Onsdag 04 Desember
-Jeg er ingen helgen
-Jeg er ingen helgen
Sadhu Sundar Singh (f. 1889) forteller:
For mange år siden var det en helgen som etter å ha fullført sine daglige plikter gikk til en hule i jungelen for å be og meditere i timevis. En dag kom en filosof forbi hulen. Da han fant helgenen på kne, ble han først stående i forbauselse. Deretter gikk han opp til huleåpningen og banket på, men helgenen var så engasjert i kontemplasjon at han ikke svarte. Filosofen ventet i minst en halv time og skulle akkurat til å gå da helgenen kalte på ham og ba ham sette seg ned. Begge forble tause i noen øyeblikk. Så brøt filosofen stillheten:
-Vet du at denne hulen er kjent som røvernes hule?
-Ja, sir, det vet jeg godt. Denne hulen er et møtested for røvere, men for meg er den et tilfluktssted. Når jeg er i byen midt mellom så mange mennesker, når jeg har utført mitt arbeid og vil be og meditere, finner jeg hindringer og forhindringer som forstyrrer min lovprisning og distraherer meg slik at verken jeg eller andre har noen egentlig nytte av min åndelige øvelse. Derfor forlater jeg forstyrrelsene fra byen og livet og drar til dette stille stedet og hviler her i nærværet av min Gud og lovpriser ham i skjønnheten av hans hellighet. Her tilbringer jeg min tid i bønn og forbønn på vegne av andre. Denne åndelige øvelsen har gjort så mye godt, ikke bare for meg, men også for andre.
Tyver besøker ofte dette stedet, men de plager aldri meg. En av dem sa til meg en gang:
-Se, ærede helgen, vi eller ikke blinde og dumme. Vi stjeler fra mennesker som selv om de ikke kalles for tyver, likevel robber andre like mye som vi gjør.
Jeg vil ikke rapportere dem til myndighetene, fordi jeg vet at en verdslig myndighet ikke kan forbedre dem. Den kan bare straffe dem og videre fortsette å gjøre hjertene deres enda hardere. Men jeg ber til Gud, som kan forandre dem og gi dem nytt liv. Noen av dem har allerede forandret seg og blitt gode borgere. Så ved Guds nåde blir mitt åndelige arbeid utført i denne aleneheten på samme måte som det blir gjort blant folkemengdene.
-Tror du virkelig at du hjelper andre ved å sitte her og be i stillhet?
-Noen mennesker likestiller det å våke og be med latskap og skjødesløshet. Dette er galt. Faktisk så betyr dette å dykke ned i virkelighetens hav og finne perler med guddommelig sannhet som ikke bare beriker dykkeren, men andre også. Som dykkeren holder pusten når han dykker, lukker en kontemplativ bønnens mann seg inne i stillhetens kammer, borte fra distraksjonene fra den støyete verdenen. Da er han i stand til å med Den Hellige Ånd fra oven; uten dette er det ikke mulig å leve et åndelig liv.
Min mening er tydelig: Gud arbeider i stillhet. Intet menneske har noen gang hørt ham snakke eller lage noen lyd. For å høre hans stemme, må vi vente på ham i stillhet. Da, uten lyd eller ord, vil han snakke til sjelen i det hemmelige rommet i hjertet. Da han selv er ånd, henvender han seg til sjelen i åndelig språk, fyller den med sitt nærvær, samt gir sjelen liv og forfrisker den for alltid.
-Stillhet er viktig. Jeg mener også at dersom jeg ikke konsentrerer meg i stillhet, kan jeg ikke tenke. Men jeg er ikke overbevist om din stille Gud. Hvilket bevis har du for hans eksistens?
-Husk at selv om millioner opplever hans nærvær, så eksisterer han over og utenfor all menneskelig fatteevne. Han oppholder seg bare i hjertene til dem som har en barnslig tro. Som det å holde hånden nær flammene og kjenne varmen fra ilden, beviser ildens eksistens, på samme måte er det å oppleve Gud i ånden det eneste sterke og solide bevis på hans eksistens. Jeg kjenner en kvinne som, siden hun var tolv år gammel, ble fortalt av sin lærer om Gud og hans kjærlighet. Dette var første gang hun hadde hørt om Gud. Mens læreren fremdeles snakket, sa hun: «Ja, jeg kjent dette allerede. Jeg kjente bare ikke til hans navn.»
-Men hvorfor gir du avkall på verden? Hater du verden og anser deg selv overlegen andre?
-Jeg hater ikke verden, og jeg ville aldri våge å anse meg selv overlegen andre – Gud forby. Jeg er bare en svak og syndig mann, men nåden redder og hjelper meg. Heller ikke har jeg gitt avkall på verden. Jeg gir bare avkall på dens ondskap og alt i meg selv som hindrer mitt åndelige liv.
Så lenge vi er i verden, er det umulig å gi avkall på den. Dersom vi bor i byen og flytter ut i jungelen for å bo der, vil vi finne ut at også jungelen er en del av verden. Det er latterlig å tenke på å gi avkall på verden. Ingen kan gi avkall på verden uten gjennom døden. Gud satte oss på jorda for å leve og bevege oss, og være. Hans hellige vilje er at vi skal bruke denne verdens ting på riktig måte – til å forberede oss på vårt åndelige hjem.
-Dersom du er så svak og syndig, hvorfor kaller folk deg en helgen?
-Den greske filosofen Sokrates sa en gang at i løpet av hele sitt liv hadde han kun lært én eneste lekse – nemlig at han ikke visste noe. Hver gang folk spurte ham hva som da var forskjellen mellom ham og andre folk, sa han at han var ulik andre i ett henseende: han aksepterte at han ikke visste noe, mens de hardnakket holdt fast ved overbevisningen om at de visste noe.
La folk tro hva de vil, men jeg er ingen helgen – de tar feil. Jeg lengter bare etter intimitet med Gud. I fellesskap med ham opplever jeg en fred som er ukjent for de verdslige. Jeg kjenner at jeg er svak og syndig, men de fleste mennesker vet ikke en gang at de er syndere. Derfor kjenner de ikke kuren for sin synd, og de dør uten noen gang å finne den freden jeg har funnet.
Kilde: http://www.sadhusundarsingh.com/WisdomoftheSadhu.pdf, lest 08.05.2016