Johannes Johnson om det saktmodige vitnesbyrd

Johannes Johnson om

det saktmodige vitnesbyrd

Vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere, dog med saktmodighet og frykt, idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme. 1. Pet. 3, 15-16

Johannes Johnson skriver:

Mang en religiøs taler, leg og lærd, som er svær til å legge ut når han står på talerstolen, hvor ingen tør åpne munnen for å motsi ham, er en stor stakkar til å avlegge det saktmodige vitnesbyrd om Kristus i personlig samtale, særlig med motstandere. Noen ganger går det slik at motstanderen i stedet for saktmodighet og frykt finner selvgod skråsikkerhet eller en skarp tunge og en sint stemme; vi er så uvant til å tåle noen overlast for vår tros skyld, det som egentlig skulle være Kristi etterfølgeres ære. Eller det går slik at vi slett ikke er rede til å forsvare oss; vi trekker oss tilbake, og skammer oss ved det velsignede navn vi bærer, eller tør ikke selv regne oss for kristne.

Hvordan skal vi lære å tale rett om det håp som bor i oss til dem som krever oss til regnskap for det? Vi skal for det første huske at vi er syndere. Det gir saktmodighet og frykt; det frir oss fra den fariseiske tone og den skråsikre selvgodhet som ofte skjemmer religiøs meningsutveksling. Husk på hvor tålmodig Frelseren har vært med deg, så blir du tålmodig med dem som fremdeles står ham imot.

Deretter må vi ha en god samvittighet; vi må ha vår sak i orden med Gud og mennesker; ellers slår den dårlige samvittighet beina under vår frimodighet, og vi tier der hvor vi skulle vitne.

Til sist må vi alltid være rede til å avlegge regnskap; fredens evangelium gir en ferdighet til kamp som Paulus anbefaler som fottøy for dem som akter seg til Immanuels land. Den beror egentlig derpå, at vi har funnet en perle så kostbar at vi ikke kan tie stille med vår glede over den.

Å, Sjelesørger i det høye, kom oss til hjelp og gjør oss til vitner om Jesus. Amen (Johnson, 1912, s. 188).”

 

Kilde: Johnson, Johannes. (1912). Husandagtsbok. Kristiania: Selskapet til kristelige Andagtsbøkers Utgivelse.