-Hva er det som varer evig da?

-Hva er det som varer evig da?

Louise Thorsdahl skriver:

"Sommeren jeg gikk for presten var første gang jeg bevisst hadde englebesøk. Jeg så aldri engelen, men merket tydelig når han kom, idet der tydelig fulgte en himmelsk atmosfære med ham. Og jeg hørte tydelig han talte til meg. Jeg likte ikke denne engelen, fordi jeg hadde ikke hørt at andre hadde opplevd noe slikt, og tenkte: Forteller jeg dette, da kan de gjerne tro at jeg er rar eller innbilsk. Engelen kom bestandig når jeg var helt alene og satt med et håndarbeide, og han gjentok bestandig de samme spørsmål, idet han spurte om det varte evig det jeg nå holdt på med? Fordi jeg ikke likte denne engelen, svarte jeg ikke, men slengte arbeidet fra meg og løp ut.
Men i mitt stille sinn gjorde jeg meg opp en mening om dette og tenkte: "Nei visst er det ikke evig, det skal jo vaskes og slites ut."
Men neste gang engelen kom og rettet de samme spørsmål til meg ble jeg sittende stille og svarte:
-Nei, dette varer ikke evig!
Da spurte engelen videre: 
-Hva er det som varer evig da?
Jeg satt litt og tenkte, så svarte jeg:
-Det som blir gjort for Jesus.
Da sa engelen:
-Du svarte rett.
Så merket jeg noen stille vingeslag og så var han borte igjen. Senere forsto jeg at jeg skulle ikke være lei når engelen kom. Jeg fikk jo heller ha det for meg selv, og etter hvert ble jeg glad når jeg opplevde at dette sendebud fra Gud kom. Heb. 1-14.
Den samme sommeren opplevde jeg også for første gang å få vite ting før det skjedde.
Dette var jeg også redd for å fortelle for andre av frykt for å bli misforstått. Vi var 3 piker som hadde følge til presten. Vi talte ofte sammen om de fine klærne vi skulle ha til konfirmasjonen. Men plutselig en dag får jeg rede på at en av oss tre skulle dø før den tid. Jeg forsøkte ofte å ville granske ut "hvem", men her sto jeg fast. Jeg var så redd graven den gang. Var ikke kommet over dette at det var bare hammen som skulle gjemmes der, og jeg var somme tider så engstelig for at det skulle bli meg. 
Så hendte dette tragiske at en av de andre to druknet ved bading. Og da jeg fikk høre at Maren Lindheim var død, måtte jeg søke et sted hvor jeg kunne være helt alene en stund.
Det har ikke alltid vært lett å vite ting før det skjedde, særskilt når jeg ikke fikk varsel om å be at det måtte bli avverget. I slike tilfeller når jeg ikke ble varslet om å be kunne det ofte være hårdt å bære. Senere i livet begynte jeg mer å åpne meg for andre. Disse misforsto meg på den måten at de mente jeg måtte ha en sjette sans. Men det var jeg helt klar over selv at jeg umulig kunne ha, for da kunne jeg vel utgrunnet noe selv, mens jeg derimot fikk bare vite det som plutselig kom. Og jeg la merke til at jo nærmere jeg levde Gud, dess mer fikk jeg oppleve av dette uforståelige for andre (Thorsdahl, 1956).

Kilde: Thorsdahl, Louise. (1956). Men - Gud kan hjelpe. Arendal: Eget forlag.