-Er du kristen?

 -Er du kristen?

 

Arfan er 35 år gammel. Han er gift og har to små barn. Han har arbeid, mens kona hans sørger for barna og hus og hjem. Det ser ut som en vanlig nord-afrikansk familie. Men nei, denne familien er annerledes. Istedenfor å følge den islamske veien ble både han og hans kone kristne før de giftet seg. Dette skrittet kostet og koster fremdeles mye.

Arfan er en forbløffende høy man. De fleste menn i Nord-Afrika er under 1,80. I det historiske sentrum i en av storbyene i Nord-Afrika forteller han historien sin:

-Jeg kommer fra en helhjertet muslimsk familie og ble omvendt i 2007. Det var etter en drøm. I drømmen kom en mann kalt Drew bort til meg og tok Bibelen og holdt den foran brystkassa mi, nær til hjertet mitt. Jeg kjente at den renset hjertet. Jeg visste, da jeg våknet opp, at jeg måtte oppsøke ham.

Drømmen Arfan hadde, var rett før det første muslimske bønnekallet kl. 5 om morgenen. Ifølge muslimsk tradisjon er enhver drøm før det første bønneoppropet som har med Gud å gjøre, en drøm fra Gud.

 

Drew, en mann fra Vesten, som han hadde drømt om, slo seg ned i landsbyen hans noen år tidligere. Han og kona hans snakket aldri om sin kristne tro. De ganske enkelt utøvet kjærlighet, nåde, rettferdighet og var fri for korrupsjon. Dette levesettet gjorde folk nysgjerrige på hva som motiverte dem.

-Den neste dagen gikk jeg til denne mannen og fortalte om drømmen min. Jeg ba ham hjelpe meg.

 

Og det gjorde han. Trolig hadde han hørt noen av de mange berettelser i Nord-Afrika og Midtøsten hvor Gud taler direkte til folk i drømme. Kan det være at fordi de til vanlig ikke møter evangeliets budskap på et mer mellommenneskelig plan, så gir Gud slike drømmer for å nå ut og dra folk direkte til seg og sin kirke?

Drew ledet Arfan til Kristus og lærte ham opp i disippel-livet, lærte ham grunnsannhetene i Bibelen, lærte ham om bønn og det daglige kristenlivet. Han satte Arfan i kontakt med en av husmenighetene i byen hans. Seks måneder greide han å holde den radikale forandringen hemmelig for sine foreldre og brødre.

-En kveld spurte min far meg: «Er du kristen, Arfan?» Jeg måtte bare innrømme det. Fem minutter etter var jeg utenfor huset. Han hadde bannlyst meg fra hjemmet mitt.

Noen kristne hjalp ham å finne et sted å bo.

-Jeg var to år på egen hånd, og det var en vidunderlig tid med å studere Bibelen og vokse i tro, forteller han.

-Selvfølgelig var det tøft, det var hardt å miste familien min. I den tiden ba jeg inntrengende om å få møte en kristen kvinne jeg kunne gifte meg med.

For kristne i land der kirken er svært liten, er det vanskelig å finne noen å gifte seg med. Noen omvendte ender opp med å gifte seg med en muslim, og dette går ofte ikke så bra.

Gud bønnhørte ham. Han møtte en pike som var blitt kristen fire år før ham. Gud ga dem to barn.

-Vi savner familiene våre, men Gud ga oss en ny familie. Jeg har folk i kirken som er mine brødre, og en er blitt som en far for meg.

-I menigheten min er vi tre familier. Vi kommer sammen hver uke i ett av våre hus, og én gang i måneden i en park. Det er for det meste én som forkynner, men noen ganger gjør jeg det. Møtene våre inneholder preken, sang, og en som deler et bibelvers.

I byen hans er det to husmenigheter til av omtrent samme størrelse. Det er alltid en fare for å bli oppdaget.

-Ja, men når vi ser apostlenes liv, var de også i fare. Men de fortsatte sin tjeneste. De var ikke redde for å synge lovsanger i fengselet, sier Arfan.

-Jeg blir ofte trøstet av denne teksten hos Lukas: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for tjenesten i Guds rike» (Luk. 9, 62). En bonde skulle ikke se seg tilbake, og jeg tror det er sant for oss også. Det er ikke enkelt ikke å ha kontakt med familien, men vi ser fremover.

Arfan opplever at det er mange flere som søker sannheten i hans distrikt.

-I dag dro jeg og besøkte to personer i en annen by, for å dele evangeliet med dem. I går skjedde noe helt vidunderlig. Jeg har fortsatt mine muslimske venner. En av dem ringte meg. «Vi må snakke sammen nå med en gang», sa vennen min.

Arfan og vennen dro derfor til en kafé og drakk kaffe.

-«Jeg vil gjerne bli en kristen», utbrøt vennen hans idet de satte seg ned – til Arfans store overraskelse. «Han fortalte at han hadde sett meg leve som en kristen, med kona og barna våre. Han hadde hørt oss be, så hvordan våre relasjoner var. Fordi han ble interessert, begynte han å søke på internett og se på kristne TV-programmer helt av seg selv. Etter ett år var han blitt overbevist om at han trengte å bli kristen. Jeg var så lykkelig i går, jeg kunne ha danset der i kaféen. Dette er Herrens verk, jeg er bare et redskap Han bruker.

 

Kilde: Åpne Dører, nr. 6, Juni 2015, s. 4-6