-Men hva om jeg helt enkelt ikke tror på Ham. Hva skjer da?

-Men hva om jeg helt enkelt

ikke tror på Ham. Hva skjer da?

Trudy Harris skriver:

”Johnny var alkoholiker og kjederøyker. Han hadde levd alene lenge, atskilt fra sin eneste sønn som han nå ville at skulle ta hånd om ham. Sønnen hans, som Johnny hadde forlatt da sønnen var en liten gutt, gikk med på det. Johnny hadde meget få gode sider og nå når han hadde fått diagnosen uhelbredelig lungekreft var han enda vanskelige å gjøre fornøyd eller glad. Han var sint og trett og ingen vennlighet eller hjelp ble tatt godt imot av ham. Av en grunn som jeg ikke helt forstår har sure og tilsynelatende onde mennesker alltid fascinert meg. Jeg tror at jeg alltid har følt at det må finnes noe godt i dem som ikke en gang de selv kjenner til; og jeg vil gjerne finne det.

Sønnen hans gikk med på å ta hånd om sin far i hjemmet sitt så lenge dette fungerte. Han var brannmann og kjente altfor godt til farene for eldre som er alene hjemme og til tross for at han sjelden reiste utenfor byen, ville han være sikker på at hans far var trygg dersom han skulle bli tvunget til å reise. Da Johnny begynte å bli dårligere, glemte han ofte å ta medisinen som både holdt ham smertefri og hjalp ham til å puste lettere. Men etter at han hadde glemt å stenge av komfyren en gang for mye, ble det besluttet at han skulle bo på et omsorgshjem. Han fant seg raskt til rette og så ut til å være takknemlig over å bli tatt godt hånd om der.

Johnny sa ofte at han ikke trodde på Gud, men han tok ofte opp temaet under våre samtaler uten noen tydelig foranledning. Midt i en samtale om noe helt annet kunne Johnny sint spørre om hvordan intelligente mennesker kunne tro på en Gud de ikke kunne se. Han syntes at de som var troende var svake og hjelpeløse, og han hadde ingen ting til overs for dem eller deres måte å tenke på.

-Her kommer denne gudspersonen, pleide han ofte å si når jeg besøkte ham på hjemmet, men han gjorde det med et stort smil og glimt i øyet.

Jeg tror at han så korset jeg bar som et symbol på noe han ikke forsto og han både ville og ville ikke lære seg mer om det. Jeg visste ikke hva Gud hadde tenkt seg for å ydmyke hjertet hans, som lengtet etter noe og noen som det ennå ikke forsto.

Vi utviklet et meget fint vennskap i løpet av de følgende tre eller fire månedene, begge med vissheten om at hans tid stadig ble kortere. Sønnen hans så med stor overraskelse hvordan hans far sakte, men sikkert ble mykere overfor ham. Til tross for at de ikke snakket om dype ting, forsto sønnen hans at han ville gjøre det, men visste ikke hvordan. Det så ut til å være nok for dem begge å kommunisere med et vennlig nikk eller en lett berøring på skulderen.

Johnny hadde vært en storrøyker hele livet sitt og det fortsatte han med nå også. Han fikk bare lov til å tenne og nyte sigaretten sin i hagen utenfor omsorgshjemmet. Han pleide noen ganger å spørre om jeg kunne ta ham med en tur ut i rullestolen ”for en røyk”, og det gjorde jeg. Men da han ble svakere var det for vanskelig for ham å komme seg inn og ut av rullestolen. En dag ba han meg om å ta ham med ut en siste gang til verandaen der han hadde tillatelse til å røyke. Jeg visste at hans tid var nær, og det gjorde han også. Dermed dro vi dit.

Mens han satt der stille og røykte sigaretten sin, så han opp på veggen foran seg og pekte på det berømte bildet av Jesus som banket på en dør, og spurte så hva dette skulle forestille.

-Bildet er av Jesus, sa jeg, -og døren er hjertet ditt. Jesus banker på det. Fortell hva du ser på bildet som er annerledes.

Han bøyde seg frem mot bildet – så nær han kunne - og sa:

-Det er ikke noe dørhåndtak på døren. Hvorfor er det ikke det?

-Gud er så vennlig og god mot oss at Han ikke tvinger seg på oss, sa jeg. –Han vil at vi skal åpne fra innsiden og ønske Ham velkommen inn. Døren må åpnes fra innsiden, av deg. Alt Han vil er å komme inn i hjertet ditt og bli venn med deg og ta deg med seg til himmelen.

Han så ikke ut til å være avskrekket av forklaringen min, men smilte tillitsfullt og vennlig da jeg rullet ham tilbake til rommet sitt.

-Men anta at jeg ikke tror på Ham i det hele tatt. Hva skjer da? spurte han.

Da jeg var innom ham før han skulle legge seg for natten, foreslo jeg at han skulle si til Gud at han aldri hadde trodd på Ham og å be Gud vise at Gud virkelig eksisterer.

-Si at du er lei deg for det du har gjort feil i livet ditt, og be ham ta deg med til himmelen, dersom det er der han bor, foreslo jeg.

Han smilte da vi sa farvel, begge i visshet om at det var for siste gang.

Han var en ensom, arg mann som kunne ha dødd ensom dersom det ikke hadde vært for en meget forståelsesfull og kjærlig sønn som tok seg av ham da han trengte ham som mest.

Han var en sønn som kunne legge tidligere urett til side og akseptere sin far som han var og gi ham respekt og omsorg, uten å holde noe tilbake. Her var en mann som antakelig søkte Gud hele livet sitt uten å vite hvordan han skulle finne ham. Og her var Gud hele tiden i bakgrunnen og var villig til å trøste og elske denne villfarne sjelen.

Johnny døde tidlig neste morgen. Sykepleieren ringte for å si at han ikke hadde bevegd seg etter at jeg hadde gått, og helt enkelt hadde glidd inn i en fredfull søvn. Hun ba meg ringe sønnen hans, som var bortreist, og ba meg komme og hente klærne og tingene hans ettersom de umiddelbart trengte rommet til en annen pasient.

Da jeg besøkte hjemmet senere om morgenen, gikk jeg gjennom verandaen der Johnny og jeg hadde sittet kvelden før. Jeg så ikke tavlen på veggen og spurte en sykepleier om den. Hun virket overrasket og sa at det aldri hadde vært et bilde av Jesus på den veggen, og at det var den eneste verandaen på hele hjemmet og at ja, det var den verandaen der han hadde sittet og røykt kvelden før. Etter nøye å ha undersøkt både verandaen og veggen etter spikerhull eller bleking innså jeg at hun hadde rett; Ingen tavle hadde hengt på den veggen. Jeg trenger vel ikke å si at jeg var målløs og det var hun også. Hvem kan forklare Guds fantastiske makt? (Harris, 2009, s. 107-110)”

Kilde: Harris, Trudy. (2009). Glimtar från Himlen. Sanna berättelser om hopp og frid vid slutet av livets resa. Värnamo: Semnos Förlag.