-Det er dit du skal. Der ligger redningen din.

 -Det er dit du skal. Der

ligger redningen din

 

Ingunn Stætre Lie kom fra et ikke-kristent hjem, var svært ung da hun begynte å gruble på de store spørsmålene i livet, og en av få i bygda som valgte borgerlig konfirmasjon.

-Mye handler om de menneskene du møter, og hva de representerer. Ikke nødvendigvis om hva kirken står for, forklarer kvinnen som ble nominert til Spelemannsprisen en gang, og som har kongepokal i NM i folkemusikk fra 2009. Mannen hennes har vært med å vinne Spelemannsprisen tre ganger, og både Ingunn og mannen har hver sin mastergrad i folkemusikk og trekkspill.

 

1. november 2002, som 21-åring, meldte Ingunn seg ut av kirken. Hun var da sikker på at hun ikke kunne tro på den guden de snakket om der.

Hun kalte seg ateist eller agnostiker.

-Dersom Gud hadde stått i stua mi, så hadde jeg nok trodd på ham, men ikke før.

Da hun ble kjæreste med Jo Asgeir, diskuterte de mye frem og tilbake om tro. For ham var kirken noe godt og trygt. Da de bestemte seg for å gifte seg, ville hun ikke gifte seg i kirken, og heller ikke at eventuelle barn skulle bli døpt der. Dette la hun ikke skjul på i vigselssamtalen:

-Nå sitter jeg her fordi Jo Asgeir sier at jeg skal det. Dette vil jeg egentlig ikke, men dere har et fint rom, og dersom jeg bare kan fylle det med musikk, så skal jeg alltids gå ned midtgangen.

-Så fint at du er her, sa prosten, og fortsatte:

-Dersom dere får barn, kommer de til å være heldige av den grunn at de har reflekterte foreldre som har et bevisst forhold til dette med tro.

Ingunn responderte med å si at hun ville være glad om han kunne ha med så lite om Gud som mulig i prekenen. Gjerne så godt som ingenting.

Prosten smilte og lo, og så sa han at det skulle han vel få til.

Og prosten holdt ord. I forkant av talen, på selve bryllupsdagen, sa prosten at han hadde bestemt seg for at den talen de skulle huske etter bryllupet, skulle være den han holdt i kirken.

-Vi lo litt av det, men han greide det faktisk. Han pratet mye om samhold og kjærlighet, og jeg tror kanskje ikke at han nevnte ordet Jesus en eneste gang. Vielsen inneholdt mye musikk, slik vi hadde drømt om, og organisten spilte helt fantastisk. Jeg tror vi hadde med oss 17 musikere. Det var et skikkelig folkemusikkbryllup, eller egentlig en konsert.

Da de fikk sin første sønn, var avtalen at han ikke skulle døpes. Men da hadde Ingunn og Jo Asgeir ikke regnet med presset fra den nærmeste familien som mente at tradisjon er tradisjon. Ingunn ville ikke stå og lyve i kirken. Jo Asgeir undersøkte derfor om han kunne døpe barna uten tillatelse fra Ingunn, og uten at Ingunn var til stede, og det kunne han.

-Da kunne jeg jo ikke nekte ham å gjøre det. For meg var den dåpen ugyldig uansett. Det betydde jo ingenting å få litt vann på hodet. Jeg kunne bare ikke stå i kirken og avgi løftet om å lære de opp i troen på Kristus, forklarer Ingunn.

Deretter ble det et nytt kompromiss. Svigerforeldrene betalte og gutten ble døpt på Voss. Ingunn var ikke med på dåpssamtalen, men hun var med på å lage selskapet i etterkant. Videre satte hun sin signatur på selskapet ved å servere konjakk til kaffen.

Hun satt helt bakerst i kirken og kledde på gutten i sakristiet. Fra bakerste benk hørte hun dåpsliturgien og talen, men deltok ikke på gudstjenesten i forkant. Hun reiste seg heller ikke da de sa at foreldre og faddere kunne reise seg.

I 2006 begynte Ål kirke et spennende prosjekt med å få folkemusikk inn i gudstjenesten, og Jo Asgeir fikk i oppgave å komponere liturgien som skulle brukes. Etter et helt år med folkemusikkgudstjenester hadde Ingunn dårlig samvittighet fordi hun fremdeles ikke hadde vært i kirken og hørt mannen sin spille. Samtidig kviet hun seg for å ordne barnevakt for å gå i kirken. Til slutt fikk hun imidlertid overbevist seg selv om at hun bare skulle til kirken for å høre på mannen pluss en del andre musikere.

Da hun gikk inn i kirken den formiddagen, kjente hun på at hun ikke hørte til der. Hun orket ikke å møte de kristne - de hun trodde ville bekrefte alle fordommene hennes - og derfor kom hun omtrent ett minutt før gudstjenesten begynte, og satte seg bakerst.

Uten å vite hvorfor, satt hun og gråt under hele denne gudstjenesten.

-Jeg prøvde å finne en forklaring for meg selv: Orgelspillet var fint, og det blir en jo rørt av. Salmene var fine, og trekkspillet var vakkert. Det hadde i alle fall ikke noe å gjøre med kirkerommet, eller…

Egentlig skjønte hun at det hadde med Gud å gjøre, og dette opprørte henne veldig.

Påfølgende jul ble derfor litt rar.

-Jeg hadde det nok litt tungt, med mange utfordringer i hverdagen. Den julen forsvant alt jeg ikke trodde på. Bunnen i livet var borte, og livet ble utrygt. Kva skjer nå, tenkte jeg.

I februar 2008, da kjørte hun forbi kirken på Ål, var det en indre stemme som sa:

-Det er dit du skal. Der ligger redningen din.

Hun snudde bilen i den hensikt å gå inn i kirken. Et skilt fortalte nemlig at kirken var åpen, hva nå enn det måtte bety. Hun gikk mot kirken, men ble stående ved inngangsdøren – med hånden på dørhåndtaket - i 20 minutter, uten å greie å åpne.

-Det forundret meg, for jeg vet jo hvordan jeg skal åpne en dør. Jeg tenkte at det snart ville komme noen ut, slik at jeg kunne gå inn. På ett vis var det likevel en seier, for jeg hadde funnet en plass. Og så hadde jeg forstått at kirken var åpen på onsdager.

Da Ingunn prøvde på nytt, hadde hun med seg en kvinne fra sognerådet. Hun åpnet døren for henne. I tiden fremover skulle hun besøke kirken mange ganger på onsdag kveld.

-Det var få der om kvelden. Det passet meg fint, for jeg håpte at ingen så meg. Det verste som kunne skje, var dersom noen sa «hei». For underforstått hadde jeg da tatt feil, og angret. Jeg hadde forstått at den ikke-troen jeg hadde bygget livet mitt på, ikke var riktig for meg likevel. I dag tenker jeg at det er lov å skifte mening, men det tenkte jeg ikke da.

I kirken fant Ingunn en trygghet fra livet på utsiden.

-Med en gang jeg kom inn i kirken, var det som at følelser og problemer forsvant. Jeg var fri da jeg gikk inn døra. Fri fra alt i hele verden. På den tiden kunne det storme rundt meg. Jeg skrev masteroppgave parallelt med 120 prosent jobb, mann på turné og to små barn. I tillegg var jeg medansvarlig for landskappleiken og jobbet frivillig.

Grunnen til at alt ble borte, forklarer hun slik:

-Det hadde med Gud å gjøre. Det er jeg sikker på. Akkurat da betød det mest for meg at det var så godt å være der, fordi jeg trengte det så sterkt.

Da det hadde gått en tid, begynte en ny prostiprest på Ål. Lite visste han om Ingunn sin aversjon mot å hilse på noen i kirken. En onsdagskveld han glemte å legge frem salmebøker og bibler, etterspurte hun det.

-Det var et vers i Bibelen som jeg bare måtte lese, og i bønneboka, bakerst i Salmeboka, kunne jeg finne mye godt, forklarer hun.

I stedet for bare å gi henne Bibelen, rakte han frem hånden og sa:

-Hei, jeg heter Narve. Hvem er du?

Ingunn ble da helt lammet og sa:

-Jeg heter Ingunn. Jeg er ikke her.

-Skal vi prate litt om det kanskje, sa presten.

-Ja, kanskje vi skal det….

Ingunn fikk så svar på mange av sine spørsmål, og sier følgende om hvilken betydning det å bli en kristen har hatt for henne:

-For meg har det vært helt avgjørende. Å bli kristen er en stor prosess som går på mange plan. Livet blir så annerledes, og du begynner å tenke hele annerledes om hverdagslige ting.

7. november 2013 meldte Ingunn seg inn i kirken igjen. Fra 1. januar 2015 er Ingunn ansatt som kirkemusiker i Ål.

 

Kilde: Dagbladet Dagen, 27.12.2014, s. 20-24.