Mandag 30 Desember
Vil du få oss til å bli religiøse?
-Vil du få oss til å bli religiøse?
En finsk ingeniør forteller følgende om sin omvendelse:
Det var under krigen. Jeg ble utnevnt til offiser i general Mannerheims hær. Det var en skrekkelig tid. Vi beleiret en by som var tatt av ”de røde”, og vi erobret den. En flokk ”røde” fanger ble overlatt til min varetekt. Sju av dem skulle skytes ved soloppgang mandagen etter. Jeg glemmer aldri den siste søndagen. De sju dødsdømte oppholdt seg i byens rådhus. I korridoren sto mine menn oppstilt med riflene. Luftet var mettet av hat. Mine soldater følte seg oppildnet av seieren og slynget hånlige ord mot fangene som til gjengjeld svarte med forbannelser og hamret på veggene med sine blodige hender. Noen ropte på koner og barn som var langt borte. Ved soloppgang skulle de dø.
Vi var seierherrer, det var sant, men verdien av denne kjensgjerning syntes å forsvinne ettersom natten gikk. Jeg begynte å tenke over om det ikke i grunnen hvilte en forbannelse over våpnene, likegyldig på hvilken side de fantes. Da hendte det noe: En av de dødsdømte begynte å synge. Det første alle tenkte på var at han hadde fått fra forstanden. Men jeg hadde lagt merke til denne mannen, Koskinen. Han hadde ikke rast som de andre, men bare sittet rolig på sitt leie – et bilde på en ytterste fortvilelse. Ingen hadde snakket med ham, enhver hadde nok med sin byrde. Koskinen sang, først litt usikkert, men etter hvert vokste stemmen og ble naturlig fri. Alle fangene snudde seg og så på ham. Han syntes nå å være i sitt rette element:
Sikker i Jesu armer, trygg i Hans ømme skjød,
finner jeg hjelp i farer, fristelser, sorg og nød.
Lett blir min tunge byrde, snart svinner frykt og tvil,
kun noen sorgens tårer, deretter gledens smil.
Om og om igjen sang Koskinen dette verset, og da han endelig sluttet ble det helt stille noen minutter. Så ropte en fyr med vilt utseende skjellsord til ham og spurte hvor han hadde dette verset fra, og om han hadde tenkt å få dem religiøse? Koskinen så på sine kamerater med tårer i øynene, og så spurte han rolig:
-Dere spurte hvor jeg hadde dette verset ifra. Jeg hørte det på Frelsesarmeen for fire uker siden. I begynnelsen lo jeg også, men denne sangen grep meg. Min mor sang om Jesus og ba til Ham.
Han stanset litt for å samle mot. Så reiste han seg som den soldat han var, så rett på dem og sa:
-Det er feigt å legge skjul på hva man tror; Den Gud som min mor trodde på, har nå også blitt min Gud. Jeg kan ikke si hvordan det skjedde, jeg vet bare at det har skjedd. Jeg lå våken forleden natt, med ett så jeg min mors ansikt foran meg. Da ble jeg mint om denne sangen som jeg hadde hørt, og jeg ble klar over at jeg måtte finne min Frelser og skjule meg i Ham. Så ba jeg slik som røveren på korset, om Jesus ville tilgi meg og rense min syndige sjel og gjøre meg skikket til å møte Ham.
-Dette ble en vidunderlig natt, fortsatte Koskinen. Til enkelte tider lyste det rundt meg. Vers fra Bibelen og salmeboken kom dukkende fram i hukommelsen. Det brakte bud om en korsfestet Frelser, om blodet som renser fra all synd og om hjemmet Han har beredt for oss. Jeg takket og tok imot, og siden har dette sangverset lyst i mitt indre. Det er Guds svar på min bønn. Jeg kunne ikke lenger holde det for meg selv. Om noen timer skal jeg være hos Herren, frelst av Hans nåde.
Koskinens ansikt strålte av en indre glede. Hans kamerater sto ganske stille. Selv sto jeg som naglet i gulvet. Mine soldater kom nærmere for å høre hva denne røde opprører hadde å si.
-Du har rett, Koskinen, sa endelig en av hans kamerater. –Bare jeg visste om det var nåde også for meg. Men disse hender har utgydt blod, og jeg har spottet Gud og trampet på alt som er hellig. Nå vet jeg at det finnes et helvete, og at det er på dette sted jeg hører hjemme.
Han sank ned på gulvet med fortvilelse malt i sitt ansikt.
-Be for meg, Koskinen, stønnet han. –I morgen skal jeg dø, og min sjel er i djevelens hender!
Og så lå da disse to røde på sine knær og ba. Det var ingen lang bønn, men den åpnet Himmelen for dem begge. Og vi som var vitne til det, glemte vårt hat. Det smeltet bort i det himmelske lysskjær; for her søkte to menn som snart skulle dø, forsoning med sin Gud. En dør inntil det usynlige sto på klem, og vi var betatt av synet.
La meg fortelle i korthet at da klokken ble fire hadde alle Koskinens kamerater fulgt eksempelet, og var begynt å be. Ingen kan beskrive den underlige atmosfære. Noen satt på gulvet, noen satt på trebenker, noen gråt stille, andre samtalet om åndelige ting. Ingen av dem hadde en Bibel, men Ånden talte til dem. Så begynte noen å tenke på dem der hjemme, og det ble en ivrig skrivetime. Det ble bekjennelser og tårer i disse brevene. Natten hadde nå nesten gått og det grydde av dag. Ingen hadde blundet et øyeblikk.
-Syng den sangen igjen, Koskinen, ba en av dem.
Og dere skulle hørt dem synge! Det ble ikke bare den sangen, men lengst forglemte strofer og kor dukket opp av hukommelsen, som knopper kommer ut av vårsolen. Vakten stemte også i, for Guds kraft hadde grepet alle. Alt var forvandlet, og kjelleren i det gamle ærverdige rådhus gjenlød den morgenen av sangen om Lammets blod. Så ble klokken seks. Hvor inderlig jeg ønsket å kunne søke om benådning for disse menn, men jeg visste at det ikke ville nytte. Mellom to rekker av soldater gikk de ut på plassen og stilte opp. En av dem ba om at de måtte få synge Koskinens sang enda en gang, og det fikk de lov til. Så ba de om å få dø med utildekte ansikter, og med oppløftede hender sang de av all sin kraft:
-Sikker i Jesu armer, trygg i Hans ømme skjød..
Da de siste toner var dødd hen, var også deres siste øyeblikk kommet. De sju røde hadde kjempet sin siste kamp. Vi bøyde våre hoder i stille bønn. Hva som foregikk i de andres hjerter, vet jeg ikke, men jeg var et nytt menneske fra denne stund. Jeg hadde møtt Kristus i noen av Hans nyeste disipler, og jeg hadde sett nok til å forstå at jeg måtte bli Hans, og at krigen var slutt for mitt vedkommende.
Kilde: Boka ”..men så kom Gud. Historier samlet av Ommund Hushovd.” I: Bladet Shalom nr. 1, 2015, s. 9-11 (Sikker i Jesu armer).