Torsdag 21 November
"Hva med å gi dem Mitt ord?"
”Hva med å gi dem Mitt ord?”
I hele sitt yrkesaktive liv har Margritt og Tormod Bakkevold jevnlig reist rundt med evangeliet. Først gjennom Ungdom i Oppdrag, men siden 1998 gjennom Euromission, som de selv startet. Planting og oppbacking av menigheter står nå sentralt i tjenesten.
-Vårt mål er at alle byer og tettsteder i Europa skal ha en levende menighet. Så vi må nok holde på hele livet.
Tormod Bakkevold smiler og medgir at det er et stort mål. Men det er det de jobber mot; han, kona, barna og etter hvert flere og flere medarbeidere i misjonen. For tiden er de virksomme på Lolland i Danmark, i Sachsen i Tyskland, i Lubielski fylke i Polen og Slavonia i Kroatia.
De ønsker særlig å nå unådde steder. I Lubielski fylke i Polen var det for eksempel 74 unådde byer og tettsteder da de startet der i 2002.
-Nå har vi nådd ut til over 30 av dem og forkynt evangeliet for over 20.000 mennesker. Flere menigheter er startet, kan Tormod berette.
Blant annet driver de nå helgebibelskole med 70 elever i landet, og leir hvor de trener unge polakker til evangelisering. Tormod påpeker viktigheten av dette, dersom de skal få fullendt Euromissions visjon.
Menighetsvekst
I Kroatia har de vært virksomme i tre år. Her hjelper de små menigheter med vekst og inspirasjon. De arbeider også med å starte en helgebibelskole og inspirasjonskonferanser for menighetsledere.
-I Tyskland har vi startet et fellesskap og gitt menighetsvekst til noen andre, og er i gang på et nytt sted. Her har vi cirka 20 frivillige arbeidere som driver evangelisering i byer med få kristne, forteller Tormod.
I Danmark har de også spennende arbeid på gang, med oppbygging av kristne forsamlinger i et par tettsteder og byer.
-I september vil vi starte et fulltidsteam som vil være med på å nå ut til stadig flere mennesker på Lolland i Danmark. Teamet vil også reise for å holde møtekampanjer i forskjellige land der Euromission arbeider, informerer Tormod.
Barna bidrar
I Norge er det foreløpig kun familien Bakkevold som arbeider på fulltid i organisasjonen. Når de reiser på team er imidlertid ofte en god del nordmenn med. Som oftest er også barna Jørgen (13), Silje (11) og Aril (8) blir med på tur. Da kjører familien Bakkevold i sin ommøblerte buss. Den har både kjøkken, dusjrom, bad og fire sovealkover, men det er langt fra noen luksuskomfort.
-Vi vurderer å kjøpe en dobbeltdekker. Det er et bønneprosjekt nå. Barna trenger større plass, sier Tormod. Noen ganger reiser bare Tormod, hvis det gjelder et mer formelt opplegg som barna ikke har noe glede av. Da tar han gjerne fly.
-Men vi er veldig glade i å reise sammen. Vi vil helst gjøre det, sier Margritt.
Senest i juni reiste de til Kroatia og Tyskland. De prøver helst å reise i barnas ferie, men ellers er det ikke noe problem at de reiser i skoletiden.
Barna bidrar på ymse vis, og etter forskjellige evner. Eldstegutten Jørgen har blitt ram på gitaren, og Silje er veldig flink til å synge og danse.
-Og alle spiller drama. Det er ofte lett å bruke dem på barnemøter, sier Tormod, og forteller at grunnen til at de startet med store barnemøter, var at han ble så lei av at barn tappet luft ut av dekkene på bussene når de kom til et nytt sted.
-En morgen jeg var irritert på ungene, opplevde jeg at Gud sa til meg: ”Hva med å gi dem Mitt ord?” sier Tormod, som fulgte Guds anmodning. Det angrer han ikke på.
-Det er mange som tar imot Jesus. Ungene er kjempeåpne, sier han.
Vitner hjemme også
Folk i andre aldersgrupper er også åpne, til familien Bakkevolds store glede. Mange blir frelst eller helbredet under møtekampanjene deres.
-Jeg synes det er veldig bra, jeg, sier Silje om at foreldrene reiser rundt og forteller om Jesus. Hun og brødrene har ikke noe imot å være med å bidra.
Når de er hjemme i Norge går barna på en kristen skole, noe de selv ytret ønske om. Kontrasten ble for stor mellom opplevelsene på turene og det litt barske miljøet hjemme. Margritt presiserer at det ikke er de voksne som har presset frem avgjørelsen. Selv savner hun litt kontakten med ikke-troende foreldre i skolemiljøet. Men for all del, de har nok av muligheter til å vitne ellers om de vil.
-Responsen er litt tregere her enn i utlandet, men vi har fått ledet noen til Jesus i nabolaget her også. Man kan ikke være evangelist ute og sløv hjemme, sier Tormod med et smil.
God base
Vi møter familien ved deres lune hjem i Søgne, utenfor Kristiansand, hvor familien slo seg ned for ti år siden. De følte det var Gud som ønsket dem hit, så de kunne få en base for arbeidet, og et sted barna kunne få slå røtter. Familien til Tormod kommer herfra. Margritt er fra Sykkylven på Sunnmøre.
Margritt begynte på DTS i Hamar ett år etter at hun var ferdig med gymnastiden i hjembygda. Det var gjennom disippeltreningsskole hun og Tormod møttes. Først reiste de både for forskjellige og felles teamturer, men fra den dagen de ble gift ble det jobbing i tospann.
-Vi flyttet inn i buss med en gang. Det kan anbefales, ler Margritt, og fremholder deres enkle økonomiske forhold.
-Og vi drev med det vi hadde mest lyst til. Vi reiste fra sted til sted og hadde vekkelsesmøter, fortsetter Tormod.
Interessen for andre land ble vekket da noen fra statskirken i Sykkylven samlet inn penger til en menighet i Polen, og ekteparet Bakkevold fikk være med på tur til det fattige landet.
-Det gjorde inntrykk på meg å komme ned dit. Vi så nøden, sier Margritt.
Møter flere behov
De så nød på flere områder; både legemlige, sjelelige og åndelige. Euromission prøver å møte alle disse behovene. Blant annet hjelper de fysisk handikappede i det østlige Polen, og med hjelp fra andre nordmenn samler de inn sykehusutstyr til et helsesenter.
Det hender dessuten at det tar med seg ting og pakker fra Norge på reisene nedover. Men ekteparet presiserer at det er det åndelige aspektet som er viktigst.
-Det er fint å gå hjelp, litt mat og en krykke, men enda bedre å komme til Himmelen, påpeker Tormod.
-Samtidig kan pakker ofte være døråpnere for evangeliet. De blir interessert i hvorfor vi gjør dette, legger Margritt til.
Da de startet Euromission, var det fordi de følte Gud kalte dem til å drive et arbeid hvor ikke bare evangelisering, men også menighetsplanting sto sentralt. Dessuten ønsket de å ha anledning til å lønne folk. De har nå flere fulltidsansatte. Det satses på selvstyring, og administrasjonen er minimal. Hele Euromission drives fra et lite kontor hjemme hos Tormod.
God arbeidsgiver
Selv lever ekteparet på ”UiO-vis”; uten lønn, men – som de sier – med ”verdens rikeste arbeidsgiver”. Margritt har noen gitarelever når hun er hjemme. Tormod får flere oppdrag som elektriker, men takker nei.
-Når vi først skal drive med dette, ønsker vi god tid til bønn, og å være sterke og uthvilte når vi reiser ut, sier Tormod.
Dermed bruker de heller ikke krefter på markedsføring i Norge, og er lite kjente.
Til nå har de erfart at Gud har tatt seg av dem. Et par menigheter og flere enkeltpersoner har vært interesserte i å støtte arbeidet, og det er på denne måten lønn til ansatte i misjonen har blitt dekket.
20-års jubileum
I år er det akkurat 20 år siden Margritt begynte med teamvirksomhet. Hun og ektemannen angrer ikke på livsstilen de har valgt.
-Jeg synes vi har et rikt liv. Alle plasser vi får sett, folka vi får treffe, historier vi får høre… Vi får sett folk blomstre opp i kristenlivet,sier Margritt entusiastisk, og legger til at det er en velsignelse at de som familie trives sammen på turene.
-Så vi håper vi kan holde på i mer enn 20 år til, sier hun blidt.
Tormod fortsetter:
-Det er klart, i løpet av 20 år får vi oppturer og nedturer, men jeg føyer meg veldig til det hun sier. Det er et veldig rikt liv. Vi får se mange frelst og helbredet. Mange ganger oppleve en hel by bli forandret. Det er stort.
Ekteparet bobler over av opplevelser de har hatt,og de deler villig av dem. De har mer enn nok stoff til en bok, og det er da de også i ferd med å skrive.
-En dame sa til meg: ”Nå kan dere jo hvile på laurbærene.” Men det er uaktuelt. Man må fryde seg over det som har skjedd, men stadig gå videre og tenke nytt, sier Margritt.
-Ja, det er det vi må. Vi må finne den balansen.
Kilde: Intervju med Margritt og Tormod Bakkevold, publisert 24.08.2006