Onsdag 04 Desember
Kapittel 9 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham
Kapittel 9
Lykke midt i forfølgelse
”Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets
skyld, for himlenes rike er deres.”
Hvem ønsker forfølgelser? Med våre naturlige øyne kan vi ikke se noen lykke i det å bli forfulgt. Ingen liker å ha det vondt. Nesten alle ønsker å eie sine naboers velvilje, og det er vanskelig å se hvilken salighet det kan være i å ha sine medmennesker til fiender.
Ved første blikk kunne en tro at det å være en kristen ville framkalle beundring og bifall fra de som omgir oss. Kristendommen betyr jo at godhet, ærlighet og uselviskhet er trekk ved vår livsførsel. Derfor skulle en tro det var naturlig om folk flokket seg omkring et menneske som hadde innviet sitt liv til Kristus og si at han var et godt menneske.
Det kan se slik ut. Men det er ikke tilfelle. Og det er godt at denne saligprisningen gir oss anledning til å sette oss ned og på nytt tenke over det gamle spørsmålet: ”Hvorfor blir gode mennesker forfulgt?”
Du har sikkert stilt deg selv dette spørsmålet mange ganger, og du har trukket den slutningen som mange andre har trukket, at det i alminnelighet må være noe galt med folk som blir forfulgt for rettferdighets skyld, at det må være noe spissfindig i deres innstilling, en eller annen personlig særegenhet eller en slags religiøs fanatisme som får andre til å mishandle dem. Men det er ikke alltid slik, eller la oss heller si: Det er sjelden at dette er grunnen.
Vi har her å gjøre med en lov som er like uforanderlig som loven i jordens tiltrekningskraft: ”Enhver som vil leve gudelig i Kristus Jesus skal bli forfulgt (2. Tim. 3, 12).”
Vi må være klar over at vi lever i en verden hvor alt står på hodet. Menneskene hater når de burde elske, slåss når de burde være venner, sårer når de skulle helbrede, stjeler når de burde dele og gjør ondt når de burde gjøre godt.
Jeg så en gang en dukke-klovn som hadde en slags ballast inne i hodet. Det var det samme hvilken stilling du satte den i, så snudde han seg og sto på hodet med det samme du slapp ham.
Nøyaktig slik er menneskene i sin ugjenfødte tilstand! Gjør hva som helst med dem, de vender alltid tilbake til en ”opp-ned” stilling. Fra barnsben til alderdommen er vi tilbøyelige til å gjøre det vi burde la være og å avstå fra det vi burde gjøre. Slik er vår natur. Vi har for mye i hodet og for lite i hjertet. Derfor vender vi oss opp-ned så fort vi blir overlatt til oss selv.
Derfor var disiplene som utskudd i verden. For et menneske som står opp-ned ser det ut som de menneskene som står på bena, står opp-ned. En synder synes derfor at et rettferdig menneske er merkelig og unormalt. En kristens godhet er en bebreidelse av hans ondskap, hans oppreiste stilling viser verdens bakvendte stilling. Derfor er det naturlig at det blir konflikt. Forfølgelse er uunngåelig.
Da Kristi disipler begynte å sette verden i rett skikk, var det en hop mennesker som skrek: ”Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit (Ap.gj. 17, 6).” Her finner vi den virkelige årsaken til forfølgelsene mot de kristne. Kristi rettferdighet er så revolusjonerende og så helt i strid med menneskenes liv, at den vekker verdens fiendskap.
Hvis vi kunne forestille oss en verden hvor menneskene var slik som de skulle være, ville det være populært å leve ”gudelig i Kristus Jesus”. Men så lenge som Satan går løs her i verden, og menneskenes hjerter er behersket av onde lyster, vil det aldri bli lett eller populært å etterfølge Kristus.
Forfølgelse er uunngåelig for slike som er pilegrimer og fremmede i et annet land.
Bibelen sier: ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn. Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger…(1. Peter 2, 9-11).”
Fremmede får i alminnelighet ingen strålende mottakelse. De blir ofte mottatt bare for høflighets skyld. Som fremmede, med vår borgerskap i himmelen og ikke på jorden, er det uunngåelig at vi som Kristi etterfølgere vil bli behandlet som ”særegne mennesker” og fremmede.
Vårt liv er ikke av denne verden. ”Vårt borgerskap er i himmelen (Fil. 3, 20).” Våre interesser er i første rekke ikke det som tilhører denne verden. Jesus sa: ”Samle dere skatter i himmelen…for der hvor deres skatt er, der vil også deres hjerte være (Matt. 6, 20).” Vårt håp står ikke til denne verden. Bibelen sier: ”Vi venter den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelseslegeme, så det blir likt med hans herlighetslegeme, etter den kraft hvormed han også kan underlegge seg alle ting (Fil. 3, 20-21).”
Vi er derfor på alle vis en gåte for verden. Som noen få høyrehendte mennesker blant en stor skare venstrehendte, representerer vi en trussel mot det bestående. Vi er en trussel mot stillingen, slik som de har det. Vi blir betegnet som mørkemenn, lysslukkere og beskyldt for å være snerpete. Som Jesu fiender vil verden alltid spørre foraktelig: ”Er ikke også du en av hans disipler?”
Det vil komme tider da mistankens øyne faller på oss, fordi menneskene, slik som de er, kan ikke forstå at noen virkelig ønsker å leve et uselvisk liv. De vantro vil si at det ”stikker noe under”, at vi har en eller annen grunn for å være så rettferdige at det er tøys alt sammen, at det er rene hykleriet. Ropet om motstand følger alltid en alvorlig kristens bestrebelser.
En annen grunn til forfølgelsene er at det kjempes en krig.
Guds ord taler om dette. Bibelen sier: ”Strid troens gode strid, grip det evige livet.” Og atter: ”Ingen som gjør krigstjeneste blander seg inn i livets sysler, for at han kan tekkes sin hærfører (2. Tim. 2, 4).”
Verden, kjødet og djevelen er våre fiender. I krigstider kan en neppe vente noen velvilje av de fiendtlige stridskreftene. Selv om våre våpen ikke er jordiske, er våre fienders våpen jordiske, og vi kan vente at Satan vil bruke hvilket som helst middel til å forfølge og ødelegge oss. Krigshandlinger vil finne sted. De som lever gudelige i Kristus Jesus skal bli forfulgt.
Alt liv er en kamp – slik er tingenes natur. Selv i våre legemer – forteller legene – foregår det en maktkamp. Bakteriene i blodet kjemper en stadig kamp mot fremmede bakterier. De røde blodlegemene kjemper stadig mot de hvite for å bevare livet i legemet.
Det kjempes også et slag i åndens rike. Bibelen sier: ”Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6, 12).”
”Vi har en kamp,” sier Bibelen, ”mot verdens herre i dette mørke”. Mørket hater lyset.
Jeg har en hund som heller vil grave opp skitne bein enn å få den fineste og reneste mat. Han kan ikke for det – det er hans natur.
Menneskene kan ikke for at det er deres natur å være mottakelige for det simple, det slibrige og det usle. De vil ikke kunne gjøre annet før de blir født på nytt. Og inntil de blir forvandlet ved Kristi kraft, vil de sannsynligvis være fiender av dem som er forbundet med Kristus.
Dessuten sa Jesus at korset skal være den kristnes lodd.
”Den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd (Matt. 10, 38).”
Betyr det at vi skal bære korset som et symbol i et kjede rundt halsen eller på en nål på jakkeomslaget? Eller betyr det at vi bokstavelig skal gå omkring og bære på et trekors?
Nei! Det betyr at den korsets vanære som Kristus bar da han var i verden, nå skal bæres av oss. Å bære korset etter Kristus er en uunnværlig del av det kristne livet. Vi bør verken søke eller vente ugudelige menneskers ros. Tvert imot bør vi vente fiendskap fra dem. Selve den kjensgjerningen at de vil forfølge oss er et bevis for at vi ”ikke er av verden”, at vi er ”i Kristus”. Alle de forfølgelsene, all spotten og alle grovhetene som de ville latt Kristus bli gjenstand for, sårer de nå oss med. Han bar korsets vanære for oss. Nå er det vår tur til å bære den for ham.
Som Paulus sa: ”Det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden (Gal. 6, 14).”
Dette betraktet Paulus som et privilegium – det privilegiet å bli forfulgt. Ved det roste han seg, fordi han på sin måte ble tillatt å ta del i Kristi lidelser.
Men la oss nå huske at denne saligprisningen sier: ”Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld…når de spotter og forfølger dere og lyver all slags ondt på dere (Matt. 5, 10-11).”
Mange ganger lider vi under følgene av vår egen dårlige bedømmelse, dumhet og uaktsomhet. Det er ingen salighet i dette. Jeg vet om bekjennende kristne som var behersket av dårlige tilbøyeligheter, de var raske til å dømme andre og viste dårlige manerer, og trodde folk var imot dem på grunn av deres ”rettferdighet”. Det var ikke deres godhet som folk forarget seg over – det var deres mangel på godhet.
Vi må være forsiktige så vi ikke opptrer utfordrende, preker anstøtende og kler og oss anstøtende, og når folk så tar anstøt av oss og skyr oss, skyter skylden over på ”korsets anstøt”. Vår personlige anstøtelighet er ikke noen fordel for det evangeliet vi forkynner.
Uordentlige kristne er dårlig reklame for kristendommen. Paulus sa: ”Vi…lider hån, fordi vi har satt vårt håp til den levende Gud…men vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! (1. Tim. 10-12).”
Det anstøtet vi da vekker er hjertenes naturlige vrede over alt som er godt og rettferdig. Dette er det korset vi skal bære. Dette er grunnen til at de kristne så ofte er forfulgt.
Vi har sett på årsakene til at kristne mennesker blir forfulgt. La oss nå se hvilken lykke og salighet det er i forfølgelsen.
Vår Herre lovte at den som lider forfølgelse skal bli lykkelig. ”Gled og fryd dere,” sa han, ”for deres lønn er stor i himmelen, for slik forfulgte de profetene før dere (Matt. 5, 12).”
Ordet glede har nesten forsvunnet fra det kristelige språkbruket. En av grunnene til det, er at vi har tenkt at glede og lykke finnes i å leve komfortabelt, makelig og luksuriøst. Jakob sa ikke: ”Akt det bare for glede når du faller ned i en dyp lenestol,” men han sa: ”Akt det for bare glede når dere kommer i alle slags fristelser (Jak. 1, 2).”
De forfulgte er lykkelige fordi de er på vei til himmelen. Forfølgelsene er en av de mest naturlige konsekvensene av at du lever et kristent liv. Uten smerte, ingen utvikling. Uten lidelse, ingen herlighet. Uten kamp, ingen seier. Uten forfølgelse, ingen belønning!
Bibelen sier: ”Men all nådes Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelser, skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere (1. Pet. 5, 10).” Det er så lett å glemme at ”alle ting skal tjene dem til gode som elsker Gud (Rom. 8, 28).”
Jeg har en venn som under nedgangstiden mistet sin stilling, sin formue, sin hustru og sitt hjem. Men han holdt hardnakket fast på troen – det eneste som han hadde tilbake. En dag stanset han opp for å se på noen arbeidere som holdt på å legge stein på en kirke. En av dem holdt nettopp på å meisle til en trekantet stein.
”Hva skal du med den?” spurte min venn.
Håndverkeren svarte: ”Ser De den lille åpningen langt oppe i tårnet? Jeg hugger den nå til her nede for at den skal passe der oppe.”
”Etter en kort tids lidelse” skal han ”dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere,” lød ordene fra Bibelen.
De som lider forfølgelse for rettferdighets skyld er salige fordi de blir ett med Kristus. Verdens fiendskap er et kjennbart bevis på at vi er på rett vei, at vi blir identifisert med vår velsignede Herre. Han sa at hvis vi følger ham, vil verden rase mot oss. ”Dere skal hates av alle for mitt navns skyld, men den som holder ut til enden, han skal bli frelst (Matt. 10, 22).”
Kristus er, på en måte, en konge i utlendighet, og vi som er hans disipler, blir sett på med hån. Å bli identifisert med ham her og nå betyr ganske naturlig at vi til dels ”mister ansiktet” og lider forfølgelse, men en dag, hører vi, skal vi være konger og prester og skal ta aktivt del med ham i hans rike.
Paulus måtte hatt dette i tankene da han sa: ”For jeg mener at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss. For skapningen lenges og stunder etter Guds åpenbarelse (Rom. 8, 18-19).”
Selv om vi skulle måtte lide hele livet, ville det ikke være lenge i forhold til evigheten. Vi er i den stillingen at vi, som arvinger til Guds rike, glade kan utholde noen dagers lidelse og prøvelse i håp om at vi snart skal oppstå i vår herlige arv. Dette herlige håpet står som en glorie omkring våre fortredeligheter her og nå.
Livet kan ikke miste sin verdi når vi under vår nåværende lidelse vet at vi er barn av en konge. Det blir dåraktig å klage, uverdig å opptre på verdens vis, og kjærlighet, mildhet og saktmodighet blir seglet på Guds godhet. ”Alle ting” får sin mening, byrdene blir forkledde velsignelser, både sår og legedom virker til vårt beste, og i hvert kors er kronens symbol etset inn.
Til slutt vil jeg si at forfølgelsen er velsignet fordi den danner en mørk bakgrunn for det kristne livets herlighet.
Alle kunstverker inneholder både lys og mørke. Et lykkelig liv er ikke et liv som bare er fylt av solskinn, men ett som tar både lys og skygge i sin tjeneste for å forme skjønnhet. De største musikerne er som regel de som vet å forvandle sorgen til sang. Fanny Crosby, med sin glødende tro på Kristus, så mer med sine blinde øyne enn de fleste av oss gjør med fullt syn. Hun har gitt oss noen av de beste evangeliske sangene til oppmuntring for vår sjel.
Paulus og Silas sang lovsanger til Gud midt på natten i et skummelt fengsel i Filippi akkompagnert av fangevokterens pisk. Men deres tålmodighet i lidelsen og forfølgelsen førte til den hedenske fangevokterens omvendelse og frelse. Martyrenes blod er blandet godt inn i den mørtel som holder sivilisasjonens steiner sammen.
Guds folks selvoppofrelse gjennom århundrene har bidratt i vesentlig grad til vår kultur, etikk og tro. Lengst inne i vårt hjerte vet vi at det ennå er ting som er verd å dø for og at en eksistens uten troen er en verre skjebne enn døden.
Å, Guds barn, fortvil ikke i lidelse og forfølgelser. Thornton Wilder har sagt: ”Uten dine sår, hvor skulle du da fått den kraften fra som får din stille røst til å nå skjelvende inn i menneskenes hjerter? Selv englene i Guds himmel kan ikke overbevise jordens forvirrede og forblindede barn slik som et menneske kan som er blitt sønderknust under livets hjul. I kjærlighetens tjeneste kan bare sårede soldater lykkes.”
Martyren Sanders sa: ”Velkommen, Kristi kors…Jeg kjenner ingen større smerte i ilden enn jeg ville kjent i en god seng.” Der var det salighet! Der fantes den virkelige lykken!
En annen martyr har sagt: ”Raslingen av mine lenker har vært som musikk i mine ører. Å, hvilken trøst er det ikke å ha en god samvittighet.” Idet han kysset staken, sa han: ”Jeg skal ikke miste mitt liv, men bytte det i et bedre. I stedet for kull, skal jeg få perler.”
Det er ikke sikkert du blir kalt til å lide slik som martyrene led, for dette er en tid da Satan bruker psykologisk krigføring. Jesus sa: ”Menneskene skal spotte og forfølge dere og lyve all slags ondt på dere for min skyld (Matt. 5, 11).” Tungen sårer ofte verre enn sverdet kan gjøre. Å bli utledd kan være verre enn å bli pisket.
Noen som leser dette er kanskje redd for at de ikke lever som de skal, fordi de ikke lider forfølgelse. Det behøver ikke være slik. Mens det også i dag finnes land hvor det kan koste livet å være en kristen, lever vi i et overveiende kristent land hvor aktive forfølgelser er minimale.
Våre omgivelser, så vel som den tiden vi lever i, har mye å bety når det gjelder kvantiteten av den forfølgelsen en kristen vil måtte bære. Jeg kjenner noen altfor ivrige kristne som med vilje har utfordret til forfølgelse av redsel for at de ellers ikke ville være bra nok kristne.
Husk at ikke alle kristne er kalt til å lide bestandig. Selv vår Herre vokste i visdom og kunnskap og yndest både hos Gud og mennesker. Men populariteten varte ikke. Det endte på korset. Det som er om å gjøre er å vandre med Kristus. Lev for Kristus! Ha bare en altoppslukende tanke i ditt liv – å tekkes ham! Og la så alt det andre komme som det vil. Som en har sagt: ”Ta aldri et skritt utenom pliktens vei, verken for å ta opp et kors, eller for å unngå et.”
W.C. Burns i India skrev: ”Å, måtte jeg få en martyrs hjerte, om jeg ikke får en martyrs krone!”
Popularitet og smiger er mye farligere for en kristen enn forfølgelse. Når alt går glatt er det lett å miste likevekten og perspektivet. Vi må lære av Paulus både å ”ha overflod” og å ”lide nød”, og være tilfreds i alle forhold.
Som vi har sagt, det viktigste er å vandre med Kristus, å leve for Kristus, og å ha et altoppslukende ønske om å tekkes ham. Da vet vi hva som enn hender, at han har tillatt det for å lære oss noe og bli fullkomne i hans tjeneste. Han vil berike våre omgivelser, enten de behager oss eller ikke, ved at han selv er med oss.
Tre hebreere ble kastet inn i en brennende ildovn, men kongen sa: ”Men jeg ser fire menn som går løse omkring inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem, og den fjerde ser ut som en gudesønn (Dan. 3, 25) (Graham, 1963, s. 140-152).”
Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.