Luftsynet over Stavanger palmesøndag 16. april 1916

Luftsynet over Stavanger

palmesøndag 16. april 1916

Sven Egil Omdal skriver i teksten "Engelen over Byhaugen":

"Folk har vel sett syner i Stavanger ved flere anledninger, men hva var det ungene ved Sandviken skole så på himmelen over Byhaugen om kvelden palmesøndag 1916?

Var det en av zeppelinerne [luftskip med innvendig ramme] som drev luftkrig rett ute i Nordsjøen, og som av og til drev inn over land? Var det kanskje et spesielt heftig nordlys? Eller var det faktisk en engel, et kors og en enorm skrift med beskjed om å omvende seg, thi Jesus kommer snart?

I snart hundre år har beretningen om det som bare blir kalt ”Luftsynet over Stavanger” levd sitt liv i religiøse traktater og muntlige overleveringer. Med jevne mellomrom dukker historien opp i [Stavanger] Aftenbladets spalter, gjenfortalt i tredje eller fjerde generasjon. Marius Finnestad, ett av barna som mente de hadde sett et himmelsk syn, skrev i 1943 at han ikke kunne fortie denne hendelsen om det skulle koste ham livet. Så sent som i 2008 var det en innsender som ba om at vi ikke måtte glemme det som hendte over Byhaugen palmesøndag 1916.

Det første året etter det angivelige synet var det en lokal medieblokade. Ingen av byens aviser skrev en linje. Men historien spredte seg via brev til aviser i andre land, den dukket opp i svenske traktater og ble fortalt på bedehus og i kirker over store deler av verden. Da lærer S. E. Lura, som var historiens opphavsmann, våren etter fikk et brev fra en prest i Spokane, Washington [delstat i det nordvestlige USA] som ba om nærmere enkeltheter om dette underet, ringte han til redaktør Oftedal og ba om å få spalteplass. Slik fikk Aftenbladets lesere i mars 1917 hele historien om luftsynet.

I lærer Luras beretning foregikk det hele slik: Han var kommet på skolen klokken 10 mandag etter palmesøndag for å undervise 7. klasse ved Sandviken skole. Han merket en spesiell uro i klassen, men før han fikk undersøkt hva den kom av, ble han bedt om å komme inn i tredje klasse, hvor læreren fortalte at tre av guttene hadde fortalt at de hadde sett noe rart. Etter å ha hørt dem fortelle, gikk Lura tilbake til sin egen klasse, satte de to guttene som hadde opplevd noe spesielt, hver for seg og ba dem skrive ned hva de hadde sett. Da liknende meldinger kom fra mange andre klasser på skolen, jenteklasser så vel som gutteklasser, fikk alle beskjed om å skrive eller tegne det de hadde sett.

Beretningene liknet på hverandre, med enkelte små forskjeller, som at klokkeslettet varierte mellom klokken seks og halv ni om kvelden, og at teksten var noe forskjellig. Men i hovedsak var fortellingen lik:

Palmesøndag kveld var det plutselig kommet en svart sky på himmelen, med et rødt lys bak, som om det skulle være varme bakenfor skyen. Så bredte en tekst seg over himmelen, ”nesten så stor som en regnbue”. Teksten var: ”Omvend Eder, thi Jesus kommer snart.” Etter et par minutter vek skriften bort, og en enorm, hvitkledt engel kom til syne. Han pekte på jorden med sin høyre hånd og mot himmelen med den venstre. Ved siden av engelen var det et stort, lysende kors, og under ham sto ordet ”Amen” i lysskrift. Også dette synet varte to-tre minutter, før himmelen igjen ble som før...

En av guttene i sjuende klasse fortalte at han og en kamerat var kommet fra Stokkavatnet da de så synet over Byhaugen. Ifølge disse to var de til sammen åtte som så det samme. Tre gutter i tredje klasse hevdet at de hadde sett det samme fra Nedre Strandgate.

Marius Finnestad skrev 25 år senere at de var en flokk barn i 12-15 års alderen som var sammen ute og lekte da de så regnbuen av bokstaver, ”men den var større enn en regnbue”. Finnestad skrev at det var liksom himmelen var åpen rundt bokstavene, og de så inn i et mørke, ”det var bare bokstavene som lyste som ild”.

Tre dager etter at lærer Lura endelig slapp til i Aftenbladet med sin beretning, meldte skeptikerne seg. En innsender som undertegnet seg som ”folkepsykolog” forklarte at slike hallusinasjoner er ”meget almindelig ogsaa blandt opriktige mennesker, men forekommer særlig i barns og kvinders vidnemaal, naar disse har sammenheng med forhold som angriper følelseslivet”.

En annen innsender, A.D., mener at ungene har hatt rikelig anledning til å snakke om ”begivenheten” før lærerne fikk beskjed, for ungene reker jo ute til lenge etter klokken 9 om kvelden, ”i Sandviken og Kalhammeren neppe mindre end i andre bydele”. A.D. påpeker det merkelige i at ikke en mengde voksne har lagt merke til de store bokstavene på himmelen, spesielt fordi de skal ha vist seg på et tidspunkt da kaien var full av folk, ”i anledning rudeskibenes avgang til Bergen”. Etter disse motforestillingene, drar han skikkelig til:

”Herr Lura fører kun barn som vidner, og kun saadanne barn, som besøker den skole, ved hvilken han virker. Hans religiøse retning er bekjendt.” Innsenderen minner om at byen var blitt overfløyet av tyske zeppelinere i samme tidsrom, og at den sterke oppflammingen av nordlys over byen også hadde fått folk til å se ting på himmelen.

I kjelleren til kulturhuset på Sølvberget ligger magasinet til bibliotekets samling av lokalhistorisk litteratur. Klemt innimellom tunge bøker står en av bibliotekets minste trykksaker, 16 sider i lommeformat. Heftet inneholder lærer Luras beretning, og faksimilie av mange av elevenes håndskrevne beretninger. Her er Ole Askes rapport, i vakker håndskrift og med enkelte skrivefeil. Han skriver både om teksten: ”Omvend Eder Jesus kommer snart” og om synet: ”saa kom en Engel saa saa vi den ene vingen og en haand. Det var i gaar kveld kloken 7”. Arthur Vatne har tegnet vingen på engelen og skrevet ”Amen” under, samt opplysningen: ”klokken 7 om kvelden vi stod i nedre Strandgaten”.

I heftet, som ikke har noen oppgitt forfatter, står det også at det samme synet er blitt sett flere andre steder; i Sverige, Bombay i India og flere steder i USA, samt i Arkangelsk i Russland.

Det er snart gått 100 år siden det himmelske løftet om at Jesus kommer snart, og alle barna som fortalte om synet er for lengst døde. Men historien lever (Stavanger Aftenblad, 2010)."

Kilde:

Stavanger Aftenblad Pluss. (2010, March 19). Engelen over Byhaugen.

(Reportasjen "Engelen over Byhaugen" er skrevet av Sven Egil Omdal som en del av serien "Stavangerminner", og sto på s. 26-27 i ekstramagasinet "Stavanger Aftenblad Pluss", 19. mars 2010, s. 26-27. Stavangerminner er en serie dramatiske eller minneverdige episoder fra byens lange historie, skrevet av Sven Egil Omdal. Tips kan sendes til: sven.egil.omdal@aftenbladet.no)