Kom til tro da høvdingens kone ble vekket opp fra de døde

Kom til tro da høvdingens kone

ble vekket opp fra de døde

 Desta forteller:

Jeg hadde plantet menigheter i noen år da jeg fikk opplæring i å vinne disipler slik Jesus gjorde. Vi visste virkelig ikke hvordan det ville slå ut, men vi tenkte å prøve det og se. Min venn Samuel, en skikkelig smarting, hadde planlagt å bli med meg til en bestemt muslimsk landsby. Jeg hadde skrevet en beskjed på kartet om at teamet mitt skulle unngå et annet område som var strengt islamsk og svært farlig for kristne.

Samuel og jeg dro avgårde på motorsykkelen vår til den avsidesliggende landsbyen. Vi kjørte hele dagen og var svette og slitne. Vi gledet oss til å komme frem, for i tillegg til å være trøtte, kjørte vi gjennom noen farlige områder for kristne – det området jeg hadde advart de andre mot på det sterkeste.

 

Og akkurat da brøt motorsykkelen sammen.

Jeg stønnet.

-Hvorfor måtte motorsykkelen bryte sammen her? sa jeg høyt ut i lufta.

-Vi kan ikke engang be noen i landsbyen om vann, siden de er muslimer. Når de ser meg komme, vil de nekte å snakke til meg, av frykt for å bli vanhelliget. Så hvorfor nettopp her?

Jeg tror jeg snakket til Gud, men det føltes ikke akkurat ut som en bønn.

Jeg gjorde et forsøk på å reparere sykkelen selv. Jeg prøvde på en bakkestart. Deretter spurte Samuel noen om det fantes en mekaniker i nærheten, men det gjorde det ikke. Og nå var det i ferd med å bli mørkt. Vi sto der og lurte på hva vi skulle gjøre. Det var for langt til å trille sykkelen. Vi visste ikke vår arme råd. Men plutselig hørte vi høylydt gråt.

Det hørtes egentlig mer ut som jamring. Det var faktisk mange som jamret seg i landsbyen. Mørket la seg, og lyden ga meg gåsehud på armene. Men jeg følte at jeg burde gå bort for å se hva som var på ferde. Samuel spurte noen som kom forbi, og vi fikk vite at høvdingens kone hadde dødd samme ettermiddag. Det var for sent til å begrave henne, så de skulle gjøre det neste morgen. Nå sørget hele landsbyen over henne.

Jeg kjente en stemme inni meg som sa:

-Gå bort og se hva som skjer.

Jeg snudde meg mot Samuel, og sa:

-Vent her. Jeg skal bare finne ut hva som foregår.

Jeg var fortsatt temmelig redd.

-Eller vil du bli med?

Dermed gikk vi inn i landsbyen sammen, to nervøse og forvirrede fremmede. Jeg snakket ikke en gang språket deres, selv om Samuel forsto litt. Samvittigheten bare fortsatte å gnage:

-Gå og se, ikke hold deg i bakgrunnen.

Derfor gikk vi.

Alle mennene i landsbyen sto og stengte veien da vi kom gående, for de ønsket å utføre seremoniene sine uforstyrret og ville at vi skulle gå. Men jeg bare gikk på, presset meg gjennom, med Samuel hakk i hæl. Da fikk jeg øye på liket, og jeg kjente en trang til å be. Jeg hadde aldri gjort noe slikt før. Jeg hadde bedt for syke, men aldri for noen som var døde. Jeg kjente den indre kampen. Hva var vitsen med å be for denne kvinnen – hun var jo allerede død!

Jeg merket at Samuel nappet meg i ermet.

-De gir noen beskjeder, hvisket han i øret mitt. –De samler hele landsbyen. De vil nok fortsette seremonien. Vi må gå. Nå!

Det rev og slet inni meg.

-Hvis jeg ber og det ikke skjer noe, tenkte jeg, -kommer vi oss ikke levende ut herfra. Hva vil de gjøre med oss?

Men stemmen ga seg ikke:

-Be for henne.

Stemmen var så innstendig at jeg var nødt til å adlyde. Derfor annonserte jeg at jeg ville be for høvdingens døde kone. Jeg hørte noen kommentarer, men siden jeg ikke forsto hva de sa, gikk jeg bare rett bort til liket og begynte å be.

Det var en høy og kraftig bønn! Gud fylte meg med usedvanlig styrke til å be, og holde ut i bønn. Så jeg ba, jeg ba og jeg ba! Jeg hørte flere kommentarer, men jeg bare fortsatte å be. Jeg ba høyt i en hel time. Jeg ropte navnet hennes og ba Gud om å sende henne tilbake til folket sitt. Jeg påkalte Jesu navn og ba ham om å gjenoppvekke denne personen, akkurat som han gjorde da han gikk omkring her på jorden. Jeg ba i en og en halv time.

Plutselig kjente jeg at hånden hennes ble varm. Så kjente jeg et hjerteslag. Jeg bare fortsatte å be og be. Nå begynte folk å bli sinte.

-La oss fjerne denne fyren! Sa noen.

-Han kaster bort tiden vår.

Men andre trykket seg nærmere og sa:

-Nei! La ham få fortsette. Han er sendt av Allah.

Så åpnet kvinnen øynene. Alle begynte å rope, og kvinnene skrek:

-Hun åpnet øynene! Hun åpnet øynene!

De sørgende sluttet å jamre seg og alle ble stille. Jeg klarte nesten ikke å reise meg i trykket fra alle som trengte seg på for å se denne døde kvinnen komme tilbake til livet. Så jeg fortsatte å be.

Kvinnen satte seg opp og spurte:

-Kan jeg få litt vann?

Hun satt der og ba om vann! Hva skulle vi gjøre? Noen kom løpende med en flaske, og hun fikk drikke! Så roet alle seg. Det ble musestille. Alle var helt målløse mens de så på at den døde kvinnen drakk.

Folkemengden trakk seg bakover, og alle flyttet blikket fra høvdingens døde kone og til meg!

-Disse mennene er helt utrolige, ropte noen.–De kan vekke de døde.

Og Guds Ånd hvisket:

-Fortell dem om Jesus.

Jeg sa:

-Høvding, deres eldste i landsbyen, jeg takker dere alle sammen for at dere tror vi er store menn. Det er veldig hyggelig. Men dere må vite én ting: Det vi har gjort i dag er ikke i vår egen kraft. Vi er helt vanlige mennesker. Men det finnes én som heter Jesus…

Deretter fortalte jeg om Guds dyrebare frelsesgave, som han gir oss helt gratis, og så ba jeg for dem.

Da jeg hadde bedt ferdig, vurderte jeg å stikke. Fort. Jeg tenkte:

-Hva om det ikke varer? Kanskje hun dør igjen! Hvis hun bare legger seg ned og død, da…

Men de nektet å la oss dra. De bønnfalt oss og sa:

-Nei, nei. Dere kan ikke dra nå!

Kanskje de tenkte nøyaktig det samme.

De hjalp henne bort til hytta si, og hun la seg, for hun var svært svak og trøtt. Deretter kom de til oss med sovematter, og plasserte oss i naborommet hos høvdingen. Vi tilbrakte natten der. Vi tilbrakte natten der, men vi sov ikke stort. Hva ville skje neste morgen?

Heldigvis levde hun fortsatt! Og hun lever fortsatt i skrivende stund.

Om morgenen kom høvdingen bort til oss og sa:

-Jeg vil gjerne takke Gud for dere. Jeg ble født muslim, og jeg kan ikke forkaste den troen. Men fra i dag tror jeg på deres Jesus, ved Guds nåde!

Det var en smule forvirrende, men så fortsatte han:

-Hør her, sa han, -vi har hatt en lov som sier at det er forbudt å snakke om kristendommen og si navnet Jesus. Men fordi deres Jesus gjenoppvekket denne kvinnen, kona mi, opphever jeg herved forbudet. Alle i denne landsbyen som ønsker å bli kristne, kan få lov! Kvinnen dere vekket fra de døde … barna hennes … hvem som helst! Alle som vil kan bli kristne.

Så pekte han på en bred bygning lenger nede i veien.

-Det er landsbyskolen, sa han. –Hvis dere har lyst til å bruke den til bønn, kan dere komme hit og be for mennesker der.

Da talte Guds Ånd til meg på nytt:

-Det var jeg som hindret deg i å stikke av i går, sa han. –Det var for at dere skulle ha en bønnestund i dag.

Dermed ba jeg høvdingen om å samle hele landsbyen, men det var ikke så vanskelig – alle var allerede på plass for å se om kona hans fortsatt levde.

Vi sto utenfor huset hans, og Samuel ropte:

-Vi vil gjerne be for alle som vil. Hvis du er syk, hvis du har problemer, så kan du komme til landsbyskolen, så skal vi be for deg.

Det kom mange, og vi ba for dem, for mange forskjellige behov. Jeg fikk muligheten til å fortelle dem om Jesus på nytt, og Samuel tolket. Til slutt hadde 76 mennesker gitt livet sitt til Jesus, både menn, kvinner og barn. Og slik gikk det til at vi plantet en menighet i den landsbyen.

Da vi gikk for å undersøke motorsykkelen, startet den med en gang!

I dag finnes det menigheter i hele området (Trousdale, 2012, s. 134-138).

Kilde: Trousdale, Jerry. (2012). Utrolige hendelser. Ottestad: Prokla-Media.