Om å høre Guds stemme i stillheten

Om å høre Guds stemme i stillheten

Harald Olsen skriver i boka Pusterom. Fellesskap om stillhet og fordypelse, at stillhetens betydning og velsignelse er klart uttrykt i den jødisk-kristne tradisjon:

Ørkenprofeten Elia ble kalt til fjellet Horeb for å møte Herren. Han opplevde storm, jordskjelv og ild som kløyvde fjellet og la landskapet øde, dramatiske begivenheter som kunne gi inntrykk at et guddommelig nærvær. Men Herren var verken i stormen, jordskjelvet eller ilden, forteller Skriften. Til slutt kom lyden av en stille susing. Da gikk Elia ut av sin hule i fjellet, med kappen foran ansiktet. Og da hørte han Herrens stemme. Profeten Elia gjorde den viktigste av alle ørkenerfaringer: at Herren er i stillheten.

De samme erfaringene og den samme praksisen ser vi også i Jesu eget liv. Før han begynte sin egentlige gjerning, og ved innledningen til sitt offentlige liv, oppsøkte han stillheten i ørkenen i førti dager. Og etter dette trakk han seg – alene og sammen med disiplene – stadig tilbake fra det hektiske livet blant menneskene til stillhet og bønn i ørkenen og på fjellet.

Stillhetens betydning ligger først og fremst i dette at den gir anledning til å høre både vår egen indre stemme, og Guds stemme i oss. Henri Nouwen taler om at menneskene trenger «den indre stillheten der de kan få øye på både seg selv, hverandre og Gud». Stillheten hjelper oss til å utvikle en ny indre oppmerksomhet, den hjelper oss først og fremst til å lytte. I dette ligger det også en økt varhet eller følsomhet, både overfor bevegelsene i vårt eget indre, og overfor Guds nærvær. Vår egen indre stemme er ikke uten videre identisk med Guds stemme. Det åndelige livet er derfor en livslang læring i hva som er hva. Ikke minst er det en læring i hva som er våre egne menneskelige ønsker og disposisjoner i åndelig forkledning.

Men det er på samme tid et faktum at Gud taler i vårt indre. Dette hører til det å være skapt i Guds bilde og bære en gudlikhet i sitt vesen. Om Guds bud sier Moses til folket: « - ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det». Gud taler altså gjennom det ordet som allerede finnes i menneskenes hjerte. Den vise Salomo bruker kilden som bilde på dette: «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde.» Denne indre kilden er altså Guds nærvær i oss. Hver og en av oss har sin egen brønn. Men alle brønnene står i forbindelse med grunnvannet. Brønnene er mange, men vannet er ett og det samme. Grunnvannet er Guds hellige nærvær i verden. Siden den indre kilden er en del av Skaperens avbilde i sitt skaperverk, vil det å finne kilden bety å finne seg selv, gjenvinne sin sjel og finne tilbake til sin gudgitte identitet. Stillheten er en forutsetning for å finne den indre kilden, og for å kunne livnære seg av den. Derfor er også stillheten en nødvendig del av et liv i Guds skapelsesplan.

Vi bruker ofte hjertet som navn på vårt innerste. Da betegner hjertet det personlighetens sentrum og den kjernen som samler både vårt intellekt, vårt følelsesliv, vår kroppslige bevissthet og vår åndelige utrustning og identitet. I vårt hjerte er derfor også all vår kunnskap, våre opplevelser, våre erfaringer og vår visdom samlet og tatt vare på. Å lytte til sitt indre betyr altså å åpne seg for alt dette, løfte noe av det som er tatt vare på i personlighetens innerste sentrum opp til bevissthetsplanet, og gi rom for "hjertets stemme".

Den indre stemmen er ikke alltid klar og tydelig. Ofte er den svak, har karakter av en vag fornemmelse eller uklar innskytelse og med et innhold som kan virke uferdig. Noen velger å kalle den indre stemmen for intuisjon. Og selv om den kan virke utydelig, har mange likevel gjort den erfaringen at veivalg på grunnlag av intuisjon ofte har vist seg å være riktigere enn de som bare er basert på fornuftsmessige overveielser. Egentlig burde ikke dette være så overraskende når en tenker på hvor mye større tilfang intuisjonen henter sitt materiale fra. Psykoterapeuten og forfatteren Thomas Moore beskriver intuisjonens forsiktige signaler slik: "Jeg trenger stillheten for å høre intuisjonene som fyker forbi lik engler på sine luftige fottrinn og lager myke, knapt hørbare lyder. Det er sjelden en ny idé dukker opp ferdig arrangert for trompeter". Stillhet og hvile er to sider av samme sak. De hører begge til grunnrytmen i livet. Den nødvendige vekslingen mellom aktivitet og ro, mellom arbeid og hvile, ble introdusert av Gud selv i tidenes morgen. I skapelsesberetningen heter det at Gud, Den Allmektige, hvilte på den syvende dag - etter å ha skapt hele verden. Så viktig er dette guddommelige anliggendet at det senere fikk et eget bud i Loven. Den syvende dag, hviledagen, skulle velsignes og helligholdes. Denne grunnrytmen i menneskelivet er altså hellig. Den er en del av menneskets gudlikhet. Den har følgelig på fundamentalt vis med menneskets forhold til Gud å gjøre. Og hvis denne vekslingen mellom arbeid og hvile var nødvendig for Den Allmektige, hvor nødvendig må den da ikke være for menneskene? (Olsen, 2004, s. 24-28).

 

Kilde: Olsen, Harald. (2004). Pusterom. Fellesskap om stillhet og fordypelse. Oslo: Verbum forlag.