Boka "Jesu oppstandelse og naturlovene" av Ralph Henk Vaags - del 1

Jesu oppstandelse og naturlovene

- del 1

Av Ralph Henk Vaags

 

Dr. Ralph Henk Vaags underviser for tiden i filosofi ved Universitetet i Agder. Videre grunnla han i 2007 Institutt for kristen filosofi (se kristenfilosofi.no). Han skriver følgende om Jesu oppstandelse og naturlovene:

"Troen på Jesu oppstandelse spiller en sentral rolle i kristendommen. At det forholder seg slik kan lett begrunnes ved å henvise til bibelske tekster. Apostelen Peter skriver at alle troende har en uforgjengelig arv som venter på dem i himmelen, og at denne er gjort tilgjengelig for de troende gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Apostelen Paulus sier rett ut at om Jesus ikke sto opp fra de døde, er den kristne tro intet. På denne bakgrunnen er det litt overraskende at flere av Jesu disipler møtte oppstandelsesbudskapet med tvil og skepsis. Mest kjent er nok Thomas, men han er ikke den eneste. I Markusevangeliet fortelles det at ”da de hørte at han levde og var blitt sett av henne (Maria Magdalena), trodde de det ikke” (Mark 16, 11). To vers senere får vi høre om to andre disipler som ”var på vei ut på landet, men heller ikke dem ville tro” (16, 13). Så fortelles det at Jesus ”viste seg for de elleve mens de satt til bords. Og han irettesatte dem for deres vantro og deres harde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett Ham etter at Han var oppstått.” (Mark 16, 14) Tvilen på at Jesus faktisk sto opp fra de døde synes å ligge dypt, og vi har ingen problemer med å forstå disiplenes reaksjon. En oppstandelse fra de døde bryter radikalt med vår forventning til verden – den gang som i dag.

Vår tids kritikk av troen på Jesu oppstandelse kommer fra mange hold, men den hardeste kritikken i våre dager synes å komme fra de med et naturalistisk perspektiv. Biologen Richard Dawkins (1941-) er kanskje den mest kjente kritikeren. Dawkins sier at ”dagens kristne er for lojale til å benekte jomfrufødselen og oppstandelsen, men at det er pinlig for dem å tro noe slikt, fordi deres fornuft forteller dem at dette er absurd” (Dawkins, R. 2006: 187). En slik kritikk er på ingen måte ny, og strekker seg i alle fall tilbake til den skotske filosofen David Hume (1711-1776), som eksplisitt kritiserer troen på mirakler. Humes kritikk passer godt inn med det naturalistiske perspektiv, og mange av dagens kritikere har derfor hentet inspirasjon fra ham. Hume setter troen på mirakler opp mot naturlovene, og hevder at troen på mirakler står i konflikt med antakelsen av naturlover. Har Hume, og alle de som følger ham, rett i sin kritikk?

Naturalisme og naturvitenskap

Naturalistisk kritikk av oppstandelsestroen henter typisk sine premisser fra naturvitenskapelig forskning og dennes vektlegging av naturlover. Det er imidlertid nødvendig å trekke et skille mellom naturvitenskapelig forskning på den ene siden, og naturalisme som et helhetsperspektiv eller livssyn, på den annen. Det kan synes opplagt at troen på Jesu oppstandelse er uforenlig med et naturalistisk perspektiv, men det er langt fra opplagt at det samme gjelder for forholdet til naturvitenskapelig forskning.

Naturvitenskapelig forskning utføres i henhold til en viss metode, hvor hypoteser settes opp og prøves mot observasjoner og veletablerte teorier. Vitenskapsfilosofene Karl Popper (1902-1994) og Carl Hempel (1905-1997) har hatt stor innflytelse på synet på naturvitenskapene, og beskriver metoden som benyttes i form av en trinnvis prosess:

Trinn 1: Forskeren står overfor et fenomen (problem), som forskeren finner det rimelig å kunne forklare (besvare).

Trinn 2: Forskeren fremsetter en eller flere hypoteser for å forklare eller beskrive fenomenet.

Trinn 3: Forskeren tester eller setter hypotesen(e) på prøve, ved å utlede observerbare konsekvenser fra hypotesen (samt hjelpehypoteser som antas i tillegg).

Trinn 4: Hvis hypotesen blir bekreftet gjennom disse observerbare konsekvensene, blir hypotesen godtatt (inntil videre); i motsatt fall blir hypotesen forkastet.

Denne beskrivelsen er selvsagt en kraftig forenkling av hva som skjer i praksis. Det skjer mye forutfor, ved siden av og etter disse fire trinnene, men de nevnte trinnene illustrerer likevel kjernen i det som generelt kalles naturvitenskapelig forskning.

Forskningsprosessen dreier seg om en åpen prosess, hvor hypoteser fremsettes fritt og forkastes i henhold til de observasjoner som gjøres, eller som allerede er gjort. I tillegg kommer hypotesens forhold til etablerte teorier, f.eks. Albert Einsteins (1879-1955) generelle relativitetsteori eller tanken om evolusjon innenfor biologi. På denne måten lever enhver hypotese eller teori under risikoen om å bli forkastet i fremtiden. Slik må det være om forskeren virkelig ønsker å få ”naturen i tale”.

Som jeg snart skal vise er forskningsprosessen ikke så åpen i praksis, som man først får inntrykk av og som de fire trinnene synes å implisere. Noe enhver ny hypotese må relateres til er etablerte teorier. Dette betyr imidlertid ikke at observasjoner blir neglisjert, for disse teoriene er også avhengig av observasjonsmessig evidens og kan forkastes/justeres på grunnlag av disse. Et annet forhold er at mye forskning skjer ut i fra en naturalistisk forpliktelse. I henhold til denne naturalistiske forpliktelsen er det lett å gå seg vill, når det gjelder å trekke et klart skille mellom naturvitenskapelig forskning på den ene siden og et naturalistisk helhetsperspektiv på den annen. En måte å klare opp dette på er å trekke et skille mellom metafysisk naturalisme og metodologisk naturalisme.

Metafysisk naturalisme dreier seg om selve kjernen i det naturalistiske perspektiv, og vi kan uttrykke dette synspunkt slik:

 

(1)        Det eneste som eksisterer er naturen.

 

Dette er en metafysisk tese i og med at den påstår noe om hva som eksisterer (og ikke eksisterer). (1) impliserer at det ikke eksisterer noe bakenfor, under eller ved siden av naturen. Dermed er Gud radert bort, i det minste forstått som skaper av naturen. Det eksisterer forestillinger om Gud, men det eksisterer altså intet reelt som svarer til disse forestillingene.

Metodologisk naturalisme impliserer ingen metafysiske påstander, dvs. påstander om hva som eksisterer eller ikke eksisterer. Derimot dreier dette seg om hva som kan inngå i en vitenskapelig forklaring\hypotese. Vi kan også uttrykke kjernen i metodologisk naturalisme som en tese slik:

 

(2)        En naturvitenskapelig hypotese/teori skal ikke inneholde uttrykk som pretenderer å referere til noe utenfor eller bakenfor naturen.

 

Dette er en regel for hvordan en naturviter skal drive forskning. Ved å følge (2) tar forskeren ikke stilling til om Gud eller andre overnaturlige entiteter eksisterer. Spørsmålet om hvorvidt slike entiteter eksisterer eller ikke, overlates til andre å besvare. De har simpelthen ingen plass innenfor naturvitenskapelig forskning.

Metodologisk naturalisme har fått anvendelse langt utenfor naturvitenskapene. Innenfor sosiologi og psykologi kan man finne samme forpliktelse. Også innenfor filosofien kan vi se en økende tendens til å anta en metodologisk naturalisme, selv om teistisk filosofi har en lang tradisjon. Den amerikanske filosofen Willard van Orman Quine (1908-2000) har stor innflytelse innenfor analytisk filosofi og har inspirert mange, for eksempel Daniel Dennett (1942-), til å naturalisere stadig flere områder av filosofien. En kristen filosof kan forsøke å anta Quines perspektiv, men vil måtte forholde seg taus om det meste av trosinnholdet om man skal forholde seg filosofisk, siden kristen tro inneholder minst én overnaturlig størrelse, nemlig Gud. Å hevde dette forutsetter en klassisk teistisk forståelse av Gud, og ikke den vi f.eks. finner hos Spinoza. Videre er uttrykket ”overnaturlig” her brukt i den ordrette betydningen, dvs. som en betegnelse på noe som er utenfor eller over naturen. I dagligtalen har imidlertid dette uttrykket en uønsket assosiasjon til magi, spiritisme, okkultisme osv. (Vaags, 2012)."

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2012). Jesu oppstandelse og naturlovene. I: Norsk Filosofisk tidsskrift (4).