-Vær som klippen i havet som bølgene stadig bryter mot

 -Vær som klippen i havet

som bølgene stadig bryter mot

Markus Aurelius skriver:

Vær som klippen i havet som bølgene stadig bryter mot: Den står urokkelig, og omkring den faller de frådende vannmassene etter hvert til ro.

«Jeg er ulykkelig, fordi dette hendte meg.» Nei, jeg er tvert imot lykkelig. Enda dette har rammet meg, kan jeg gå videre uten å lide. Jeg er ikke knust av øyeblikket, ikke redd for det som kommer. Ulykken kunne ha rammet hvemsomhelst, men det er ikke enhver som kan fortsette livet uten å lide ved det som hendte. Hvorfor er det ene en ulykke, det andre et hell? Kan man overhodet tale om ulykke for et menneske når det ikke gjelder et svik mot menneskets natur? Men et svik mot menneskets natur må man vel tro det er, når det som hender er mot naturens vilje. Hva så? Du har lært hva dens vilje er. Det som er hendt, hindrer det deg i å være rettferdig, storsinnet, behersket, klok, besindig, ærlig, fintfølende, hindrer det deg i være slik det er eget for menneskenaturen? Når noe volder deg sorg, skal du alltid senere huske å bruke denne lære: Det er ingen ulykke, tvert imot, det å kunne bære det inntrufne med tapperhet er en lykke (Aurelius, 2004, s. 89).

Kilde: Aurelius, Markus. (2004). Til meg selv. Oslo: Cappelen akademisk forlag.