Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 8

 Ut-av-kroppen opplevelsen

til George G. Ritchie - del 8

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver:

Vi beveget oss igjen. Eller snarere at scenen foran oss endret seg på en måte. Åpnet seg opp. Det var kvaliteten av lys som var forskjellig, som om luften plutselig hadde blitt mer transparent, og gjorde det mulig for meg å se det som tilsynelatende hadde vært der hele tiden.

Igjen, det var som om Jesus kunne åpenbare bare så mye som sinnet mitt kunne fatte. Først hadde Han vist meg en helvetisk virkelighet, fylt med vesener fanget i en eller annen form for selvfokusering/self-attention. Bakenfor, hinsides, gjennom alt dette begynte jeg nå å oppfatte en helt ny virkelighet! Enorme bygninger sto i en vakker solfylt park. Det var forbindelse mellom de ulike strukturene, et mønster i måten de var arrangert på, som på en måte minnet meg om et godt planlagt universitet. Bortsett fra at det var latterlig å sammenligne det jeg så nå med noen ting på jorden. Det var mer som at alle skolene og collegene i verden bare var oppstykkete reproduksjoner av denne virkeligheten.

Vi så ut til å ha kommet inn i en helt annen dimensjon, nesten en annen form for eksistens. Etter larmen fra krigstidens byer og de skrikende stemmene fra sletten, var det her en alt-gjennomstrømmende fred. Da vi gikk inn i én av bygningene og begynte å gå nedover en korridor med høyt tak og mange høye døråpninger, var lufta så stille at jeg faktisk ble overrasket over å se folk i korridoren.

Jeg kunne ikke si om det var menn eller kvinner, for alle var dekket fra hode til fot i vide løsthengende kapper med hette som vagt fikk meg til å tenke på munker. Men atmosfæren på stedet var ikke i det hele tatt slik jeg forestilte meg et kloster. Det var mer som et enormt studiesenter som summet av spenning etter å ha gjort en stor oppdagelse. Alle vi passerte i de vide gangene og i de svingete trappegangene virket å være opptatt med en altoppslukende aktivitet; ikke mange ord ble utvekslet mellom dem. Og likevel oppfattet jeg ingen uvennlighet mellom disse vesenene, heller en reserverthet av total konsentrasjon.

Uavhengig av hva disse menneskene ellers måtte være, virket de i høyeste grad aldeles uselviske – absorbert i en veldig hensikt større enn dem selv. Gjennom åpne dører fikk jeg et glimt av enorme rom fylt med komplekst utstyr. I flere av rommene satt figurer med hette bøyd over innfløkte plansjer og diagrammer, eller satt ved raffinerte kontrollpaneler med flakkende lys. Jeg var stolt over at jeg selv hadde tatt starten av en vitenskapelig utdannelse med universitetsstudier i kjemi (eng. majored in chemistry), biologi (eng. minored in biology), fysikk og matematikk (eng. calculus). Men dersom dette var en type vitenskapelige aktiviteter, var de så hinsides noe jeg kjente til, at jeg ikke engang kunne gjette hva slags felt de var innenfor. På en måte følte jeg at et enormt eksperiment var under utførelse, kanskje dusinvis på dusinvis av slike eksperimenter.

-Hva gjør de, Jesus? spurte jeg.

Men selv om kunnskap flammet fra Ham som ild – selv om jeg faktisk sanset at enhver aktivitet på denne mektige «campus» hadde sin kilde i Gud, var det ingen forklaring som opplyste sinnet mitt. Det som ble kommunisert – som tidligere – var kjærlighet: medlidenhet for min uvitenhet, forståelse som omga all min mangel på forståelse.

Og noe mer … Til tross for Hans åpenbare kjærlighet til vesenene rundt oss, sanset jeg at heller ikke dette var det ultimale, at Han hadde enda større ting å vise meg hvis jeg bare kunne se.

Og så fulgte jeg Ham inn i andre bygninger på dette tankens område. Vi entret et studio hvor musikk av en kompleksitet jeg ikke klarte å følge, ble komponert og fremført. Der var kompliserte rytmer, toner som ikke hørte hjemme på en skala jeg kjente til. Bach er bare begynnelsen! tok jeg meg selv i å tenke.

Deretter gikk vi gjennom et bibliotek på størrelse med hele University of Richmond. Jeg så måpende inn i rom hvor veggene fra dekket fra gulv til tak med dokumenter på pergament, leire, lær, metall, papir. Her, tanken kom til meg, er de viktige bøkene i universet samlet.

Umiddelbart visste jeg at dette var umulig. Hvordan kunne bøker bli skrevet andre steder enn på jorden!

Men tanken ble værende, selv om sinnet mitt avviste den. De viktigste arbeidene i universet. Den frasen fortsatte å dukke opp igjen da vi gikk gjennom de kuppelformede lesesalene fulle av stille vitenskapsmenn. Da, plutselig, ved døren til et av de mindre rommene: Her er det sentrale tankegodset fra Jorda.

Så dro vi ut igjen inn i den stille og forventningsfulle parken. Deretter inn i en bygning full av teknologisk maskineri. Inn i en merkelig sfæreformet struktur hvor en catwalk ledet oss over en tank som så ut til å være fylt med vanlig vann. Videre inn i noe som lignet kolossale laboratorier og inn i noe som kan ha vært et slags romobservatorium. Samtidig med vår reise, vokste min følelse av mystifikasjon.

-Er dette himmelen, Herre Jesus? våget jeg å spørre. Roen, klarheten, de var virkelig himmelske! Det var også fraværet av selvet, av det larmende egoet.

-Da disse menneskene var på jorden, vokste de da forbi sine selviske begjær?

De vokste, og de har fortsatt å vokse. Svaret skinte som sollys i den spente og ivrige atmosfæren. Men dersom veksten kunne fortsette, da var dette ikke alt. Det måtte være noe som selv disse opphøyede vesenene manglet. Og plutselig lurte jeg på om det var den samme tingen som de også manglet i den lavere virkeligheten (eng. lower realm). Hadde disse uselviske, søkende vesenene også til en viss grad feilet i forhold til det å se Jesus? Eller, kanskje, å se Ham som Den Han er? Bruddstykker og antydninger av hvem Han er hadde de helt sikkert; tydeligvis var det sannhet de så ensporet jaget etter. Men hva om selv en tørst for sannhet kunne distrahere for Sannheten Selv, som sto her midt iblant dem mens de lette etter Ham i bøker og testlaboratorier.

Jeg visste ikke. I lys av Hans ubeskrivelige kjærlighet og min egen forvirring, virket alle spørsmålene jeg ville stille tilfeldige. Kan hende, konkluderte jeg til sist, kan Han ikke fortelle meg mer enn jeg kan se; kanskje det ikke er noe i meg som kunne forstå en forklaring.

Det sentrale faktum til sist, det som var fullt ut tilstrekkelig når alt kom til alt, vedvarte å være , var  the all-adequate denne Personligheten ved min side. Samme hva slags tilleggsfakta Han viste meg, fortsatte Han hele tiden å være det virkelige fokus for min oppmerksomhet. Og dette er kanskje også grunnen til at jeg ikke var oppmerksom på det nøyaktige tidspunkt for når vi forlot jordens overflate (Ritchie, 1978/2007, s. 79-84).

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.