Kvinnen ropte til Gud og fikk fred i sjelen

Kvinnen ropte til Gud og fikk fred i sjelen 

Dette skjedde i en landsby nær Tauri i Nord-India. På dette stedet var de gode nyhetene om at Jesus døde for våre synder slik at vi kan få del i evig liv og personlig fellesskap med Gud aldri blitt fortalt. En misjonskvinne som søkte kontakt med folket der, banket på døren til et velstående hus. En rik mann kom da ut og sa bestemt:

- Vi er muhamedanere og trenger ingen annen religion.

Da hun gikk, oppdaget hun et elendig jordhus utenfor, og der bodde det en eldre, vennlig kvinne. Da misjonæren fortalte sitt ærend, strålte den gamle opp og sa:

-La meg bare fortelle noe først.

Dermed begynte hun:

-For en tid siden ble jeg meget syk, og jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg led kvaler av frykt for jeg hadde ingen fred i sjelen. Jeg hadde vært muhamedaner, men jeg hadde ingen fred. Da ba jeg en bønn slik: Du, Gud som er den levende og sanne Gud, åpenbar deg for meg og gi meg fred. Så hendte det noe uforklarlig. Jeg forlot liksom legemet og ble løftet opp stadig høyere og høyere til jeg kom til et vidunderlig sted. Der møtte jeg en hvitkledd person. Jeg ble tatt ved hånden og ført fremover. Jeg fikk se en by og en elv som fløt fram - og, hvilken by og hvilket lys!

Vi kom til et hvitt bord hvor en strålende person satt. Det som forundret meg var sårmerkene i hendene hans. Men han sa: Du er ikke ren, du kan ikke være her. Du må vende tilbake til jorden, og dersom du tilber meg, kan du få vende tilbake hit.

Jeg var svært bedrøvet over å måtte forlate dette stedet. Omsider våknet jeg opp igjen her i verden, dypt, dypt grepet. Hadde den virkelige Gud åpenbart seg for meg? Jeg begynte å tilbe ham og sa: -Du Gud som bor i den skjønne byen, du som har disse sårmerkene i hendene dine, gi meg fred i mitt hjerte.

Så vendte hun seg til misjonærkvinnen:

-Kan du fortelle mer om den Gud, han med sårmerkene?

Beveget fikk da misjonæren lese for henne om han som ble naglet til korset, som ga oss legedom ved sine sår og bringer fred i hjertet og håp for evig. Å, hvor den gamle frydet seg:

-Tenk, det er Jesus han heter, min Gud med naglemerker i hendene sine.

Kilde: Johs. Kvingedal