Predikantens vantro hindret helbredelsen

Predikantens vantro hindret helbredelsen

 

Predikanten forteller:

 

”En kveld mens vi ba for de syke i staten Oklahoma, kom en mann frem foran meg i rekken av de syke og sa at han hadde tuberkulose i ryggraden. Han hadde vært gjennom tre forskjellige klinikker, og alle legene hadde gitt ham den samme diagnosen. De hadde sagt at han nå var utenfor rekkevidde av medisinsk hjelp. Mannens ryggrad var stiv som en stokk.

 

Da jeg ba for ham, la jeg den ene hånden på brystkassen og den andre på ryggen hans. Da jeg gjorde det, hoppet ilden – eller salvelsen – mellom hendene mine. Med én gang visste jeg at dette legemet var undertrykt av en ond ånd. Jeg kommanderte ånden og sa: ”Du urene ånd som undertrykker denne mannens legeme, jeg befaler deg å fare ut av hans legeme i Herren Jesu Kristi navn!” Og så gjorde jeg en fryktelig feil. Jeg havnet i vantro. Det er lett å komme inn i vantro enkelte ganger uten å være klar over det, samme hvem vi er.

Jeg sa til mannen: ”Se om du kan bøye ryggen. Prøv å ta i gulvet.” Ordet ”om” er kjennetegnet på tvil. Da jeg sa: ”Se om du kan…”, var det tvil. Gud vil bære over med litt tvil hos en ung kristen som ikke vet bedre, men når en er opplyst i Guds ord, vil Herren ikke la det passere.

 

Mannen prøvde selvfølgelig å bøye seg, men han kunne ikke. Ryggen hans var like stiv som før. Så la jeg mine hender på ham igjen, en hånd på brystet og den andre på ryggen, og jeg kjente ilden hoppe fra hånd til hånd. Igjen befalte jeg: ”Du urene ånd som undertrykker denne mannens legeme, jeg befaler deg å fare ut av ham i Herren Jesu Kristi navn!” Så for andre gang: ”Se om du kan bøye deg fram. Bøy ryggen din og ta i gulvet.”

Men ryggen hans var selvfølgelig like ubevegelig som før, fordi jeg handlet i vantro og var ikke klar over det.

 

”Vel,” sa jeg, ”vi skal prøve (hvilket også er vantro) for tredje gang,” og jeg la én hånd på brystet og den andre på ryggen. Igjen hadde jeg manifestasjonen av salvelsen i mine hender. For tredje gang sa jeg: ”Du urene ånd som undertrykker denne mannens legeme: Jeg befaler deg å fare ut av ham i Herren Jesu Kristi navn!” Til mannen sa jeg: ”Se om du kan bøye deg ned.” Selvfølgelig kunne han ikke det. Han prøvde, men han kunne ikke bøye ryggen sin.

 

Jeg ga opp, og fortsatte med å be for neste person. Mannen gikk ned i salen igjen.

 

Jeg sto på plattformen omtrent en meter til høyre for talerstolen. Akkurat da neste person kom frem for å bli bedt for, så jeg av en eller annen grunn til venstre. Da så jeg Jesus stå der, likeså klart som noe menneske jeg har sett i mitt liv. Jeg trodde alle så Ham, men jeg fikk senere vite at ingen i forsamlingen så Ham eller hørte Ham tale utenom meg. Forsamlingen hørte det jeg sa, men de verden så eller hørte noen andre.

 

Jesus sto ved siden av talerstolen. Jeg kunne ha rakt ut hånden og rørt ved Ham. Mens Han sto der, rettet Han fingeren mot meg og sa: ”Jeg sa at i Mitt navn vil demonen eller demonene måtte fare ut”

 

”Herre, jeg vet at du sa det. Det er bare en måned siden du viste deg for meg i Rockwall i Texas og sa at jeg skulle befale demonen eller demonene å fare ut i ditt navn. Jeg befalte demonen å fare ut av den mannen, men han fór ikke ut.”

 

Igjen rettet Jesus fingeren mot meg og sa: ”Jeg sa at du skulle kalle demonene ut i mitt navn, og de vil måtte forlate legemet.”

 

”Jeg vet at du sa det, Herre, og jeg befalte ånden å forlate mannens legeme i Herren Jesu Kristi navn, men han fór ikke ut.”

 

Så for tredje gang satte Jesus fingeren i ansiktet mitt og sa: ”Jeg sa at i mitt navn vil demonene fare ut! Kall dem ut i mitt navn, og de vil forlate legemet i mitt navn.”

 

Spakt svarte jeg igjen: ”Herre, jeg vet at du sa det. Det hendte for bare en måned siden, og det er like friskt i minnet mitt som om det var i går du hadde sagt det. Jeg vet hva du sa til meg, og jeg sa til den demonen at han skulle forlate mannens legeme, men han fór ikke ut.”

 

Da tror jeg at jeg skjønte hvordan Jesus må ha sett ut da Han drev pengevekslerne ut av templet, slik som det er gjengitt i det ellevte kapittel av Markus-evangeliet. Plutselig var det som om øynene Hans skjøt ild; jeg kunne se blink av lyn i dem. For fjerde gang kjørte Han fingeren mot meg og sa med kraft: ”Ja, men jeg sa at demonene vil fare ut!” Så ble Han borte.

 

Da ble jeg klar over at jeg hadde handlet i vantro. Noen ganger kan vi komme til å tro at om vi har en spesiell gave eller salvelse til å tjene med, vil den alltid virke. Men det er ikke tilfellet. Samme hvor stor autoritet vi måtte ha, samme hvor mange spesielle gaver vi måtte ha eller hvor mye kraft vi måtte besitte, virker det ved tro, og bare ved tro.

 

Da jeg skjønte at jeg hadde handlet i tvil i stedet for tro, så jeg mitt feilgrep. Jeg kalte mannen tilbake til plattformen. Han sto der nede og var ikke kommet tilbake til plassen sin ennå. Jeg vet ikke hvor lenge dette synet varte…om han ikke hadde rukket å komme tilbake til plassen sin, eller om han hadde stoppet fordi han hørte at jeg snakket og derfor sto og hørte på hva jeg sa. I hvert fall sto han der bak ennå.

 

Jeg pekte på ham og sa: ”Kom tilbake hit, bror.” Han snudde og kom tilbake, og jeg sto på plattformen og ventet til han kom rundt alteret bort dit hvor jeg var. Da han sto foran meg, klappet jeg ham på ryggen, og med min andre hånd på brystet hans, sa jeg: ”Satan, jeg sa at du skulle forlate dette legemet, og ut går du nå i Herren Jesu Kristi navn!”. Så sa jeg til mannen: ”Nå, min bror (jeg tok ikke med om denne gangen), bøy deg ned og ta i gulvet.”

 

Straks var ryggen hans myk. Tuberkulosen i ryggraden var borte. Ryggraden som hadde vært stiv som en stokk, var helbredet. Han kunne bøye seg fram og ta i gulvet likeså vel som noen annen. Han var fullstendig frisk!

 

Siden denne mannen hadde kommet til møtet vårt fra Arkansas, så vi ham ikke igjen før to uker senere. Han kom tilbake for å være med på møtet den siste søndags kvelden. Jeg spurte ham om han fremdeles kunne bøye seg og ta i gulvet. ”Ja, jeg er fremdeles fri,” sa han med et stort, lysende smil. Han reiste seg, bøyde seg og tok i gulvet og gjorde flere andre øvelser for å bevise at han fremdeles var myk og fri.

 

Denne opplevelsen viste meg én gang for alle viktigheten av å følge Guds ord nøyaktig. Og jeg lærte at samme hvem vi er, om vi handler i vantro, vil vi stoppe strømmen av Guds kraft.”

 

Kilde: Boka ”Åtte syner av Jesus”