Søren Kierkegaard om å handle klokt

Søren Kierkegaard

om å handle klokt

Søren Kierkegaard (1813-1855) skriver:

(...) Det verden beundrer mest og alene setter sin ære i å tilegne seg, er klokskap, eller det å handle klokt; men det å handle klokt er nettopp det forakteligste av alt. Å være klok er noe et menneske i en viss forstand ikke kan gjøre noe for; at han utvikler sin klokskap skal han heller ikke skamme seg ved, men vel desto mer ved å handle klokt. Og det er sikkert (noe som det især er nødvendig å si i disse kloke tider, hvor klokskap egentlig er blitt det som ved kristendommens hjelp skal overvinnes, likesom engang råhet og villskap) at dersom menneskene ikke lærer å forakte det å handle klokt likeså dypt som man forakter det å stjele, å avgi falsk vitnesbyrd: da avskaffer man til slutt det evige fullstendig, og dermed alt som er hellig og ære verd – for det å handle klokt er nettopp med hele sitt liv å avlegge falskt vitnesbyrd mot det evige, er nettopp å stjele sin tilværelse fra Gud. Det å handle klokt er nemlig halvhet, som man unektelig kommer lengst med i verden, vinner verdens goder og fordeler, verdens ære med, fordi verden og verdens fordel består, evig forstått, i halvhet. Men heller aldri har det evige, eller den hellige Skrift lært noe menneske å strebe etter å komme langt eller lengst i verden, tvert imot advarer den mot å komme for langt i verden for å mulig å bevare seg ren fra verdens besudling. Og er forholdet dette, så synes det ikke rosverdig å strebe etter komme lengst eller langt i verden (Kierkegaard, 1998, s. 66-67).

Kilde: Kierkegaard, Søren. (1998). Kjærlighetens gjerninger. Noen kristelige overveielser i talers form. Oslo: Spartacus forlag / Andresen & Buteschøn AS.