-De kan bli enda bedre enn jeg til dette

-De kan bli enda bedre

enn jeg til dette

Rupa er en nepalsk kvinne som arbeider med å hente jenter tilbake til Nepal etter at de har blitt solgt som sexslaver til India. Ett hovedproblem er holdningene i deler av den nepalske kulturen.

På et beskjedent kontor i Katmandu møter Hilde Gunn Sletten i Nord Sør Informasjon Rupa, - en blid og tilsynelatende tander kvinne som formidler trygghet og varme, men som bærer på utrolige og vonde historier. Hun har hentet 24 jenter hjem fra en brutal sexindustri i Calcutta, India, og jobber nå for at de skal kunne komme tilbake til et så normalt liv som mulig i Nepal. Faren er at de risikerer å bli solgt igjen dersom de kommer tilbake til familiene sine.

Lettere å jobbe med sex

-En gammel kvinne i Nuwakot District sa til meg at det ikke er noe forskjell på å jobbe med jordbruk og å jobbe med sex, men det er lettere å jobbe med sex, sier hun megetsigende.

-Holdningene er vanskelige å endre, og jentene kan ikke bare sendes tilbake til familiene sine. De har solgt dem til et liv i sexindustrien. Da er det ikke lett å falle inn i et normalt liv etterpå. Veien tilbake er veldig vanskelig, forteller hun. Familien vil kanskje måtte gi dem tilbake til den første kjøperen, eller også selge dem på ny. Noen familier vet kanskje heller ikke at jentene er blitt brukt som sexslaver. De tror at de har fått en anstendig jobb, men det er unntaket, mener Rupa. Jentene hun har hentet, bor nå i vanlige barnehjem mens de får behandling både mentalt og fysisk.

10.000 selges hvert år

Rupa jobber for å hjelpe unge jenter ut av bordeller og prostitusjon i Calcutta. Norske HimalPartner oppgir at så mange som 10.000 jenter blir solgt til India i løpet av et år, - en enorm industri med store summer i omløp. Det er også en farlig industri, og Rupa tillater ikke at vi tar bilde av henne forfra, og ønsker ikke å offentliggjøre sitt familienavn. Rupa er nepaleser, men bodde og arbeidet i Calcutta blant sexslavene. Arbeidet er et resultat av et feltarbeid hun gjorde i 2009/2010.

Noe tilfeldig oppdaget Rupa at mange av jentene hun møtte på bordellene, kjente hverandres barndom og slektninger. Det gikk opp for henne at flere kom fra samme landsby. Etter noen undersøkelser viste det seg at særlig tre distrikter er kjent for å selge jentene sine; Nuwakot, Sindhuplachok og Dhading District.

-Det er blitt helt vanlig i disse områdene å selge jentene. Det er rett og slett en kultur for det. I enkelte familier blir alle jentene solgt. Man kan se på husene deres at de har en ekstra inntekt. Noen jenter blir solgt for en engangssum, mens andre tjener penger til foreldrene sine, som får månedlige overføringer.

Alle har HIV

-Alle jentene har HIV, forteller hun. –Det er ikke mulig å unngå HIV-smitte i denne bransjen. De yngste jentene er også særlig utsatt siden det er en utbredt oppfatning at menn tror de kan bli kurert fra HIV dersom de har sex med en jomfru. Derfor blir de også solgt som jomfruer mange ganger.

Jentene er gjerne rundt 11 år eller yngre når de blir solgt. Da blir de satt på hormonkurer for å komme i puberteten tidligere og se eldre ut enn de er. I bordellene i Calcutta skal ikke jentene være yngre enn 15 år, noe som blir forsøkt håndhevet av myndighetene. Det fører imidlertid bare til at de yngste barna blir holdt inne på hoteller.

-De blir ”skolert” i ca to år for å takle prostitusjonen. De blir voldtatt og torturert og brutt ned mentalt for å venne seg til behandlingen, forteller Rupa med rolig og kontrollert stemme. Skjebnene er ubeskrivelig vonde, jentene er traumatiserte, og fulle av mistro. Rupa har en lang vei å gå med de 24 jentene hun har fått med seg hjem.

Tett oppfølging

For å sikre at jentene ikke bare havner i ny prostitusjon, er det nødvendig med tett oppfølging av både skolegang og bosted. De trenger også tett oppfølging med medisinering av HIV-viruset. Derfor må flere bo på institusjon sammen med andre barn i barnehjem.

Hun mykner i ansiktet når hun snakker om de 24 barna. Det er tydelig at hun er sterkt knyttet til dem og deres skjebner. Noen kan komme til å bli en ressurs i kampen for å redde flere jenter ut av en desperat situasjon, håper hun.

-De er selv brent av ilden, de vet på hvilken måte det gjør vondt, og de kan bli enda bedre enn jeg til dette, sier hun...

Rupa understreker også at de skal slippe unødig stigmatisering, så det er en del av rehabiliteringen at de skal bo sammen med andre barn/ungdommer.

Kilde: Tibetaneren nr. 1, 2014, s. 14-15