Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 7

Ut-av-kroppen opplevelsen

til George G. Ritchie - del 7

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver:

Vi beveget oss igjen. Vi hadde forlatt marinebasen med dets periferi av lurvete gater og barer, og sto nå, i denne dimensjonen hvor reiser ikke så ut til å ta noe tid i det hele tatt, ved kanten av en vid, flat slette. Så langt på vår reise hadde vi besøkt steder hvor de levende og døde eksisterte side om side. Hvor vesener uten kropp, komplett uant av de levende, svevet på toppen av de fysiske ting og mennesker som var fokuset for deres begjær.

Nå, imidlertid, selv om vi tilsynelatende fremdeles var ett eller annet sted på jordens overflate, kunne jeg ikke se noen levende mann eller kvinne. Sletten var full, ja stappfull, med horder av spøkelsesaktige vesener uten fysisk kropp. En solid person omgitt av lys var ikke å se noe sted. Alle disse tusener av mennesker var tydeligvis ikke mer substansielle enn meg selv. Og de var de mest frustrerte, sinteste, de mest komplett miserable vesener jeg noen gang hadde festet øynene på.

-Herre Jesus! gråt jeg. –Hvor er vi?

Til å begynne med trodde jeg at vi så en stor slagmark: alle var fanget i det som så ut som en dødskamp; de vred seg, slo og drev med skitne triks. Det kunne ikke være en krig fra samtiden da der ikke var noen tanks eller geværer. Ingen våpen av noe slag så jeg da jeg studerte det nærmere, bare hender og føtter og tenner. Og så la jeg merke til at ingen tilsynelatende ble skadet. Der var ikke noe blod, ingen kropper som lå strødd på bakken; Et slag som ville ha eliminert en motstander etterlot ham akkurat som før.

Selv om de bokstavelig talt så ut til å være oppå hverandre, var det som om hver mann bokset i luften. Til sist forsto jeg at på grunn av at de ikke hadde noen substans, kunne de faktisk ikke berøre hverandre. De kunne ikke drepe, selv om de tydeligvis ville, fordi deres intenderte ofre allerede var døde, og derfor slynget de seg mot hverandre i et vanvidd av gagnløst raseri.

Dersom jeg tidligere hadde mistenkt at jeg hadde sett helvete, var jeg sikker på det nå. Helt til nå hadde elendigheten i det jeg hadde sett dreiet seg om å være lenket til en fysisk verden som vi ikke lenger var noen del av. Nå så jeg at der var andre former for bundethet. Her fantes det ingen solide objekter eller mennesker å besette sjelen til. Disse vesenene så ut til å være bundet i vaner i sinn og emosjoner, i hat, i begjær, destruktive tankemønstre.

 Enda mer heslig enn bittene og sparkene de utvekslet var de seksuelle overgrepene som mange utførte i feberaktige pantomimer. Perversjoner jeg aldri hadde drømt om ble forgjeves forsøkt utført rundt oss på alle kanter. Det var umulig å si om de frustrerte hylene som nådde oss var faktiske lyder eller kun overføring av desperate tanker. I denne kroppsløse verden så det virkelig ikke ut til å ha noen betydning. Samme hva noen tenkte, samme hvor flyktig eller uvillig det enn var, så kunne det umiddelbart sees av alle rundt ham, mer komplett enn tusen ord kunne ha uttrykt det, raskere enn lydbølgene kunne ha formidlet det.

Og de tankene som mest frekvent ble kommunisert hadde å gjøre med den overordnede kunnskapen, eller mulighetene, eller bakgrunnen til den som tenkte. «Det var det jeg sa!» «Jeg visste det!» «Advarte jeg deg ikke?» ble skreket ut igjen og igjen i den ekkoreflekterende lufta. Med en følelse av syk gjenkjennelse, kjente jeg her igjen min egen tenkning. Dette var meg, min egen stemme – den rettvise, prisvinneren, kirkegjengeren. I en alder av 20 år hadde jeg ennå ikke utviklet noen virkelig livsforvandlende fysiske vaner, ikke slik som vesenene jeg hadde sett som krafset for å komme nær til den baren. Men i disse hylene av misunnelse og såret selvviktighet hørte jeg meg selv altfor godt.

Igjen kom det imidlertid ikke noen fordømmelse fra Nærværet ved min side, bare en medfølelse for disse ulykkelige vesenene som fikk Hans hjerte til å briste. Det var tydelig at det ikke var Hans vilje at noen av dem skulle være på dette stedet.

Hva var det da som holdt dem her? Hvorfor reiste ikke hver og en av dem seg bare opp og forlot stedet? Jeg kunne ikke se noen grunn til at personen som ble skreket til av mannen med det forvrengte ansiktet ikke bare gikk av sted. Eller hvorfor den unge kvinnen ikke sørget for å opprette en avstand på tusen miles mellom henne og kvinnen som så rasende slo løs på henne med knyttenever uten substans? Ingen av disse sinnssykt sinte vesenene kunne egentlig holde ofrene sine fast. Der var ingen gjerder. Ingenting som tilsynelatende hindret dem fra simpelthen å dra av sted alene.

Hvis ikke … hvis det ikke var noe som het «alene» i denne virkeligheten med ånder uten kropper. Ingen private steder i universet hvor det ikke var noen vegger. Ingen steder som ikke var bebodd av andre vesener som man var totalt eksponert for til alle tider. Hvordan ville det være, tenkte jeg med plutselig panikk, for alltid å leve hvor mine mest private tanker ikke var private i det hele tatt? Ikke å kunne forkle dem, ikke dekke dem til, ingen måte jeg kunne late som at jeg var noe annet enn det jeg faktisk var. Hvor utålelig. Bortsett fra, selvsagt, dersom alle andre rundt meg hadde det samme tankesettet. Dersom der var en slags forening i å finne andre så motbydelige som en selv, selv om alt vi kunne gjøre var å slynge vår gift til hverandre.

Kanskje dette var forklaringen til denne heslige sletten. Kanskje enhver skapning her, i løpet av lange tidsrom (eoner) eller sekunder, hadde  søkt selskap av andre som var like fylt av hat og stolthet som dem selv, inntil de sammen formet dette fordømtes samfunn.

Kanskje det ikke var Jesus som hadde forlatt dem, men de som hadde flyktet fra Lyset som viste dem deres mørke sider. Eller, var de så alene som det først så ut til? Gradvis hadde jeg blitt oppmerksom på at det var noe annet på den sletten med kjempende former. Nesten fra begynnelsen hadde jeg merket det, men lenge kunne jeg ikke lokalisere det. Da jeg gjorde det var det med et sjokk som etterlot meg overveldet.

Over hele den ulykkelige sletten svevet det skapninger som så ut til å være laget av lys. Det var deres størrelse og blindende utstråling som til å begynne med hadde hindret meg i å se dem. Nå da jeg hadde det, nå som jeg hadde justert øynene mine til å se dem, kunne jeg se at disse høytstående vesenene bøyde seg over de små skapningene på sletten. Kanskje de til og med konverserte med dem.

Var disse lyse skapningene engler? Var Lyset ved siden av meg også en engel? Men tanken som så unektelig hadde presset seg på sinnet mitt i det lille sykehusværelset hadde vært: Du er i Guds Sønns nærvær. Kunne det være at hver av disse andre menneskelige gjenferdene, ulykkelige og uverdige som meg, også var i Hans nærvær? I en virkelighet hvor rom og tid ikke lenger fulgte noen regler som jeg kjente til, kunne Han stå sammen med hver av dem som Han var med meg?

Jeg visste ikke. Alt jeg så tydelig var at ingen av disse kjeklende vesenene på sletten hadde blitt forlatt. De hadde blitt passet på, våket over, blitt vist omsorg. Og det like observerbare faktum var at ingen av dem visste det. Dersom Jesus eller Hans engler snakket til dem, så hørte de helt sikkert ikke etter. Det var ingen pause i strømmen av bitterhet som kom fra deres egne hjerter; øynene deres søkte bare etter en figur i nærheten som de kunne ydmyke. Det ville ha virket umulig for meg ikke å være oppmerksom på det som var de største og mest fremtredende skikkelsene i hele det landskapet, bortsett fra at jeg selv hadde stirret på dem uten å se.

Faktisk, nå da jeg hadde blitt oppmerksom på disse lyse skikkelsene, forsto jeg med forvirring at jeg hadde sett dem hele tiden, uten noen gang å ha registrert det faktumet, som at Jesus til enhver tid kun kunne vise meg det jeg var klar for å se. Det hadde vært fullt av engler i de levende storbyene og landsbyene vi hadde besøkt. De hadde også vært til stede i gatene, fabrikkene, hjemmene, også i den rustne baren, hvor ingen hadde vært mer bevisst på deres eksistens enn det jeg selv hadde vært.

Og plutselig innså jeg at det var en fellesnevner for alle disse scenene som hadde vært vist så langt. Det var uteblivelsen av å se Jesus. Enten det var en fysisk appetitt, en jordisk bekymring, en selvopptatthet – hva som helst som kom i veien for Hans Lys skapte atskillelsen som vi gikk inn i ved døden (Ritchie, 1978/2007, s. 74-79).

 

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.