpne kanaler, som hans nåde og barmhjertighet kan flyte gjennom til menneskene.

Hvis du har en religion som ikke virker effektivt i hverdagens liv, en religion som ikke bestemmer din innstilling til dine medmennesker, og en religion som gjør deg åndelig selvopptatt, kan du være sikker på at du ikke kjenner den Kristus som har talt disse saligprisningene.

Satan bryr seg ikke om alle dine religiøse teorier eller hvor mye du påstår å kjenne Kristus. Det han raser mot, er den måten du lever Kristuslivet på – den måten du blir et redskap for barmhjertighet, medlidenhet og kjærlighet på, hvorigjennom han selv åpenbarer seg for verden. Hvis satan kan få tatt hjertet, motivet og barmhjertigheten ut av kristendommen, har han drept den effektivitet. Hvis han kan få oss til å tale mye om religion, men leve et dårlig kristenliv, har han uskadeliggjort oss.

Hvis vi bare tilegner oss et åndelig, estetisk evangelium, og glemmer vår plikt mot våre medmennesker, tilintetgjør vi det. Det nye testamentets evangelium kan bare slå ut i full blomst når Åndens sæd blir sådd i den menneskelige barmhjertighets rike jordbunn.

Først må vi ta det til oss, dernest må vi gi det ut. Jesus sa at vi ville finne lykken når vi gir det ut.

For en tid siden skrev en dame: ”Jeg er 65 år gammel. Barna mine er gift. Mannen min er død, og jeg er en av de mest ensomme mennesker i hele verden.” Jeg foreslo for henne å finne en måte hvorpå hun kunne dele sin kristne tro og sine materielle goder med andre mennesker. Noen få uker senere skrev hun: ”Jeg er den lykkeligste kvinnen i byen. Jeg har funnet en ny glede og lykke ved å dele med andre.”

Det var nettopp det Jesus lovte! Hvor kan vi vise barmhjertighet i verden i dag?

For det første: Vi kan vise barmhjertighet ved å ha omsorg for våre medmennesker i sosial nød.

Når du går til sengs i kveld, husk da på at over halvparten av jordens befolkning er hungrige, fattige og elendige. De fleste av disse er analfabeter som verken er i stand til å lese eller skrive. De fleste av dem bruker dyrkningsmetoder som er tusen år gamle. Mange av dem er ikke stort mer enn slaver under de store godseierne som eier jorden. De trenger mat, utdannelse, klær, hjem, medisinsk pleie og – mest av alt – kjærlighet. Vi står i gjeld til disse nedtrampede menneskene i verden.

Bespiste ikke Jesus folkemengden foruten å preke for dem? Talte han ikke om hvilken dårskap det var å snakke religion, men unnlate å leve etter den? Sa han ikke: ”Ve dere, dere skriftlærde og fariseere, dere hyklere, dere som lukker himlenes rike for menneskene! … Dere som oppeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner. Derfor skal dere få desto hardere dom (Matt. 23, 13-14).”

Dette er et område som vi har forsømt! Vi har stilt opp en hel del teorier om religion og diskutert lærespørsmål, mens verden har vært døende av mangel på de nødvendigste livsnødvendigheter, og ofte uten håp.

Hvilke selviske, overfladiske og tankeløse mennesker vi er blitt! Det er ikke noe rart at det er så mye kjedsommelighet, frykt og ulykke. Jesu ord: ”Lykkelige er de barmhjertige”, var svært velplasserte når det gjelder vår ubarmhjertige generasjon.

Dr. Frank Laubach skrev nylig til meg: ”Etter min mening må USA gjøre alt for å hjelpe den nødlidende halvparten av menneskeheten ut av sin nød, ellers kommer vi til å oppdage at verden blir kommunistisk på grunn av vår forsømmelse.”

Det er ikke sikkert du kan reise til disse fjerne landene, men du kan gi til misjonsforetak og humanitære foretak som vil hjelpe til å bygge sykehus, skoler og barnehjem og skaffe livets nødvendige ting til disse ulykkelige millionene.

Men la oss betrakte situasjonen her hjemme. Hvis du bare ser etter, vil du finne folk like i din nærhet som lider nød. En julekveld kom en venn til meg og sa: ”Har du lyst til å bli med meg og dele ut julepakker oppe i fjellbygden?” Jeg fulgte villig med. Og jeg fikk et av mitt livs største overraskelser. Jeg trodde alle i vår kommune hadde nok til livets opphold. Men nå kom jeg opp i ei lita fjellbygd hvor folk ikke hadde nok klær, ikke hadde nok mat, og ikke engang hadde råd til å kjøpe såpe til å vaske seg med. Slått og ydmyket ba jeg Gud om tilgivelse for å ha forsømt folk i min egen kommune. Jeg hadde ikke engang giddet å se meg omkring etter hva folk kunne behøve.

Hvis du ber Gud vise deg det, vil du finne mennesker like i din nærhet som trenger fysisk hjelp.

Andre i din nærhet behøver en venn. Det er mange ensomme mennesker som aldri opplever å få et hjertelig håndtrykk av noen venn. De får aldri et brev. De sitter ensomme. En interessert venn som vil skrive til dem og besøke dem, ville forvandle hele deres liv.

Andre er ensomme og ulykkelige fordi de kanskje ikke har personlige egenskaper som gjør at de kommer i kontakt med andre mennesker. Jeg har en venn som gikk til et sosialt møte. For seg selv i et hjørne sto det en mann med hareskår og vorter i ansiktet. Ingen brydde seg noe om ham. Han så ensom og ulykkelig ut, og kjente seg fullstendig utenfor. Min venn gikk bort til ham og tilbrakte kvelden sammen med ham. Da han gikk, var mannen et eneste stort smil. Min venn hadde vist barmhjertighet.

Det fins tusen små måter å vise barmhjertighet på i dagliglivet. Det er et sykehus i din nærhet som du kan besøke. Skarer av mennesker ligger på sykehuset og lengter etter noen som vil besøke dem, gi dem blomster og et oppmuntrende smil. Du kan vise barmhjertighet ved å besøke syke.

For det andre: Du kan vise barmhjertighet ved å bli kvitt dine fordommer.

Over hele verden holder det på å reise seg en ny nasjonalisme. Raseskranker blir brutt ned, mens andre sosiale skranker bygges opp. Fordommene utbrer seg i mange land.

Ordet fordom betyr å ”dømme på forhånd” eller ”å gjøre seg opp en mening om andre uten å ha kjennskap til kjensgjerningene”. Fordom er et uttrykk for svakhet, ikke for styrke. Den er fanatikerens redskap, men aldri en virkelig kristens råd. Fordommene er en av våre største problemer i dag. Det har blitt et stadig større problem etter hvert som menneskene har forlatt Kristi vei med barmhjertighet og forståelse, og har valgt å vandre intoleransens og intrigenes vei.

Fordommene kan beregnes ved å måle avstanden mellom vår egen oppgjorte mening og den virkelige sannheten. Hvis vi alle ville være fullkomment ærlige for Gud, ville det ikke være noen fordommer. Men siden de fleste av oss av naturen har et forutinnstilt sinn og et forvrengt hjerte, er fordommene verdensomfattende.

Edward R. Murrow sa engang: ”Det fins ingen objektive tilskuere. Vi er alle slaver under våre omgivelser.”

Vi har alle våre forutinntatte meninger og fordommer. Til tross for vårt gode skolevesen, har fordommene vokst i de siste årene – så vi kan slå fast at opplysning er ikke botemiddelet for alle fordommer.

Selv den store Charles Lamb sa engang: ”Jeg er, for å si det enkelt, en bunt av fordommer som jeg har gjort meg opp på grunnlag av det jeg liker og det jeg ikke liker.”

Fordom er en form for ran, for den frastjeler sitt offer en anledning til å diskutere saken. Den er også en morder, fordi den dreper muligheten til fremgang for dem som blir bytte for den.

Jesus tok saken på kornet da han sa: ”Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? (Matt. 7, 3). Og så stilte han opp en regel mot den, idet han sa: ”Døm ikke, for at dere ikke skal dømmes! (Matt. 7, 1).

Det største sosiale onde i verden i dag er fordommer som ofte er basert på uvitenhet. Jeg tviler alvorlig på om vi ville ha fordom mot noen, hvis vi hadde kunnskap om alle forholdene. Vi er raske til å dømme og tilbøyelige til å avvise det vi ikke forstår eller har opplevd.

Men hvordan kan vi bli kvitt disse forferdelige fordommene?

Bare på én måte: Ved en åndelig gjenfødelse. Fordom, intoleranse og forutinntatte meninger må overgis til fordel for rettferdighet, ydmykhet og barmhjertighet. Dette kan bare skje når Guds kraft fyller oss.

Alle vitenskapsmennene i hele verden kan ikke – til tross for at de har lært å knuse atomene – klare å knuse fordommene. Alle verdens skolefolk kan ikke ta bort ”bitterhetens rot” fra menneskehjertet. Dette er det bare Gud som kan gjøre.

Hør på disse ordene av Saulus fra Tarsus, et av de menneskene i verden som har hatt de største fordommene: ”Kjærligheten er langmodig og velvillig, kjærligheten bærer ikke nag, kjærligheten skryter ikke, oppblåses ikke … den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet, den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt (1. Kor. 13, 4-7).”

Likevel fins det statsmenn som tror at bedre organiserte menneskelige regjeringer er botemiddelet for verdens dilemma. De tror at liksom ondskap og kriminalitet kommer av uvitenhet og fattigdom, kan dyd oppstå av kunnskap og sikkert økonomisk utkomme. Men historien forteller at denne teorien ikke holder. Konstitusjonelle lover og paragrafer mangler det viktigste når det gjelder å rense menneskenaturen. Kraften er ikke å finne i noen lov, verken menneskelig eller guddommelig.

Bibelen sier: ”Intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger (Rom. 3, 20).” Og atter: ”Det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet … idet Gud sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse … og fordømte synden i kjødet (Rom. 8, 3).”

Vi er alle enige i at en styreform kan være bedre enn en annen, men enhver styreform har vist seg å komme til kort når det gjelder å undertrykke det onde og gi universelt fortrinn til det gode. Rom var ikke renere under den utmerkede Cicero enn under den grusomme Nero.

Historien beviser at i sin opprinnelse ligger ondskap og dyd utenfor den borgerlige lovs rekkevidde og horisont. Likevel er det i dag mange statsmenn som tror at vår type demokrati burde innføres i alle nasjoner over hele verden, og at denne demokratitypen da vil være en universalkur for alle verdens sykdommer. Så har vi reist ut til de hedenske nasjonene, forsøkt å gjøre de delaktige i Vestens kultur før de var forberedt på det og forsøkt å overbevise dem om at våre lover var bedre enn deres.

Lover kan høyne samfunnet, men de kan ikke nå de prinsippene som danner grunnlaget for vår livsførsel. Bakenfor konstitusjonene, bakenfor lovene, bakenfor administrasjonene, må det være en moralkode som gir kraft til alle menneskelige regjeringer.

Naturligvis tror jeg at USA har det beste styresettet i verden. Men vår styreform ville sikkert falle sammen som et korthus om den ikke hadde folkets moralske anskuelser bak seg. Våre moralske oppfatninger i dette land kommer fra kristendommen, personlig tilegnet og praktisert i hverdagslivet. Når denne kristendommen forsvinner, vil de moralske oppfatningene som holder nasjonen sammen, også forsvinne med den.

Så er det også lærere som hevder at legemiddelet mot all ondskap er å finne i et universelt opplysningssystem. Deres mening er at menneskene vil bli rene og lykkelige ved hjelp av intellektuell kultur og mental ro.

Forestill deg at opplysning er svaret på alle de problemene menneskene står ansikt til ansikt med. La intellektet bli utviklet til sitt maksimum. Blir det dyd ut av det? Kunnskap frelste ikke Salomo fra ondskap eller Byron fra umoral. Kunst og opplysning kan forfine smaken, men ikke rense hjertet, tilgi synd og gjenføde den enkelte.

Det er ikke alminnelig sivilisert utdannelse verden i dag behøver, men en sivilisasjon som opplyser samvittigheten, ikke jernbaner og dampskip og gigantiske foretak, men foretak og dampskip som er fri for korrupsjon og lyte av ethvert slag.

Jeg ville heller ha en verden fylt av villmenn enn av siviliserte fiender. Det er bedre med den ville, uutforskede villskapen enn det fordervede palasset av sivilisert skam. Det er bedre med kannibalen fra Sydhavsøyene enn med våre byers siviliserte gribb.

Vil jeg avskaffe sivilisasjonen? spør du. Nei, men jeg vil reformere den gjennom gjenfødelse. Jeg vil sulte ut korrupsjonen og erstatte den med ærlighet. Jeg vil fordrive fordommene og erstatte dem med den gylne regel. Jeg vil drive ut råskapen og erstatte den med barmhjertighet. Dette kan bare skje når de enkeltmennesker som utgjør samfunnet, tar imot Jesus Kristus som sin personlige frelser.

Du kan plassere en offentlig skole og et universitet midt i hver boligblokk i hver by i Amerika – men du kan aldri hindre Amerika fra å råtne moralsk bare ved hjelp av intellektuell opplysning. Opplysning kan ikke med rette kalles opplysning så lenge den overser det viktigste området av menneskenaturen. Delvis opplysning utover hele verden er mye verre enn ingen opplysning i det hele tatt hvis den bare opplyser sinnet, men ikke sjelen.

Slipp en halv-opplyst mann løs på verden, la ham få frihet i samfunnet med alle ressurser til sin rådighet, og uten å behøve å stå til ansvar for noen høyere makt enn seg selv – han blir en uhyrlighet! Han er bare halvt opplyst og er mye farligere enn om han ikke hadde hatt noen opplysning i det hele tatt. Han er som et lokomotiv i full fart uten fører. Han er som et rullende skip, uten kompass, los eller bestemmelsessted.

Å tenke på å sivilisere menneskene uten å omvende dem til Kristus er omtrent like forstandig som å søke å forvandle ulver til lam ved å vaske dem og sette på dem en ny ullpels.

”Lykkelige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.”

Den barmhjertigheten verden behøver er vår Herre Jesu Kristi nåde, kjærlighet og fred. Det er hans forvandlende og gjenfødende makt som verden, mer enn noe annet, er i behov av.

Vi skal selvfølgelig bruke verdens materielle ressurser, men ved siden av disse må vi også ha Kristi gjenfødende makt. Vi må holde en kopp kaldt vann i den ene hånden og evangeliet om gjenfødelse i den andre og gi det til en fysisk og åndelig utsultet verden. Vi har trodd at menneskenes behov var utelukkende fysiske, men vi begynner nå så smått å bli oppmerksomme på at de også er åndelige.

Kristi evangelium bekymrer seg også for menneskets fysiske liv. Materialismen kan ikke se noe annet enn kjemiske prosesser i vårt legeme, men Bibelen erklærer: ”Vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd? (1. Kor. 6, 19.”

Evangeliet er interessert i menneskets intellekt. Det stimulerer vår intelligens til den høyest mulige aktivitet. Det gjør krav på en fullstendig opplysning av alle intellektuelle krefter. Bibelen sier: ”Omgjord deres sinn og lender (1. Pet. 1, 13).” Foran det gjenfødte menneske åpner den et helt univers av sannhet.

Evangeliet befatter seg også med vårt følelsesliv. ”La ikke deres hjerte forferdes (Joh. 14, 1).” ”Salige er de som sørger, for de skal trøstes,” sa Jesus. Det er dette menneskene trenger. Menneskene trenger trøst i sorgen, lys i mørket, fred i larmen, hvile i strevet og helbredelse i sykdommen. Evangeliet gir oss alt dette.

Evangeliet sørger for menneskets vilje. Det lærer menneskene å overlate sin vilje til den allmektige Gud, og derved selv bli allmektig.

Evangeliet sørger også for menneskenes moralske natur. Dets moralske standard er ansett av menneskene for å være uklanderlig.

Evangeliet sørger også for den eneste tilfredsstillelsen i universet for menneskenes åndelige natur. Evangeliet kjenner syndens forferdelige realitet og har botemiddelet.

Det går ikke forbi det gamle spørsmålet: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?” ved å si at det ikke er behov for noen frelse. Det løfter ikke menneskene ut av dynnet og forteller dem at de ikke er syndige. Det letter ikke menneskenes samvittighet ved å ta bort hele samvittigheten. Det hjemsøker ikke menneskene.

Evangeliet viser menneskene deres sår og gir dem kjærlighet. Det viser dem trellelivet og gir dem hammeren som kan knuse lenkene. Det viser dem nakenheten og sørger for rene klær. Det viser dem deres fattigdom og utgyter himmelens rikdom i deres liv. Det viser dem deres synder og peker på Frelseren.

Dette er det budskapet vi må gi en fortapt og villfaren verden! Dette er å vise barmhjertighet!

Det finnes mennesker like i din nærhet som behøver Kristi gjenfødende kraft. Du kan nevne dem ved navn. Jeg foreslår at du setter opp en liste og begynner å be for dem. Be Gud vise deg hvordan du skal bære deg ad for å vitne for dem og vinne dem. Deres liv kan bli forvandlet ved det budskapet du har å gi dem. Du må dele det evangeliet som du har mottatt. Hvis Kristus har gjort noe for deg, må du dele det med andre. Når du gjør det, viser du barmhjertighet!

Som du har mottatt Guds nåde ved syndenes forlatelse og løfte om evig liv – slik skal du vise barmhjertighet! Og når du viser barmhjertighet, vil du ikke bare bli møtt med barmhjertighet, men du vil finne lykke! (Graham, 1963, s.87-103)”

 

Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.